Det er naturligvis helt andre grunner enn kvalitet som gjør at Prosa ikke publiserer min anmeldelse av Halvor Foslis bok, skriver Per E. Hem. Hem er litteraturkritiker i Morgenbladet. Foto: Privat
Hva er det med Merete Røsvik? For hver gang hun uttaler seg i mediene, blir den såkalte refuserte anmeldelsen min av Halvor Foslis bok «Mot nasjonalt sammenbrudd» bare dårligere og dårligere. Jeg har tidligere kalt henne uredelig, det kunne vært brukt sterkere uttrykk. Noen bør ta henne fatt for en «debatteknikk» som ikke er verdig en redaktør av hverken Prosa eller andre publikasjoner.
Denne saken handler i virkeligheten om ytringsfrihet, men Røsvik tvinger meg dessverre til å kommentere påstander som er ment å ramme meg personlig. Hvorfor fronter hun ikke i stedet sine holdninger til ytringsfrihet, de hun brukte for å la være å trykke anmeldelsen?
Aldri før blitt refusert
Her er det hun skrev i e-post til meg i mai: «Eg har bestemt meg for å ikkje publisere meldinga di av Fosli-boka likevel. Det er rett og sett fordi eg har skifta syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som «innafor». Det utløysande for at eg ombestemte meg, var at eg las Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet annotert. Eg har spurt redaksjonsrådet mitt til råds, og alle fem var samde i at eg ikkje burde gi boka denne typen merksemd.»
Hun har fått så mye pepper i forskjellige fora for dette at hun åpenbart føler det opportunt å legge stadig mer vekt på anmeldelsens angivelig svake karakter. Men argumentene for å gjøre det er ikke mye bedre.
Dette skrev hun da hun antok anmeldelsen i april: «Den nye teksten gir eit mykje klarare bilete av innhaldet i boka, samtidig som du framstår på alle måtar balansert i det du skriv. Du har mange gode moment, og teksten er sakleg akkurat slik eg såg for meg at det måtte vere med denne utgjevinga.»
Jeg har vært fast sakprosakritiker i Morgenbladet siden 2013. Der stilles det meget høye krav til anmeldelsene. Her er tekstene mine aldri blitt refusert, og jeg har alltid blitt behandlet på en ordentlig måte. Men ikke i Prosa. Når det velrenommerte tidsskriftet Samtiden har vist interesse for Fosli-anmeldelsen og vurderer å trykke den i neste dobbeltnummer, er vel også det et tegn på at teksten holder mål.
Innskrenkende ytringskultur
Røsvik vedgår i gårsdagens Aftenposten at hun snudde fordi hun ikke ville gi Foslis bok oppmerksomhet i Prosa. Men legger til: «Det Gerhardsen ikkje skriv, er at dette hang uløyseleg saman med kvaliteten på teksten Hem leverte.»
At hun våger? Det hun oppnår, er å undergrave sin egen troverdighet.
Det er dessuten manipulerende å late som om dette er en ordinær refusjon av tekst. Å refusere er det motsatte av å anta. Når anmeldelsen var antatt og honoraret utbetalt nærmere to måneder før tidsskriftet forelå, er det naturligvis helt andre grunner enn kvalitet som foranlediger snuoperasjonen.
Røsvik tålte ikke at jeg klaget og krevde kompensasjon, det ble avvist. Jeg ville ha opplyst offentligheten om saken uansett. Så alvorlig er den. Jeg protesterer intenst mot at Prosa, sakprosaforfatternes eget tidsskrift, bekjenner seg til en innskrenkende ytringskultur à la Røsvik.
Først publisert i Aftenposten, som svar på Prosa-redaktørens innlegg: Ytringsfridom handlar om at redaksjonar skal vere frie og stå imot ytre press
