De nye signalbyggene i Bjørvika er ment å imponere. De speiler seg i vannet, nye Deichmanske og Operaen. Men det er en arkitektur som er løsrevet fra det menneskelige. 15. juni, tre dager før åpningen. Foto: Paul Kleiven/Scanpix

Det kan være kjekt å ha det gamle Deichmanske bibliotek i bakhodet når man skal se og vurdere det nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika. Den arkitektoniske forskjellen er slående, begge er tegnet etter radikalt forskjellige prinsipper og teorier og forteller om en moderne byggeskikk som har gått helt av hengslene. Det gamle Deichman fronter oss med klassiske søyler og fra gaten et opphøyet midtparti der et bredt trappeanlegg leder de besøkende oppover gjennom en søylerekke og inn i mot bygningens indre.

Det er noe vemodig og trist over bildene fra Deichmanske på bibliotekets siste dag 30 desember. Innvollene på det gamle Oslo bygget på klassiske idealer, rives ut. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Det er et symbolsk oppstigningsmotiv som arkitekter har benyttet seg av gjennom mange hundre år. I det gamle Deichman røper denne utformingen av fronten og inngangspartiet at folkebibliotekenes dannelses- og opplysningsfilosofi står sentralt i bygningens funksjon. Bare i dette enkle frontmotivet klarer arkitekten å anskueliggjøre opplysningstidens ide om stegvis erkjennelse og individuell verdi. Vi ser det samme symbolske frontmotivet i universitetets midtbygning i Oslo sentrum, der studentene må bevege seg opp og gjennom en klassisk tempelfasede utstyrt med søyler og tympanonfelt, for å nå kunnskap og innsikt.

Forsiden av det nye Deichmanske bibliotek

Forflytter vi oss til det nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika er det ingen ting ved bygningen som knytter den an til antikken eller Opplysningstiden. Dette er et glass- og betongbygg tilpasset kassearkitekturen i Bjørvika med Operaen og det nye Munchmuseet som nærmeste kulturnaboer. Biblioteket har intet fremhevet inngangsparti som forteller noe om funksjon og lærdomstradisjon. I den svære skrå-veggen med en enorm utkraging av øverste etasje er det på grunnplanet plassert et beskjedent glassbygg der publikum sluses inn gjennom svingdører. Løsningen er symbolsk intetsigende og estetisk blodfattig og helt i tråd med bygningens arkitektoniske utforming forøvrig.

Slik sett skiller ikke det nye biblioteket seg fra den omkringliggende bebyggelsen. Her står det minimalistiske høyblokker på rekke og rad, bortsett fra Snøhettas opera som ikke streber i høyden, men uttrykker sin asketiske minimalisme i dialog med vannstanden i fjorden. Når all symbolikk er skrellet bort fra byggekunsten så har ikke arkitektene så mye annet å rutte med enn formalistiske grep som ikke gir mening. Den dristige utkragingen i Deichman-bygget er mer å regne for et visuelt påfunn i likhet med det nye Munch-museets «knekk» på toppen av bygningskroppen.

I begge de to bygningene ser vi en påfallende likhet i den forstand at de ikke har normale vinduer og etasjemarkeringer. Lyset utenfra kommer inn gjennom smale spalter i blokkveggene, for Munchmuseets del i horisontal retning, mens i Deichman-biblioteket har de en vertikal plassering. I begge tilfeller mister bygningskroppen sin tyngde og bærende kraft, på et vis også veggenes beskyttende funksjon, i alle fall for bibliotekets del der veggstrukturen fremtrer som et tynt, transparent skall.

Arkitektonisk sett er det nye Deichmanske bibliotek et luftslott uten synlig forankring i tradisjonelle prinsipper om bærende og bårne ledd. Matematikken, fysikken og den moderne teknologien ligger skjult i den nærmest kroppsløse blokken. Det er et stykke ingeniørkunst som i sin «skjøre» synlighet er blottet for referanser til boklig lærdom og opplysning. Selvsagt skuffende for en institusjon som er basert på tradisjonsformidling med dype historiske røtter. I sitt vesen et opplysningsprosjekt som nå er omsluttet av en arkitektur helt uten faglig interesse for å spille på lag med bibliotekets kulturelle egenart.

Det slår meg at denne typen arkitektur, tegnet av Lund-Hagen arkitekter i samarbeid Atelier Oslo, setter et punktum for opplysningsideene i det Deichmanske bibliotek. Dette sluttpunktet blir ytterligere forsterket når man kommer inn i den store og høye inngangshallen. Her har kunstneren Lars Ramberg laget en stedsspesifikk lysinstallasjon «Brainstorm», en kaotisk vrimmel av lysende neonrør som henger fritt under taket. Lars Ramberg ble kjent 2014 da han i forbindelse med grunnlovsjubileet fikk satt opp 3. franske utedoer malt i rødt, hvitt og blått med tittelen «Liberté».

«Brainstorm», Lars Ramberg

Den gang var det demokratiets idegrunnlag på det franske avtredets vilkår han var opptatt av, mens i verket «Brainstorm» har han hentet inspirasjon fra Opplysningstidens ideer, og særlig filosofen Immanuel Kant. At en konseptkunstner som Ramberg er opptatt av ideer og tanker er innlysende. Sikkert derfor han også har hengt seg opp i lysende neonrør. Å finne noe av Opplysningstidens rasjonalitet i dette kaotiske neonverket er helt fåfengt, men det er typisk for konseptkunstnere at de skryter på seg avanserte ideer og filosofier som er hinsides deres intellektuelle evner.

Dette virvaret av lysende neonrør er ikke bare ubehagelig å se på, det er også estetisk stygt og skjemmende i den storslagne inngangshallen. På den annen side går neonverkets irrasjonelle karakter godt sammen med den kulturelle tradisjonsfiendtligheten som hefter ved bibliotekets ytre formgivning. Arkitekturen i det nye Deichmanske bibliotek har beveget seg langt bort fra det gamle bibliotekbyggets formidealer og opplysningsfilosofi, ikke bare har estetikken forvunnet, men også formens meningsinnhold.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!