Ordet federal government har fått en odiøs klang i amerikansk offentlighet. Det er det en grunn til. Føderale myndigheter har fått en overmakt, ikke bare over borgerne, men over systemet.  De har tatt kontroll over det som er forfatningsfedrenes grunntanke – at institusjonene skal holde hverandre i sjakk slik at misbruk korrigeres. Misbruket er blitt systemet.

Når dette slår inn på et sentralt område som rettsvesenet blir resultatet katastrofalt.

95 prosent av straffesaker er tilståelsessaker og 98-99 prosent blir dømt. Det er tall som er vanskelig å fatte. De sier noe om at påtalemakten har overveldende makt og får det resultatet den vil. Den tiltalte stilles i utsikt et verst mulig resultat hvis han eller hun ikke samarbeider, og får en tilståelsesdom som alternativ. Det spiller ingen rolle om han eller hun er skyldig. Den tiltalte forstår at han er sjanseløs og velger det minste ondet. Et slikt system produserer justismord på rekke og rad.

Når en slik praksis løftes inn i politikken begynner det virkelig å bli farlig.

Filmen Bad Day at Black Rock (1955) av John Sturges er et eksempel på det USA som setter rettferdigheten høyest. Spencer Tracy kommer til en liten avsidesliggende by og begynner å stille spørsmål om noe som folk helst ikke vil snakke om. Taushetens sammensvergelse. Men denne kan godt finnes på nasjonalt plan. Den kan godt utspille seg i nasjonale medier, hvor absurd det enn høres ut. Mange vanlige amerikanere har lenge sett at landet er på feil kurs, og at det ligger mange lik begravet som må frem hvis nasjonen skal bli samlet igjen.

Det som først het Russia collusion, og deretter Spygate og nå Obamagate handler om et system som er overtatt innenfra av politikere og tjenestemenn som bruker det til sin egen fordel: Penger og makt. Obama ville bevare sitt system etter at han gikk av. Da han gikk på sitt livs nederlag i valget 2016, ville han sørge for at Trumps administrasjon ble ødelagt. Dette er korrupsjon på et nivå så omfattende at vi nærmest mangler ord. Vårt vokabular er tilpasset en normalsituasjon. Nå så vi konturene av et helt nytt landskap.

Skurker forsøker alltid å skjule sine spor. Spencer Tracy hadde noen helt egne kvaliteter som gjorde at rollen ble uforglemmelig.

Da opprullingen av Spygate begynte, forsøkte driverne innen mediene å rettferdiggjøre både frifinnelsen av Hillary og overvåkingen av Trump. Det var en grunn til å overvåke Trumps medarbeidere, fikk vi høre. Men spionasjen ble drevet som en kontraetterretningsoperasjon, og disse er direkte underlagt presidenten, har Andrew McCarthy påpekt. Obama var in the loop hele tiden.

For å velte dette spillet og avsløre det, trengtes en mann med tyngde på innsiden. Da William Barr var villig til å bli justisminister begynte styrkeforholdet å endre seg. Barre kunne gamet. Han sendte noen skudd foran baugen til Obama-folkene da han rett etter at han tiltrådte sa at han ikke var i tvil om at det hadde foregått politisk overvåking. Demokratene og anti-Trump-mediene ble vettskremte. Barr sa: Vi må se på grunnlaget og vite om det holdt vann.

Implisitt sa han at det trodde han ikke.

Nå vet vi mye mer. Det er bare noen uker siden Barr sa at han ikke mente det var riktig å dra president Obama for retten. Barr mente kanskje at det ikke er sikkert det liberale USA tåler den ydmykelsen det vil være å se USAs første svarte president bli avkledd foran Kongressen under ed.

Men det samme liberale USA har ikke hatt noe problem med å ville ydmyke den sittende presidenten på samme måte.

Amerikanere har behov for helter. Trump har en røff stil og vanlige amerikanere forstår hvorfor han må ha tykk hud hvis han skal hamle opp med alle løgnerne.

Det er dette behovet for hevn hos de liberale og deres doble standarder som gjør at de får vanlige amerikanere mot seg.

Amerikanerne tåler ikke at det er ulikhet for loven. De tåler ikke at det er en lov for Loke og en for Tor. Immunitet for venstresiden og ingen rettsbeskyttelse for høyresiden.

Det finner folk seg rett og slett ikke i.

Når det samme gjelder ytringsfrihet ser de et mønster. De forstår tegningen: Det er de som er uenig med venstresiden som skal ut. Og det blir bare verre. Dag for dag.

Vanlige amerikanere forstår at hvis Hillary/Obama-fløyen vinner høsten valg er det duket for Den store utrensingen. Det vi har sett til nå er bare et forspill.

Urettferdighet satt i system

Påtalemakten kan ikke stilles til ansvar for sine handlinger. De kan begå justismord med overlegg, men de nyter full immunitet.

Slik forholder det seg ikke med politimenn. De har hatt begrenset immunitet, men som vi har sett den senere tid: De kan sparkes på dagen hvis politiske myndigheter vil.

Nå krever Demokratene og liberale medier deres immunitet opphevet. De bruker George Floyd-saken som rambukk.

«Immunitet for oss, men ikke for dere.» Dette er et fremstøt mot vanlige mennesker: De rammes når politiet ikke tør gjøre arbeidet sitt.

Folk flest er på politiets side. De forstår at dette er et angrep på politiet, fra sosiale lag som har råd til å beskytte seg selv.

De blir skremt av denne elitens ultimative hensikter: Hva er målet med å kreve en nedleggelse av politiet eller nedbygge etaten?

Når Obama kaller det som skjer for The Great Awakening, med rasering av monumenter og politistasjoner, hva er motivet?

Det er et et dårlig skjult forsøk på å fjerne all motstand mot deres totale makt.

Tilfeldigheter

Liten tue kan velte stort lass: Nasjonal sikkerhetsrådgiver Michael Flynn syntes å gå undergangen i møte. Hvis ikke Bob Mueller klarte å felle presidenten, så klarte de ta ut hans menn. Flynn var den viktigste.

Men sommeren 2019 skjedde noe som gjorde at Flynn fikk en ny advokat. Sidney Powell hadde skapt seg et navn som statsadvokat, og senere som advokat for høyt plasserte personer som havnet i justiskverna. Hun så hva systemet var i stand til: Det var overtatt av personer som var villig til å bruke konstruerte tiltaler og isolasjon for å tvinge frem tilståelser. En av de verste var Andew Weissmann. Han sørget personlig for å knuse konsulentselskapet Anderson slik at 85.000 mennesker mistet arbeidet.

Da Powell så at han var Bob Muellers betrodde nestleder, forsto hun hva som foregikk.

Hun overtok Flynns sak. Ett år senere er saken omstøtt, tiltalen er kastet ut og FBI sitter igjen med skammen.

Men det satt langt inne. Dommeren Emmett Sullivan var en helt i Powells bok License to Lie, fordi han insisterte på tiltaltes rett til å vite alt som tjente til hans fordel. Dette heter i rettslig jargong for Brady-dokumenter. Myndighetene kan ikke sitte på informasjon som er til tiltaltes fordel, men må dele det med tiltalte.

Man skulle tro at i et rettsvesen ville verdig navnet ville det vært en selvfølge. Men slik var det ikke før en skjelsettende dom som involverte en person ved navn Brady. Den påla aktoratet å fremlegge alt materiale og ikke drive krig mot tiltalte.

Det er krig

Men i alt som har med Trump å gjøre er denne loven systematisk brutt. Det ble man tvunget til å gjøre fordi Trump ble framet fra første stund: Han ble gjenstand for en stor etterretningsoperasjon som involverte flere land. Obama nølte ikke med å bruke Five Eyes-samarbeidet for å knekke Trump.

Rett etter at Trump ble valgt gikk sjefen for brittisk etterretning av. Flynn mottok et brev fra hans etterfølger som var full av beklagelse og unnskyldninger: Britene hadde latt seg forlede til å delta i en politisk opeerasjon mot den påtroppende presidenten. De fryktet for forholdet når Trumps folk oppdaget hva som hadde skjedd.

Flynn var ikke klar over at han kom til å bli neste offer. I august 2016 hadde FBI innledet en overvåking av ham. De fant ingenting. Etter 33 års tjeneste var det ingenting å finne som kompromitterte Flynn.

Men Obama ville ikke at Flynn skulle flytte inn i Det hvite hus. Etter valget briefet han Trump og sa det var to personer han ville advare ham mot: Nord-Koreas leder Kim Jong-Un og Michael Flynn. En underlig kombinasjon.

Forberedelser

Den 4. januar oppsummerte Washington-kontoret til FBI overvåkingen av Flynn og konkluderte med at saken skulle lukkes. Det fant ingenting på ham. Det så spesialagent Peter Strzok og overstyrte beslutningen. Han sa det var etter konsultasjon med 7. etage, dvs ledelsen Comey/McCabe.

Den 5. januar var det famøse møtet i Det hvite hus hvor «alle» toppene deltok.Obama og Biden ville ikke la Flynn slippe unna. De foreslo å bruke Logan Act mot ham og å nekte Trump-administrasjonen etterretningsmateriale om Russland.

Obama måtte gjøre to ting på en gang:Både skjule sine egne spor og fortsette spillet for å felle Trump. Det ble mye å holde styr på.

Den 6. januar ble Trump orientert av e-sjefene og Comey i Trump Tower. Den 10. januar offentliggjorde  BuzzFeed Steele-rapporten som inneholdt tisssehistorien fra Moskva. Mediene tok fyr og selv nøytrale medier måtte danse med.

Utro tjenere

Powell forteller at det er mye materiale de ikke har fått se. Det er mye de vet om som de ikke har fått utlevert. Krigen mot Trump fortsetter.

Hun vet at det 30. januar 2017 ble holdt et møte i Justisdepartementet der det ble konkludert med at de ikke hadde noe på Flynn. En stund senere var Comey invitert til middag hos Trump og det var her Trump sa at han håpet «Comey ville la saken mot Flynn fare, for Flynn var en god mann». Comey styrtet ut i bilen, skrev et privat notat og lot sin professorkollega lekke det til New York Times: Trump hadde forsøkt å presse ham!

Et personlig notat virket autentisk. Bortsett fra at det var en løgn.

Trump sa det han sa. Men Comey sa ikke det han visste: Nemlig at Trump hadde rett. Flynn var en god mann og det var ingen grunn til å gå etter ham. Comey visste at FBI ikke hadde funnet noe på Flynn, likevel fortsatt de spillet mot Trump.

Dette er korrupsjon på høyeste nivå. Det er metoder som vi tidligere aldri ville trodd kunne forekomme i USA. De involverte ikke enkeltpersoner som forsøkte å dekke over en skandale. Det var en hel administrasjon som forsøkte å senke etterfølgeren. Noe lignende har aldri skjedd i amerikansk historie.

Dette systemet forsøker å gjenerobre makten gjennom en senil kandidat som sitter opp til ørene i korrupsjon.

Instrumentet som brukes er mediespinn. Mediene er blitt en del av makten. De er makten.

Dette systemet er ustrakt også til vårt eget land. Norske medier har satset på den korrupte eliten. De har forsvart Obama innbitt. Men hvorfor skal de skrive artikler som gjendriver fakta når fakta tårner seg opp i indisiekjeder høye som hus?

Hvorfor skal VG sette tre journalister til å gjendrive det justisdepartementet og en føderal domstol har konkludert med: At Flynn ble utsatt for et justismord.

Det er en ganske skremmende tanke. De vet at de lyver, men fortsetter å lyve. Det viktige er kontroll med opinionen. Systemet tåler ikke sprekker, tåler ikke tvil eller selvmotsigelser.

Sidney Powell sier at det er først de siste tyve år at det amerikanske rettsvesenet er blitt råttent. Hvis USA skal ha håp om å bli great igjen må det tas et oppgjør. Obamagate handler derfor om nasjonens sjel.