Else og Cecilie Kåss Furuseth forsøkte å spøke med badetemperaturen i Finnmark. Bilde fra programmet Senkveld på TV2.
Man skal vokte seg vel for å prøve å være morsom i dagens Krenke-Norge. Denne gangen er det søstrene Else og Cecilie Kåss Furuseth som «legger seg paddeflate» etter å ha ytret noe enkelte reagerer på. Det hele er så tåpelig at det må være en slags foreløpig norgesrekord.
Det er mange svært så ømme tær rundt omkring i landet. Det sitter nå folk i hver by og bygd, på hvert nes og i hver eneste avkrok og bare venter på å bli «krenket». Det skal ikke mye til, det er nok med en antydning som med maksimal uvilje kan tolkes negativt om hjemsted, dialekt, tradisjoner, etnisk bakgrunn, religion eller liknende.
Ett eneste uheldig ord kan være nok, og den nærmest bisarre forestillingen er i gang. Krenke-ofrene begynner å sutre og forteller om hvor mye de må «gjennomgå», hvilket stort overtramp dette er osv. De har krav på oppreisning og unnskyldning. De er helter som «står frem», og fortjener både sympati og masse «likes» på Facebook. «Se meg, hør meg, jeg er viktig, jeg har rettigheter!»
Et eksempel så man nylig i saken om PR-firmaet Geelmuyden Kiese og den lite heldige bruken av ordet «kebab-norsk». Det endte i det rene sirkus.
I det nyeste tilfellet av denne raskt voksende folkesporten settes det en slags rekord i tøv: Her handler det om badetemperaturen i et vann i nærheten av der den krenkede bor (!). Det er Dagbladet som beretter denne ubegripelig tåpelige historien.
Man må nesten lure på om det hele er alvorlig ment. Men lite tyder på at saken er en spøk, selv om komikerne Else og Cecilie Kåss Furuseth er involvert. Krenkelsen skal ha fremkommet i NRKs program «Reiseradioen».
(Det må faktisk tas et ørlite forbehold for at man har gått på limpinnen i et fiffig humor-stunt fra de to kreative kvinnene som er involvert).
Dette er i korte trekk historien, ifølge Dagbladet:
«Duoen er nå klaget inn til Kringkastingsrådet etter at de harselerte med badetemperaturen i Finnmark under sendingen forrige søndag», melder avisa iFinnmark.
Her kom de til å bruke uttrykket «kondolerer», hvilket åpenbart er blitt svært «krenkende».
«Ifølge lokalmediet trakk søstrene fram Gakorivannet i Alta, som hadde en temperatur på 14,3 grader, hvorpå Else Kåss Furuseth uttalte «jeg kondolerer så mye».
Da spratt det frem et «offer» fra det aktuelle lokalmiljøet og uttrykte sin følelse av å være krenket. Ja, han reagerte «sterkt»:
«Det holdt for Bernt Nilsen fra Kirkenes, som reagerte sterkt, skriver iFinnmark. Nilsen mener Else Kåss Furuseths bemerkning faller inn i en mediekultur hvor oslofolk forherliger storbylivet og stakkarsliggjør finnmarkinger», sier han til avisa.
I stedet for å besvare slikt vrøvl med taushet eller en god komiker-replikk, velger komiker-søstrene å følge tidsånden. I likhet med PR-sjef Hans Geelmuyden legger de seg «paddeflate».
«I dag ser Cecilie og Else Kåss Furuseth seg nødt til å rykke ut og beklage. I en uttalelse Dagbladet har fått tilsendt, legger de seg flate overfor kritikken fra Nilsen», skriver Dagbladet.
I en forkortet versjon av sin lange bønn om tilgivelse sier Else Kåss Furuseth:
«Unnskyld! Jeg er lei meg for at det ble oppfattet som at jeg da forherliget Oslo-livet og så ned på finnmarkinger som bader i så kaldt vann.»
Hun støtter «argumentasjonen» fra den krenkende:
«Bernt Nilsen etterlyser også mindre fokus på overflatiske søringverdier (som sol og badetemperatur) og mer fokus på kongekrabbe, multer og koselig nabolag, som han trekker fram som positive sider ved Finnmark. Igjen er vi helt enige», skriver hun.
Den krenkede finnmarkingen selv er ikke helt fornøyd, til tross for beklagelsen. Han ser en mulighet til å plassere seg selv i rollen som en samfunnskommentator, og til å sette saken «i et større perspektiv»:
«Dette er en del av et større samfunnsproblem. Man ser at folk flytter fra distriktene. Unge mennesker påvirkes og tror at livet er bedre i storbyen. Jeg kaller det for en medieskapt definisjon av det gode liv, som jeg ikke aksepterer. Der har vi alle en jobb å gjøre», legger han til.
Et «samfunnsproblem», altså.
Hva skal man si til noe slikt? Et forsiktig, ikke-krenkende «god bedring» er det kanskje fremdeles rom for å komme med? Eller er også dét å gå over streken? (Vi kan legge oss litt paddeflate på forhånd, for sikkerhets skyld.)
Det er trolig begrenset hvor mange finnmarkinger som vil identifisere med seg med dette. Mange trekker antagelig på smilebåndet eller rister på hodet.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
