Politi viser respekt for Mahatma Gandhi nær Mumbai 30. januar 2008. Foto: Punit Paranjpe / REUTERS/ NTB sanpix

Idealistiske lederfigurer mislykkes ofte i praksis. Fra en god tanke til realisert faktum, er det normalt stor avstand.

Mahatma Gandhi måtte se at hans drøm om en fredfull overgang fra britisk styre til et selvstendig og samlet India endte i konflikter, massedrap, masseflukt og til slutt formell deling.

Britisk India ble natten mellom den 14. og 15. august 1947 delt mellom to nye selvstendige stater, India og Pakistan (den gang inkludert Bangladesh, under navnet Øst-Pakistan, som først ble eget land etter en blodig krig i 1971).

Muslimene i britisk India ville styre seg selv. De nye landegrensene delte provinser som Bengal og Punjab. Rundt 15 millioner mennesker ble revet opp fra sine røtter, og opp mot en halv million ble drept i konfliktene. India bestod i 1947 av 340 millioner innbyggere, Pakistan av 64 millioner. Begge land har hatt en formidabel økning.

Gandhi feilet, historien overkjørte ham.

Hva med legenden Martin Luther King, noen tiår senere, på den andre siden av kloden?

I dag kan vi konstatere at Martin Luther Kings drøm om at karakter og ikke hudfarge skal avgjøre hvem du er og hvordan du vurderes har havarert i ny-rasisme, der hudfarge igjen er det helt dominerende og definerende.

George Floyd hylles ikke for sin karakter, ikke for hva han har skapt eller oppnådd, men utelukkende for sin hudfarge og sin vanskjebne.

Det er ikke hans skyld. Han fikk bare ikke puste, og sa ifra. Politifolkene som pågrep ham, stilles for retten. Det er bra. Det er i grunnen selvsagt.

Men det alle BLM-aktivistene gjør, og alle som støtter dem, er å peke nese til Martin Luther King. De fører oss tilbake til 1950-tallets USA, med sin besatte opptatthet av hudfarge.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!