Norge er en vellykket, liten del i den mosaikken som utgjør verdens ulike nasjoner. Illustrasjonsfoto: Document
Nordmenn har hevd på Norge. Og nordmenn er stort sett hvite, av historiske grunner. Det betyr ikke at hvithet som sådan definerer det å være norsk, eller at det å være hvit gir fordeler i Norge. «Kritiske hvithetsstudier» og teorien om strukturell rasisme bygger på denne tankefeilen.
Norge ble i sin tid befolket av hva som gjerne omtales som «hvite», «den hvite rase», kaukasere, europeere, lyshudede, melaninfattige og lignende. Det har, til tross for diverse inngifte over tusen år, gitt nordmenn et nokså likt etnisk preg. Nordmenn framstår generelt som «hvite».
I alle nasjonalstater er det slik at det å være innfødt, gir fordeler. Det er ikke til helt å unngå.
Det handler dels om at man starter livet med en materiell arv i variabel størrelse, der innvandrere ofte starter med to tomme hender.
Viktigere er det at vi starter med storfamilie og annet nettverk rundt oss, og at vi er kulturelt assimilerte.
Vi glir inn i vårt eget land på en smidig, «naturlig» måte. Alle vi som har bodd i utlandet i kortere eller lengre tid, vet at det ikke er så lett fullt ut å forstå og beherske et annet land, til og med om det er nærkulturelt.
Men her kommer det inn en tankefeil hos mange av dagens venstreorienterte og «anti-rasistiske» debattanter og akademikere.
Fordi nordmenn etnisk sett tilhører den europeiske, «hvite» befolkningen i verden, så hevdes det at hvithet gir fordeler i Norge.
Her må vi ty til litt vitenskapsteori.
I samfunnsfag prøver man alltid å unngå å forklare ett fenomen med et annet fenomen som bare skjer parallelt, men ikke står i noe årsaksforhold. Berømt i sosiologien er det pedagogiske eksemplet med at det i Danmark var slik at det faktisk ble født flere barn i områder med mange storker, og at nedgang i storkebestanden fulgte nedgangen i fertiliteten. Det kunne tyde på at storken har noe med befruktning å gjøre. En slik tilsynelatende årsakssammenheng kalles spuriøs. Det er flaut å stå bak spuriøse kausalforklaringer.
Spuriøs er altså en påstått sammenheng som framstår som et årsak–virkning-forhold, men ikke er det. Ved en spuriøs sammenheng er det én eller flere bakenforliggende variabler som er årsaken til sammenhengen.
Ta for eksempel det faktum at i mange vestlige land har vi hatt både redusert kriminalitet og stor innvandring fra ikke-vestlige land. Er det siste årsak til det første? Nei, det er mye mer sannsynlig at reduksjonen ville vært enda større uten ikke-vestlig innvandring. De reelle årsakene til fallende kriminalitet i mange vestlige land må søkes andre steder: Unge tilbringer mer tid på inneaktiviteter, det er bedre barnevern med raskere og tidligere oppfølging, færre foreldre bruker oppdragervold (blant innfødte; ikke i minoritetsmiljøene), økt velstand, færre trenger å stjele og rane og så videre. Land som har tatt imot ekstremt mange innvandrere fra ikke-vestlige land med klankultur, som Sverige, har fått mye tung kriminalitet på kjøpet, som blant andre Kjetil Rolness har skrevet om.
Det er altså ikke hvithet som gir nordmenn fordeler i eget land, men norskheten. Uansett hudfarge, vil den som har dype røtter i Norge, som har tilgang på nettverk og som er kulturelt assimilert, dra fordeler i forhold til en som har familierøtter i fattige, fjernkulturelle land.
Dersom man i tillegg aktivt motsetter seg å bli «for norsk», øker sjansen for ikke å lykkes i Norge. Assimilering krever en aktiv egeninnsats.
At det er kausale forbindelser mellom familiebakgrunn og kulturell assimilering på den ene siden, og hvordan man lykkes i et land, er ikke særegent for Norge: Japanere har fordeler i eget land, afghanere, somaliere, tyrkere, italienere og så videre har fordeler i sine land. Men det vil neppe komme «kritiske gulhetsstudier» i Japan for å belyse hvorfor japanerne har urettmessige fordeler i eget land.
Det er vestlige land som både har vært ekstremt åpne for permanent migrasjon og som samtidig er preget av en skyldkultur.
I Norge søker vi til og med å utjevne den materielle ulikheten mellom innfødt og innvandrer ved å inkludere innvandrere og flyktninger i rause velferdsordninger og stipender, opprinnelig utviklet for egen befolkning. I andre land uten samme sikkerhetsnett har innvandrere utviklet sørgelige, brutale, kriminelle gettoer. Vi har tendenser til det samme i Stor-Oslo, trass i massive overføringer.
Sandra Fylkesnes er en akademiker som har stilt seg i spissen for «kritiske hvithetsstudier» her hjemme. Hun definerer fagfeltet slik i en artikkel:
Rasisme sett fra et kritisk hvithetsperspektiv handler om en hvit overlegenhetsideologi som kommer til uttrykk i praksis. Denne ideologien er såpass internalisert i våre hoder at den oppfattes som normal, vanlig og hverdagslig. Selv om den ikke er så tydelig, ligger den til grunn for mange handlinger. Det spesielle ved denne hvithetens ideologiske rasisme er at den kommer til uttrykk som veldig små, nesten usynlige, systematiske hverdagspraksiser og at den er allestedsnærværende: Ingen slipper unna!
Det å være norsk blir definert til det å være hvit, som igjen defineres som en overlegenhetsideologi. Norsk kultur og væremåte blir til (hvit) rasisme i praksis.
Slike resonnement minner om tautologier eller sirkelslutninger, lek med ord som ikke forklarer noe i den virkelige, empiriske verden.
Utsagn av typen «hvis A, så A» har ikke noe med samfunnsforskning å gjøre, men utsier bare noe som rent logisk må være sant.
En som er kritisk til hvithetsstudier som vitenskapelig fag, er professor i pedagogikk Kaare Skagen. Nylig skrev han i Minerva:
«Hvithet» vil si at alle med hvit hud er med på å gjenskape og opprettholde rasisme, og utgangspunktet for slik forskning er gjerne en definisjon av «hvithet» om at hvit rasisme er så normalt at ingen hvite kan unngå å drive med det i sitt daglige liv. Problemet for den nye «hvithetsbevegelsen» er at kroppsspråk ikke har noen grammatikk, og at uhøflighet, usikkerhet, engstelse og sjenanse ikke er rasisme i noen meningsfull betydning av ordet. Når atferd som i bunn og grunn er menneskelig og kan skyldes alt annet enn rasisme, blir redusert til et resultat av «hvithet», dukker rasisme naturlig nok opp overalt i samfunnet. Påstander om at personer med lys hud har internalisert rasisme, dukker opp også i norske media, og i USA kan vi se eksempler på anti-rasistiske teorier om «hvithet» kombinert med ny rasebevisst pedagogikk. Men vil denne intense oppmerksomheten på rase fra «hvithetsbevegelsen» minske rasediskriminering og fordommer i vestlige land?
Hvithetsforskere avviser i dag ikke bare at det å oppøve fargeblindhet kan hindre rasisme. Også begreper som mangfold og multikulturell blir kritisert for å være uklare og utflytende, og best egnet til å dekke over at hvit rasisme gjennomsyrer samfunnet på alle plan, skriver Skagen, som ser for seg at det hele kan ende med at hvite isolerer seg blant sine, de tør ikke utsettes for rasismeanklager:
Begrepet «hvithet» brukes like generaliserende og altomfattende som begrepet rasistisk, og det meste i menneskelig atferd kan dermed tolkes som rasistisk. Hvis du ser på en person med svart hud på en feil måte, kan det være rasistisk. Også hvis du ikke ser på den svarte, kan du oppføre deg rasistisk. Har du ingen venner med ikke-hvit hud, ligger du i sonen for mistanke om rasisme. Jobber du på en arbeidsplass der det er få ikke-hvite, må du svare for om du har tatt initiativ til å ansette noen. Hvis du er norsklærer og omtaler ikke-hvites språkvansker på feil måte, vips så kan du sitte i rasismefella. Alt dette kan nemlig være «mikroaggresjoner» og da har du forbrutt deg og bevist din egen «hvithet». Hvis slik antirasistisk jakt blir en del av hverdagslivet, kan konsekvensene bli at mange hvite vil finne det tryggest å holde seg for seg selv i sin egen gruppe.
Jakten på hvithet som problem og mikroaggresiv, gjerne ubevisst atferd vil virkelig føre til at nordmenn blir fremmede i eget land.
At hvithet ikke har noe med det å lykkes eller å trives i Norge å gjøre, kommer godt fram i fortellinger fra folk med innvandrerbakgrunn som aldri har kjent på vesentlig diskriminering og rasisme her i landet.
Dara Goldar er NTNU-utdannet og skrev et innlegg i Aftenposten om egne og andres erfaringer fra et ikke-rasistisk Norge:
Takket være Lånekassen kunne jeg studere i Trondheim. Der sørget anonymiserte eksamener for at jeg fikk en rettferdig karakter i fagene jeg tok. Om en professor var rasist, var det systemet som beskyttet meg.
Og jobbmulighetene etter studiet var også gode. Etterkommere av innvandrere med mastergrad fra norske universiteter har like stor sjanse for å få jobb som alle andre. I 2017 var jeg ferdig utdannet og klar for relevant jobb i hovedstaden.
Denne reisen er jeg på ingen måte alene om. Blant innvandrerbarn tar tre av ti høyere utdanning, mot to av ti i befolkningen for øvrig.
Å være brunere i huden enn andre, er ikke grunnlag for eksklusjon i Norge. Men det er jo mulig å ekskludere seg selv. En del «anti-rasister» dytter hudfarge på folk, slik at de selv kan oppfatte eget utseende som et stigma. Genetiske trekk gjøres til tung skjebne. Det er ikke slik vi vil ha det i Norge.
Goldar skriver:
Forteller vi brune at alt er rigget mot dem, risikerer vi å skyve dem ut av samfunnet. Å være brun er bare en av mange måter å være annerledes på. Folk i rullestol møter også mye diskriminering. Som regel går det bra likevel, fordi vi har et system som ivaretar de av oss som er annerledes. Det er ikke perfekt, men blir stadig bedre og er kanskje best i verden.
Hvithetsstudier er altså rent vissvass, etter mitt syn, uten forklaringsevne og med negativ samfunnsnytte. Faget hører til det europeiske selvhatets historie, der diffuse forestillinger om kollektiv skyld ligger til grunn, og der konsekvensen blir å oppheve sammenhengen mellom en nasjon og et geografisk område.
Nordmenn kan ikke noe for at de (aller fleste) er hvite i huden og ser ut som de gjør, det er en tilsnikelse å gjøre hvithet til skyld og skam.
Erna Solberg skapte debatt da hun tidligere i år antydet at nordmenn med lange røtter i landet ikke har større rett på Norge enn andre som flytter hit. Document har kritisert dette skarp tidligere. Det er mulig Solberg ble misforstått og ikke lest i aller beste mening, men Jon Helgheim (FrP) hadde et poeng da han kommenterte saken:
Statsministeren fremstår noen ganger mer som leder av en kjempestor frivillig organisasjon, enn som statsleder for en nasjonalstat. Nordmenn er bøssebærere, som gjør at statsministeren kan reise verden rundt og dele ut penger, bidrag og lovnader.
Norge er nordmenns historiske hjemland, og en liten og vellykket del av den mosaikken som samlet heter de forente nasjoner. Norge er norskhetens rike, det eneste sted på jorden som bygger på og tar vare på norsk språk, kultur og tradisjoner, men det ikke et rike for hvite.
Vi vanlige patriotiske nordmenn skal ikke la oss definere og stigmatisere som rasister med en hvit overlegenhetsideologi, som vi visstnok aldri kan komme bort fra, av en marginal krets med akademikere og (heltids)aktivister.
Støtt Document – et fritt nettsted for nyheter og kommentarer og et uavhengig forlag med utgivelser som betyr noe!
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
