Ungdom med foreldre fra Afrika og Asia er grovt overrepresentert på statistikken over voldsdømte i Oslo, men ingen instanser tør å påpeke sammenhengen mellom kultur og voldsberedskap. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix

Av 84 domfelte under 18 i 2019, har 73 personer navn som tilsier at de har en flerkulturell bakgrunn. Men verken Antirasistisk senter, Politiet eller Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging klarer å innrømme at ungdomskriminaliteten grunnes kulturell bakgrunn.

Nettavisen har gjennomgått dommene mot mindreårige som ble avsagt i Oslo tingrett i 2019, og tre funn går igjen:

• De fleste dømte lovbryterne er norske og født i Norge.
• 87 prosent har navn som indikerer en fremmedspråklig bakgrunn.
• Et flertall av de domfelte bor på østkanten i Oslo.

Nettavisens gjennomgang, som er gjort ved hjelp av navnanalyse i Forbears.io, viser at grov voldskriminalitet er gjennomgående for de dømte mindreårige med annen etnisitet enn norsk.

I de 58 dommene ble tre personer dømt for voldtekt, 33 personer ble dømt for ran og 41 personer dømt for vold. I tillegg ble 24 personer dømt for vold eller trusler mot politi og andre offentlig tjenestepersoner.

De aller fleste av ungdommene i Nettavisens oversikt er norske, og er født i Norge. Av 84 domfelte, har 73 personer navn som tilsier at de har en flerkulturell bakgrunn. Med dette mener vi en annen kultur enn bare den norske, som blant annet reflekteres i navnet foreldrene har valgt å gi deres barn.

Det er ikke overraskende at det store flertallet oppgis å bo på Oslos østkant, og enda mindre overraskende er det at nestleder i Antirasistisk senter, Ervind Kohn, trekker fram sosioøkonomiske årsaker til voldskriminaliteten blant minoritetsungdommene. Han er redd for rasismen som kan utløses av å påpeke sammenhengen mellom ungdommenes bakgrunn og overrepresentasjonen av alvorlige voldsdommer.

– Fallgruven er hvis analysen av tallene er rasistisk. Hvis du trekker slutningen at minoritetsungdom har en større tilbøyelighet til kriminalitet på grunn av sin etnisitet, da går du i rasistfella, sier Kohn til Nettavisen.

Til tross for at 73 av de 84 dømte ungdomskriminelle hadde navn som tilsa annen etnisitet enn norsk, mener altså Kohn at følgende kriminelle adferd kan forklares av sosioøkonomi:

33 dømt for ran
41 dømt for vold
3 dømt for voldtekt
34 dømt for narkotika eller andre forhold
24 dømt for vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson, primært politi. Flere var dømt for flere forhold.

– Jeg synes det er bra med statistikk, gjerne så detaljert som mulig, og det er viktig at debatter er faktabasert. Skal man gjøre noe med et problem, så er det viktig at diagnosen er så riktig som mulig, sier Ervin Kohn (64) til Nettavisen.

Kohn gjør et poeng av at dårlig økonomi og trangboddhet er årsaker til voldsutøvelse, men dårlig økonomi er en effekt av å være ressursfattig, det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer. Det handler om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer. Og som regel er det er det en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som indikerer høy voldsberedskap; dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene.

I Nettavisens artikkel faller også Politiet inn i samme forklaringsmodell som Antirasistisk senter:

– Forskningen nevner noen risikofaktorer for kriminell atferd, blant annet fattigdom, trangboddhet, skolemestring og utenforskap. Dette kan best utdypes av andre fagmiljøer enn politiet, sier politiinspektør Rune Solberg Swahn, leder for Felles enhet for forebygging ved Oslo politidistrikt til Nettavisen

Videre forsøker Swahn å forklare at at kriminelle ungdommer utgjør en svært liten del av ungdommene, uansett hvilken kulturell bakgrunn de har.

– I Oslo politidistrikt bor det 912.000 mennesker. 97 prosent av ungdommene under 18 er aldri i kontakt med politiet, verken som offer eller gjerningsperson. I 2019 ble det i distriktet anmeldt 109 ran der fornærmede var under 18 år, sier han videre.

Denne bortforklaringen av overrepresentasjon er helt unødig og virker mot sin hensikt, dersom hensikten er å være kriminalitetsforebyggende. Dersom man ikke erkjenner at det ligger kulturelle forskjeller til grunn for dramatisk ulik forekomst av vold blant minoritetsungdom og majoritetsungdom, svikter man ikke bare dem som utsettes for volden, man unngår også å gjøre noe konstruktivt med den reelle problematikken. Nettavisen viser hvor de domfelte kommer fra:

Av 84 domfelte har følgende antall navn som indikerer at foreldrene har sine kulturelle røtter fra følgende område:

11 helt eller delvis fra Norge
68 fra Asia eller Afrika.
1 fra Latin-Amerika
2 fra Europa

Blant de 84 domfelte, har elleve personer navn som helt eller delvis stammer fra Norge. To personer har navn fra andre land i Europa, én fra Latin-Amerika og to personer har navn som vi ikke har klart å plassere.

De resterende 68 domfelte har navn som indikerer at foreldrene har sine kulturelle røtter fra Afrika eller Asia.

Det ingen ønsker å adressere er foreldrenes medbrakte kultur fra nettopp Afrika og Asia. I fryktkulturer er barn foreldrenes eiendel. Denne kulturen fortsetter selv om man tildeles norsk statsborgerskap, den opphører ikke ved et trylleslag. Oppdragelsen er ofte svært voldelig. Barn som vokser opp i slik gjennomgående vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Mennesker som vokser opp i slik kultur, er ekstremt krenkbare som et resultat av barndom med mange krenkelser. Det er den sterkestes rett som gjelder. Dette er kultur som må adresseres, ikke pakkes inn i frykt for rasisme-stempling.

Men Nettavisen får den hårreisende voldsstatistikken forklart av enda en fagperson som mener kultur ikke har betydning:

Spesialrådgiver Kjetil Friisø Ramborg i Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) kjenner godt til problemer knyttet til innvandrere og ungdomskriminalitet.

Han påpeker at ungdomskriminalitet og ungdomskulturer i opposisjon til storsamfunnet eksisterte lenge før dette ble knyttet til innvandring.

– Ungdomskriminalitet er også knyttet til sosioøkonomiske forhold, sier han.

– Før var det etnisk norske som hadde lite ressurser og bodde trangt på Oslos østkant. I dag er ikke andelen etnisk norske i det nedre sosioøkonomiske sjiktet så stor. Vi har løftet arbeiderklassen til en middelklasse, men samtidig har det kommet mange flyktninger og innvandrere som stiller helt nederst, sier Ramborg til Nettavisen.

Berøringsangsten er til å ta og føle på, men Kohn kommenterer til Nettavisen:

– Vi har alle ulik berøringsangst. Det norske samfunnet hadde lenge berøringsangst for begrepet antisemitt. Noen er engstelige for å bli stemplet som rasist, og det forstår jeg godt. Det er viktig å kanalisere den frykten riktig. Hvis det hjelper deg til ikke å tenke rasistisk, så er det bra, sier Ervin Kohn i Antirasistisk senter.

Kohn påpeker at når vi sier «aldri igjen» i forbindelse med Holocaust, så betyr ikke det bare at vi aldri mer skal bygge gasskamre.

– Hva ligger foran folkemord og terror? Jeg er opptatt av sammenhengen mellom å fôre frykten, som fôrer fordommer som fôrer hatet som avler vold. Det er denne kjeden av frykt, fordommer og hat vi snakker om, sier han til Nettavisen.

Det hvite hatet der altså. Det er helt ubegripelig at Kohn ikke ser hvor bakvendt argumentasjonen hans er. Hvem er det som fôrer minoritetsungdommen med hatet som avler vold? Det er deres eget oppvekstmiljø – foreldre som påfører sine egne barn utenforskap. Krohns analyse bidrar til at integreringen aldri kan lykkes.

Kjøp Klanen her!