Den som har ledd av Basil og Manuel i Fawlty Towers tok spøk som en selvfølge. Men slik er det ikke. Don’t mention the war-episoden ble fjernet av BBC. Men måtte innrømme at de hadde misforstått. Nå er det en psykologiprofessor i Bergen som har tillatt seg å spøke med tyskerne og krigen. Det er støtende.

Psykologiprofessor Svein Larsen ved Universitetet i Bergen har hatt et forskningsprosjekt på turisme. Han fant at 90 prosent av tyske turister i Norge ikke så seg selv som vanlige turister.

Larsen lot falle en ironisk bemerkning om at det kanskje ikke var så rart. De har jo vært her før.

Det var humoristisk ment. Men slik oppfattet ikke en av hans studenter det, som er tysk. Han klaget Larsen inn for fakultetsledelsen som ifølge den selv er forpliktet ut fra universitets lover til å ta slike klager alvorlig.

Ifølge varselet forventer studenten at Universitetet i Bergen skal ha et inkluderende miljø, og ber universitetet om å ha økt oppmerksomhet mot ansattes uttalelser, for å unngå lignende situasjoner i framtiden.

Og institutt- og fakultetsledelse tok klagen alvorlig. Fem dager etter forelesningen sender dekanen et brev til studenten der hun beklager professorens uttalelser.

Det er nå den krenkede som har makten og kan kreve «oppreisning» og et krenkefritt miljø. I USA kalles det for safe spaces.

Studentene vil at universitetene skal være krenkefrie. Dette går også ut over lærebøkene. Avkolonisering av historien betyr at dagens politisk korrekte meninger projiseres bakover i historien. Det er også det som får mobb til å rive statuer. De historiske personene på sokkel har ikke oppført seg slik som dagens unge forlanger.

Professor Svein Larsen sier saken har ligget over ham i hele vinter. Han forstår ikke at en slik filleting kan utvikle seg til noe så alvorlig.

Instituttleder Anette Harris mener at det er hennes «plikt å beklage når studenter opplever å bli krenket».

I notatet skriver Harris at hun har satt seg nøye inn i lovverket og at ifølge likestillings- og diskrimineringsloven har studenten loven på sin side.

Dette er likestillings- og diskrimineringsloven i praksis. Offeret har all maktm for Harris sier: Det spiller ingen rolle hva som var intensjonen med ytringen, det er offerets opplevelse av den som er avgjørende.

Hun viser videre til at «intensjonen betyr ingenting for vurderingen, men det kan ha betydning for straffeutmåling i etterkant».

Harris toer sine hender. Hun følger bare forskriftene. Men hun antyder likevel noe som kan minne om en trussel:

Helt til slutt i notatet gjør Harris oppmerksom på at per i dag er denne saken ikke lagret i personalmappen til professor Larsen, «men det kan bli utfall dersom vi går videre med saken».

Det er altså ikke noen innebygde bremser i systemet. En fjær kan bli til fem høns.

Harris sier også at det er mer i denne saken enn bare denne vitsen:

Dessuten er det mer i denne saken enn bare denne ene vitsen.

Sier hun til khrono.no. Det er en insinuasjon som blir hengende i luften. Er det ting på samme vitsenivå? Har Universitetet i Bergen innført et angiversystem, slik at studentene kan angi lærerne, og de opparbeider seg en «mappe». Når Harris sier at saken ikke har havnet i Larsens mappe, men at det kan skje, indikerer det en slik praksis.

Det hører med til historien at Larsen har to medarbeidere i sitt forskningsprosjekt, og de er begge tyskere. Samarbeidet går utmerket.

Det er jo en kjensgjerning at noen mennesker har humor, andre har det ikke. Her har man laget et system hvor de uten humor kan anmelde de med humor.

Vi er i de humorløses vold.

Dessuten er det mer i denne saken enn bare denne ene vitsen.