Akademia trenger åndsfrihet. Foto: Document.
Ved Universitetet i Bergen har en professor i psykologi blitt pålagt av ledelsen «å avstå fra å fortelle vitser eller utsagn … som kan virke krenkende på studenter.» Bakgrunnen er at den sprudlende professor nevnte en undersøkelse som sa at tyske turister ikke så på seg selv som en typisk turist. «De har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen», sa professoren med et ironisk smil. Spredt latter i auditoriet.
Men en tysk student følte seg krenket av utsagnet som jo viste til Tysklands femårige okkupasjon av Norge. Han klaget professoren via «si fra-ordningen».
Ved Kunsthøyskolen i Oslo, jeg gjentar Kunsthøyskolen, har 12 såkalte Ph.d.-stipendiater protestert mot at Kunsthøyskolen har hengt opp et bilde av den amerikanske kunstneren Vanessa Beecroft. Bildet er fra en performance i Genova – med 30 magre kvinner, de fleste fargede, kun en er hvit.
De 12 kunsthøyskolestipendiatene skriver i et felles opprop at «mange ved Kunsthøyskolen føler ubehag og blir forstyrret av å se bildet». De mener bildet har rasistiske og sexistiske konnotasjoner! De spør om dette er forenlig med Kunsthøyskolen i Oslos verdigrunnlag.
Vi har altså 12 studenter som utdanner seg til å drive med kunst i en eller annen form, som ber om at et bilde fjernes eller gjemmes – fordi det vekker ubehag, ja de blir rett og slett forstyrret av det. De hadde vel blitt forstyrret og følt ubehag om «Guernica» hang der også? Hvordan hadde det gått om «Syk pike» av Munch eller «Albertine» av Krogh hadde blitt malt i dag? De hadde vel fått ubehag og bedt om fjerning av dem også?
Men skal ikke akademia – våre universiteter og høyskoler – være i front for å våge? For å provosere? Være arenaer for toleranse og ytringsfrihet? Et sted der ironi og skarpe formuleringer har fripass? Et sted der ideene er viktigere enn individet? Er ikke åndsfrihet det aller viktigste for et fruktbart akademisk miljø? Hva er en Kunsthøyskole verdt, om den ikke tåler kunst som vekker ubehag? Er ikke det nettopp en del av viktig kunst? Hva slags kunstarbeidere får vi med kunststudenter som vil ha bilder fjernet?
Hva er galt med akademia?
De antatt skarpeste hjernene viser seg stadig å falle inn i totalitære mønster.
Det er sosial kontroll på ytringer, kunst, adferd, mat (en høyskole valgte nylig kun å servere vegetarkost, «i solidaritet med miljøet»).
Det er et åndsfellesskap som minner sterkt om strenge religiøse bevegelser.
Da jeg selv på 70-tallet «lå ved universitetet», var det utrolig å oppdage at flertallet i Studentersamfunnet valgte et styre – Rød Front – som gikk inn for «proletariatets diktatur». Som mange vet, var Rød Front en filial av den såkalte ML-bevegelsen. Store deler av våre fremste akademiske studenter gikk inn for diktatur! I Norge!
ML-bevegelsen, SUF-ml og AKP var og ble aldri noen bevegelse utenfor – nettopp – akademia. Den var ikke frukten av «arbeidsfolks harde kår». Norge hadde aldri vært et bedre sted å leve. Maoistene fikk heller aldri noe skikkelig liv utenfor akademia, hvis vi ser bort fra de mange ulykkelige tilhengerne, som ble tvangsproletarisert. Dyktige akademikere ble snekkere og postbud for «å leve blant folket».
Men arnestedet for galskapen var akademia. Nå er galskapen i gang igjen. Nå er det krenkokratiet som gjelder. Det startet vel i USA, der læresteder ønsket å ha et «safe and including enviroment for all». Unsafe og discluding er det hvis noen føler seg «krenket».
Er det hierarkiet i det akademiske miljøet som fremskaffer alle disse begrensningen på tanke og handlefrihet? Er det konkurransen studentene i mellom som gjør dem så engstelige og ivrige etter å tilpasse seg? At de nærmest konkurrerer med å være politisk korrekte? Er det «den akademiske boblen» de befinner seg i, så langt fra krav til å skape, produsere, levere varer og tjenester, som setter dem i en tilstand der det å tekkes det akademiske miljøet – i seg selv – blir det viktigste?
Hvor ble det av idealet om det frie universitet?
Kalle Lisberg (1950) har jobbet mange år i mediebransjen i ulike stillinger, i NRK, Cappelen, Dagbladet og P4.
Teksten ble publisert på Lisbergs egen Facebookside, og gjengitt her etter vårt initiativ og med forfatterens velvillige tillatelse.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
