Margaret Atwood er blitt en heltinne på venstresiden fordi hun beskriver dystopien ved et samfunn der en religiøs høyreside overtar. Men det er ikke Trump-administrasjonen som forbyr bøker og sparker folk. Det er venstresiden. Det gir venstreorienterte og liberale store problemer. De får ikke verden til å gå ihop. Det er egentlig det oppropet i Harper’s forteller: Et rop om hjelp. Foto: Andrew Kelly/Reuters/Scanpix

Det har vakt oppsikt at 150 kulturpersonligheter og intellektuelle har undertegnet et opprop som advarer mot den galopperende sensuren mellom kolleger, eller cancel culture, med et nyord.

Enkelte finner det rørende at Noam Chomsky og J.K. Rowling kan stå sammen med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Ian Buruma, Michael Ignatieff  og advare mot en utglidning på venstresiden.

Men ingen skal være i tvil om hvem disse underskriverne mener utgjør den største faren mot demokratiet:

The forces of illiberalism are gaining strength throughout the world and have a powerful ally in Donald Trump, who represents a real threat to democracy.

Fienden står alltid til høyre, det begrepet gir de ikke slipp på.

Oppropet åpner med å slutte seg til «behovet for en politireform» og større likhet og inkludering på en rekke områder.

Powerful protests for racial and social justice are leading to overdue demands for police reform, along with wider calls for greater equality and inclusion across our society, not least in higher education, journalism, philanthropy, and the arts.

De intellektuelle vil gjerne forsikre om at de er på riktig side av historien. Å si du er for politireform når.kravet går ut på å «defund the police» er å velge side. Anarkitets side.

Da klinger det hult når disse navnene beklager at sensur og utestengelse nå rammer kjente liberale som Steven Pinker.

Helt nylig har Steven Pinker blitt utsatt for et opprop fra mer enn 500 lingvister som vil ha ham fjernet fra Linguistic Society of America liste over distinguished academic fellows for en rekke tankeforbrytelser. Harry Potter-forfatter J.K. Rowling har over lenger tid vært utsatt for en kampanje fordi hun har avvikende syn på transpersoner.

Det er altså først når øksa rammer dem selv at de blir bekymret. De hadde ikke protestert hvis bølgen kun hadde rammet høyresiden.

For den har urene motiv. Den utnytter sensur- og cancel-culture, og fortjener derfor ingen sympati, hvis vi forstår underskriverne rett.

De 150 navnene jamrer på egne vegne. De er nå skyteskiver for rødegardistene.

But this needed reckoning has also intensified a new set of moral attitudes and political commitments that tend to weaken our norms of open debate and toleration of differences in favor of ideological conformity.

De høyreorienterte som «utnytter cancel culture fortjener ikke forsvar. Det er kun liberale stemmer som gjør det.

But resistance must not be allowed to harden into its own brand of dogma or coercion—which right-wing demagogues are already exploiting. The democratic inclusion we want can be achieved only if we speak out against the intolerant climate that has set in on all sides.

De 150 er sikkert bekymret. Men så lenge man deler inn de sensurerte og utestengte i rettmessige og urettmessige ofre, er protesten nytteløs.

En forfatter/journalist som Anne Applebaum har deltatt i jakten på «far right»-stemmer og ønsker brennmerking og utestengelse.

Med et slikt utgangspunkt kan man bare si: Velkommen etter, men dere har mye å ta igjen.

Applebaum er for øvrig noe av en gåte: Hun har skrevet bøker om kommunistenes overtakelse av de østeuropeiske statene etter annen verdenskrig. Men går nå selv inn for metoder som brennmerker sunn opposisjon som far right som må elimineres.

Dette er blitt liberalernes dilemma: De forstår ikke det de står overfor. De fatter ikke de politiske kreftene, men faller tilbake på klisjeer fra mellomkrigstiden. Nå forstår de heller ikke det som skjer bak dem, på deres egen side. De klemmes mellom to krefter og det er en viss desperasjon i veropene.

A Letter on Justice and Open Debate

Advarer mot innsnevring av debatten
150 amerikanske intellektuelle, mange av dem godt plassert på venstresiden som Noam Chomsky og Salman Rushdie, advarer i et opprop i Harper’s mot en innskrenkende ytringskultur.