Guddommelig frihet eller tvang?

Kaunas 1942. Deportasjonen av jødene.

Dersom jeg skulle forsøke å sammenfatte de viktigste kvalitetene ved Det Gode Liv med to og bare to ord, så ville jeg trolig lande på trygghet og frihet. Selvsagt kan man problematisere et slikt valg – noen ville bestemt spørre hvor kjærligheten tok veien, for eksempel –, men jeg innbiller meg likevel at ikke få er iallfall delvis enig.

Hvordan man tolker de aktuelle ordene, er åpenbart viktig for fordelingen mellom enige og uenige. Når det samtidig er så at de to begrepene befinner seg på hver sin side av den tradisjonelle politiske skillelinjen vi har vennet oss til å se samfunnsfenomener i forhold til – frihet ligger et sted på høyresiden, mens trygghet har base midt i sosialdemokratiet – så innses fort at vi befinner oss i et småpussig og delvis kontroversielt lende. Diskusjonen om hvilke grupperinger innen politikken som har førsterett til hvilke tema, får imidlertid utstå til en senere anledning, for i dag er det friheten og dens motsetning, tvangen, som skal legges på det verbale disseksjonsbordet. Skjønt egentlig var det en spesifikt religiøs dimensjon ved nettopp disse to som opptok meg, dette fordi den norske forståelsen av begrepene – og deres hinsidige fundament innen kristendommen og islam, de åpenbart viktigste religionene i det norske samfunnet de senere år – er så utilstrekkelig.

Det ovenstående lyder kan hende avskrekkende ullent, men jeg lover at det dreier seg om viktige saker. Vi skal ta dem for oss én etter én på et vis som jeg håper vil være avklarende for både troende og andre.

La oss begynne med et klassisk, stort spørsmål innen religioner som vår norske tradisjonelle, nemlig hvordan det kan henge sammen at Gud både er uendelig god og allmektig (definerende egenskaper ved Ham) samtidig med at det åpenbart finnes mye som er vondt, ondt og stygt i verden. Både kristne og jøder, troende og ikke-troende, har gitt sitt besyv med i diskusjonen av dette teodicé-problemet, i en uendelighet av artikler og bøker, og selv jeg sneiet innom temaet for noen år siden. Stoffet er tungt og viktig uansett hvilket utgangspunkt man starter fra, men etter min beste forståelse finnes det bare ett ståsted som gir den troende logisk ryggdekning, nemlig det følgende: Gud kunne ha skapt en syndfri verden uten smerte og elendighet, men Han valgte isteden å gi oss mennesker friheten til selv å velge og handle rett. Han ville med andre ord ikke tvinge oss, men bestemte seg for å «skape oss i sitt bilde» og derved gi oss alle frihetsgrader. Da gikk det som det kanskje måtte gå, det ble svært mye ondt og trist, for vi mennesker er slett ikke bare gode i vårt hjerte. Men altså: Friheten var viktigere for Ham enn å skape en tilværelse uten smerte; det var vår frivillige tilslutning til guddomsplanen Han ønsket, ikke klappsalver fra ufrie slaver.

Til dem som sier at jo da og ja visst, dette er vel og bra, men relevansen av ovenstående forutsetter eksistensen av en gud, og en slik forestilling går vide utenpå hva moderne, vitenskapelig skolerte mennesker kan akseptere, så svarer jeg med all mulig sympati og respekt: Greit nok, men også om man «ikke har bruk for en sådan hypotese» og altså er ihuga ateist, så tråkker man fort vekk ut i samarbeidsuvillig kvikksand når man forsøker å få hode og hale på spørsmålet om hvorfor ondskapen og smerten finnes. Materialistiske, reduksjonistiske ateister – og de fleste gudsbenektere mener etter min erfaring at tenkende folk må være nettopp dét – har vanskelig for å akseptere at menneskene overhodet fritt kan bestemme over egen adferd gitt at vi angivelig alle er en slags forfinede refleksmaskiner. Men et slikt utgangspunkt lar seg knapt forene med etiske resonnementer, kveler dem på en måte i fødselen. Andre får svare for seg, men for meg er overbevisningen om at vi har en fri vilje et nærmest aksiomatisk premiss jeg ikke kan skjønne er motbevist, og som jeg, likt de fleste frihetselskende, absolutt ikke vil gi slipp på. I verste fall får vi velge å leve som om vi har full råderett over egne liv og følgelig også ditto ansvar for egne handlinger. Noen ganger går det bra, men ikke alltid. Uansett trumfer friheten alt annet i vår europeiske åndelige tradisjon enten denne har tatt et religiøst eller sekulært løp; dersom ufred og smerte er prisen som menneskeheten må betale for ikke å være slaver (jeg tror ikke at så er tilfelle, men altså for argumentets skyld), så får det heller bli slik.

Dette at kristendommen så vel som ateistisk europeisk filosofisk tradisjon (jeg er litt sveipende i konklusjonen eller påstanden her, men den holder seg faktisk godt selv ved nærmere ettersyn) er enig om at menneskenes frihet er vårt største gode, står i ekstrem motstrid til grunnleggende holdninger innen islam. Allah er allmektig innen muslimenes trosunivers, ingen tvil om den saken, som det heller ikke er tvil om at han forlanger underkastelse fra alle mennesker. Her er det ikke snakk om at den enkelte skal vurdere selv og av egen fri vilje bestemme; vi har å følge Allahs påbud, og slik er det med den saken. Vil vi ikke, så har dette noen meget tydelige konsekvenser som vi straks kommer til.

Innen islam (ordet betyr underkastelse, hvilket burde gi et klart fingerpek om hva det hele dreier seg) er frafallenhet (apostasi) strengt forbudt, faktisk så strengt at den frafalne skal drepes. Dette skjer også i flere muslimske stater, selv om de fleste muslimer i vestlige land som Norge taler pent om at det «ikke er sånn ment». At det også gis strenge straffer, i verste fall dødsstraff, for all form for «vanæring av Profeten» eller lignende, altså religiøse forbrytelser utenom apostasi, kan knapt noen ha unngått å registrere med mindre vedkommende aktivt unndrar seg ubehagelig informasjon. Frem til Salman Rushdie-saken for 30+ år siden («Sataniske vers») søkte man i all hovedsak å straffeforfølge gjerningsmenn kun innen den muslimske verden, men i senere tid gjøres samme respektkrav gjeldende også i Vesten. I vår aktuelle kontekst oversettes dette til følgende: Islam aksepterer ikke enkeltmenneskers ønske om selv å bestemme hvilken gud de vil tro på, om noen overhodet. Vi har å underkaste oss, være lydige og gjøre det som guden og den hellige boken foreskriver. I motsatt fall venter streng straff. Tvang er et fullt ut akseptabelt virkemiddel for å få den påstått guddommelige viljen igjennom.

En slik anti-frihetlig holdning skulle man tro ville bli møtt med den mest massive motstand fra vestlig-europeisk opinion, både fra dem som finner seg vel til rette innen kirken og fra de tallrike ateistene av ulike avskygninger som har fått større og større innflytelse over medievirkeligheten i vår del av verden. Merkelig nok har responsen nærmest vært den motsatte.

Biskoper så vel som politikere ener seg om at de nye troende blant oss (muslimene) ber til en gud som ikke er til å skille fra den vi har eller hadde. Deres trosliv utspiller seg innen rammene av en monoteistisk religion som kun i ubetydeligheter skiller seg fra vår, påstås det, for alle mennesker er jo like, ikke sant, alle vil det samme og har de samme forhåpninger, er det ikke sånn det er? Slik lyder i hvert fall de mektiges ord, og stakkars den som måtte hevde noe annet; de som er kritiske til denne interreligiøse solskinnsfortellingen, stemples av de dialogvennlige som islamofobe fremmere av rasisme og hat. Den slags går ut over kosen i det nye Norge og blir i økende grad forbudt.

Den nyvalgte preses i den norske kirke, Olav Fykse Tveit, uttrykte seg forbilledlig klart: Det er ikke vår oppgave å si at kristendommen er bedre enn annen tro. Dithen er det altså kommet med misjonsbefalingen i det som var vår kirke. I sannhet, det er vanskelig å se at man fra DNKs side styrer mot noe annet enn et altomfattende «statens religionsvesen» der kun ett er hellig: menneskerettighetene og prinsippet om at ingen svake skal krenkes. De får holde på, de tidsriktige prestene og politikerne, det står i alle fall ikke i min makt å hindre dem, men det venter nok kristenhumanistene en og annen ubehagelig overraskelse når muslimenes makt øker ytterligere i vårt samfunn og de ikke lenger finner seg i at deres religion bare skal være én blant mange.

Kunstnerne, hvis frihet knapt har vært innskrenket innen kristenheten siden i alle fall før krigen, og hvis liv ikke er blitt truet av kirkelig makt siden lenge før det igjen, bidrar ivrig til den etter hvert ganske så velbrukte postmoderne, ikke-diskriminerende visa om at «en gud er en gud uansett hva vi kaller dem; essensen i alle religioner er den samme, og i hvert fall synes ikke vi at vårt er bedre enn de andres, definitivt ikke bedre enn de stakkars, diskriminerte muslimenes». Vi så tankegangen tydelig illustrert i teaterforestillingen «Abrahams barn» for noen år siden, som fikk flotte anmeldelser for form så vel som innhold. Både jødedom, kristendom og islam stammer fra samme forfader, Abraham, så da må jo de tre religionene i bunn og grunn være samme sak, må de ikke? Både prester og andre nikket og var enige og syntes at dette var riktig så gildt, tilsynelatende totalt uten vilje eller evne til å legge vekt på at temmelig viktige forskjeller også finnes mellom dem. Slikt må man i dag for all del ikke gjøre oppmerksom på.

De ovennevnte eksemplene kan sees som skritt langs flere ulike veier – det finnes som kjent et utall sådanne ledende både til Rom og fortapelsen –, men min altoverskyggende hensikt denne gang var å holde frem kun ett poeng, dét jeg mener er det aller viktigste: Med sin misforståtte vennlighet grensende til selvforakt er våre foresatte nå i ferd med å skusle bort vår aller dyreste verdi, friheten. De tror kan hende at de kjøper oss alle fred og ro på denne måten, ved ydmykt å inngå skammens kompromisser, men all historie viser at effekten ikke blir varig. De vil høste ufrihet, senere også krig.

At det nettopp er våre egne ledere som viser vei inn i selvoppgivelsen, er nesten ikke til å holde ut. De ord som trenger seg på for å beskrive en slik oppførsel, aksepteres ikke brukt i det offentlige rom.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her