Samtlige bilder som byråene legger ut av Biden er positive: Han ser karakterfast ut. De bidrar til å bygge merkevaren. Den som ser ham på twitter og youtube ser en gammel mann. Det nytter ikke lure folk.

Joe Bidens 4. juli-budskap er kort. Det er mer som en Coca-Cola-reklame: Smektende musikk, korte setninger: We can do it! USA har hatt 200 år med systematisk rasisme. Det har ikke levd opp til ordene i uavhengighetserklæringen om at «alle mennesker er skapt like».

Nå er tiden inne, sier Biden. Nå kan vi inkludere de undertrykte, de demoniserte, hva han måtte mene med det. Nå kan de bli del av den amerikanske drømmen, hvis vi handler sammen.

«We have a chance now to give the marginalized, the demonized, the isolated [and] the oppressed a full share of the American Dream,» Biden said in a new campaign video. «We have the chance to rip the roots of systemic racism out of this country.»

Our nation was founded on a simple idea: We’re all created equal. We’ve never lived up to it — but we’ve never stopped trying. This Independence Day, let’s not just celebrate those words, let’s commit to finally fulfill them. Happy #FourthOfJuly! pic.twitter.com/1WrATlx8Xl

— Joe Biden (@JoeBiden) July 4, 2020

Biden blander flere fortellinger: Den amerikanske drømmen er ikke et ord Black Lives Matter kjenner seg igjen i. De blir provosert av det. De vil si at de ikke har noe ønske om å bli del av den.

Den amerikanske arbeiderklassen og middelklassen vil si at de ikke kjenner seg igjen i denne drømmen. Jobbene er gått til Kina og de jobbene som er ledige hjemme vil de store selskapene gjerne fylle med utlendinger som er på fem årige arbeidsvisum.

Trump har midlertidig stengt den døra, men Biden sa nylig at han vil åpne den igjen med en gang.

Amerikanerne har forstått mye på de fire årene som er gått siden Trump entret scenen. Han kom ikke out of the blue. Det han sa ga resonans. Å snakke som om den amerikanske drømmen er den samme som på 60-tallet klinger hult. Det lyder mer som en skamros til den eliten Biden er en del av: De bruker fortidens ord til å skjule at de har outsourced  jobbene til Kina.

Å snakke om systemisk rasisme i dagens Amerika vil ikke gå hjem hos vanlige hvite amerikanere. De opplever det ikke på den måten. De opplever at deres problemer ikke tas alvorlig. De opplever ikke at det er et spørsmål om rase, men klasse.

Demokratene har kastet seg på BLM-bølgen for å snakke om rase i stedet for klasse.Det er bekvemt for en elite som er blitt rike på importert arbeidskraft og eksporterte jobber.

Ansatte i det store teleselskapet AT & T må lære opp indiske gjestearbeidere i deres egne jobber. Når de er utlært får amerikanerne sparken. Slik er den nye globale kapitalismen. Trump har satt problemet på dagsorden og han presses av utviklingen til å innføre stans i arbeidsinnvandringen. Han presses fordi det er millioner av arbeidsledige amerikanere.

Likevel vil Biden og Demokratene ha åpne grenser.

Formen på talen sier mye om Bidens kampanje: Korte innslag som blir på slagordnivå. Her er ingenting om Kina og virus, ingenting om handelskrig.

Biden sa at Amerikas historie ikke er noen fairy tale, noe eventyr. Med det la han vekten på det negative. Trump gjør det motsatte: Han sier at USA har overvunnet problemene, hjemme som ute, og hele tiden gjort fremskritt.

Den eneste presidenten Biden nevner er Thomas Jefferson og han gjør det ved å si at heller ikke han levde opp til uavhengighetserklæringen: Han holdt slaver. Er det virkelig det han skal huskes for? Nå rives statuer også av USAs største helter, ville det ikke vært rimelig å advare mot en revisjonisme som ødelegger forståelsen av fremskritt og urett? Som bevarer proporsjonene?

Biden legger i stedet vekten på uretten. Da havner han i vektskålen til BLM og dermed henges all deres herjing også rundt Bidens hals. Ingenting her om at vi trenger politiet.

Mange har etterlyst Bidens reaksjon på raseringen av amerikansk historie. Han har vært taus. Det var han også nå. Men ved å snakke om 200 års systemisk rasisme tok han BLMs parti. Mange vil si at denne historien om undertrykkelse annon 2020 er en stor fiksjon.

Hvis svarte liv betyr noe, hva med all black on black violence i Chicago, en Demokratisk styrt by hvor titalls svarte såres og drepes hver helg. Betyr svarte liv noe bare når det er en hvit som skader det?

Amerikanerne kjøper ikke et så enkelt budskap.