– Du er en av vår tids martyrer, sa domprost Tuulikki Koivunen Bylund, da svensk-kurdiske Fadime Sahindal ble stedt til hvile fra Uppsala domkirke. Fadime-drapet er et av de mest kjente skandinaviske æresdrapene. Foto: Mark Earthy / NTB Scanpix

Innavl i flere generasjoner gjør foreldre mer tilbøyelige til å drepe egne barn.  En oppsiktsvekkende studie fastslår at genetikk påvirker vilje til å drepe, og at æresdrap i muslimske miljøer dels kan forklares ved å se på systematiske søskenbarn-ekteskap.

I studien The Evolutionary Genetics of ‘Honour’ Killing – Evolusjonsgenetikk i æresdrap – viser Trivers hvordan muslimsk praksis med søskenbarn-ekteskap i generasjon etter generasjon, gjør muslimer mer tilbøyelige til å ta livet av sine egne barn. Trivers finner årsaken til æresdrap i biologien.

Robert Trivers er en amerikansk evolusjonsbiolog og sosiobiolog, og står bak teoriene om gjensidig altruisme, foreldreinvestering, fakultativ kjønnsforholdsbestemmelse og foreldre-avkom-konflikt.

Æresdrap gir ingen evolusjonær mening – hvorfor skulle en far drepe sin egen datter og ikke få videreført egne gener til neste generasjon? Det er dette evolusjonsbiologiske paradokset Trivers er opptatt av å finne årsakene til.

Det store flertallet av æresdrap blir utført av fedre og onkler som dreper unge kvinner som skal inngå arrangert ekteskap med en fetter, men som har forelsket seg i noen utenfor familien.

Trivers fremdeles pågående studie viser hvordan æresdrap på egne barn forekommer med stor overvekt i muslimske og hinduistiske områder, mens det nesten er fullstendig fravær av tilsvarende drap i store deler av verden. Ved å se på genetikk har Trivers funnet at jo høyere innavlsgraden i en befolkning er, jo høyere er forekomsten av drap på egne barn.

Den muslimske befolkningen er i særstilling fordi de har høy forekomst av søskenbarn-ekteskap. Når søskenbarn gifter seg med hverandre i generasjon etter generasjon, øker viljen til å drepe egne barn, sier Trivers. I Pakistan, i tillegg til i MENA-landene, er æresdrap en forventet handling mot jenter og kvinner som ikke underkaster seg foreldrenes vilje.

Gjentatte ekteskap med søskenbarn er vanlige i forskjellige land. I Saudi-Arabia anslår Trivers at 65% av alle ekteskap i hver generasjon er søskenbarn-ekteskap, i Irak 45%, i Pakistan minst 30%. Over tid løfter dette graden av innavl i familien. Dermed er man nærmere beslektet med øvrig familie, og relativt sett synker verdien av ens egne barn. Det bidrar til å forklare muslimske æresdrap, sier Trivers.

Hinduer praktiserer et mer komplekst innavlsystem. Ekteskap innen kaste fremmes, men ikke med noen fra lavere kaste. At de har praktisert endogami i minst 100 generasjoner, er nå genetisk fastslått. Dette har antagelig ført til konkurranse mellom innavlede landsbygrupper der sterke samspill kan favorisere kaste-‘ære’. Spesielt farlig er ekteskap mellom kaster, det vil si utavl med klassisk skjevhet, hevder Trivers i studien.

Mens det både i India og Pakistan har vært mye diskusjon omkring æresdrap, har India strammet inn lovverk og -anvendelse, inkludert dødsstraff for et stort antall personer som har utført æresdrap. I Pakistan er det mer en straffefrihetskultur, og selv om saker anmeldes er det ofte lite oppfølging, særlig på landsbygda.

Spesielt for muslimer er at de i større grad enn hinduer opprettholder praksis med søskenbarn-ekteskap også utenfor egne landegrenser. Migrerte muslimer fortsetter å gifte seg innad i familien, og de tar også med seg æresdrapspraksisen. Hinduer ser derimot ut til å forkaste praksisen med både innavl og drap når de migrerer til andre deler av verden. Trivers mener at forskjellen kan forklares med innavlsgraden, som er vesentlig høyere blant muslimer.

– Kort sagt, en gjentatt historie med ekteskap mellom søskenbarn løfter graden av slektskap i alle retninger og devaluerer den relative verdien til ens eget barn, særlig døtre, sier Trivers i et foredrag om studien.

Kjøp Islamismen i Sverige her!