Marsj i Washington 19. juni.Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix

«One death is a tragedy, a million deaths a statistic.» – Josef Stalin

Karl Marx skrev at hensikten ikke må være å forstå verden, men å endre den. Konsekvensen av dette, naturligvis, er at de som ender opp med å endre verden nettopp er de som ikke forstår den.

Hovedpremisset i pressens dekning av George Floyd-drapet, har vært at det hadde et rasistisk motiv. Det kan godt tenkes, men dette er foreløpig ikke dokumentert. Bør ikke journalister avstå fra å fremstille spekulasjoner som om det var harde fakta?

De aller fleste drap begått av politiet har beviselig ikke noe som helst med hudfarge å gjøre. Svarte politibetjenter har større sjanse for å skyte svarte, hvite politibetjenter større sjanse for å skyte hvite, og latinske politibetjenter større sjanse for å skyte latinoer, fremgår det av en studie fra 2019 i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America.

Rasisme er dermed ikke nødvendigvis forklaringen hver gang en ubevæpnet svart mann drepes av en hvit politibetjent. Det er som sagt en mulighet, men overdreven politivold har mange andre tenkelige forklaringer enn det.

Floyd ble drept utenfor nattklubben han arbeidet på. Politimannen som knelte på nakken hans, Derek Chauvin, jobbet også der. Faktisk var de to kollegaer i fjor (Floyd som sikkerhetsvakt innendørs, Chauvin som sikkerhetsvakt utenfor). I beste fall et helt ufattelig sammentreff i en storby som Minneapolis!

Om en ønsker å finne et mulig motiv for Chauvins forbrytelse, er kanskje dette et spor verdt å forfølge?

Noen liv er mer likeverdige enn andre

Denne saken handlet alltid om mye mer enn George Floyds sørgelige endelikt. Floyd har blitt et symbol på et amerikansk politi som visstnok dreper svarte mennesker for fote på grunn av hudfargen deres.

Denne oppfatningen har rett og slett ingen rot i virkeligheten.

Om en studerer Washington Post sin database for personer drept av amerikansk politi i 2019, vil en finne at politiet drepte 25 ubevæpnede hvite og 15 ubevæpnede svarte det året. Dette i et land med 328 millioner innbyggere, over 10 millioner årlige arrestasjoner, 2600 afroamerikanere årlig drept av andre afroamerikanere, og med en nedadgående trend i politiskytinger av svarte.

Hvor mange av disse femten som angrep politiet, fremgår ikke av statistikken.

Hva som i alle fall er sikkert, er at media anvender sin dagsordenmakt til å lage enormt med støy når ubevæpnede svarte menn drepes av hvite betjenter. De bruker også den motsatte dagsordensmakten til å overse alle saker som ikke passer inn i det ideologiske narrativet – i dette tilfellet de mer tallrike eksemplene av ubevæpnede hvite drept av amerikansk politi.

Hva vi også vet, er at protestene i USA i løpet av få uker har kostet minst 22 mennesker livet, langt flere enn antallet ubevæpnede afroamerikanere drept av politiet i fjor. I tillegg kommer alle dødsfallene som globale massedemonstrasjoner under en pandemi uunngåelig vil føre med seg.

Hva studiene viser

At det er flere hvite enn svarte som blir skutt av amerikansk politi, beviser i seg selv riktignok ingenting, siden det bor mange flere hvite enn svarte i USA. Kontrollert for størrelsen på befolkningsgruppene, blir svarte drept omkring 2.5 ganger så ofte av politiet som hvite.

En studie publisert i American Journal of Public Health i 2018, som så på rasegrupper drept av politiet i perioden 2012-2018, fant at svarte menn ble drept på en rate mellom 1.9 og 2.4 per 100.000 innbygger hvert år, mot den hvite risikoen på mellom 0.6 og 0.7.

Det er data som dette media hele tiden siterer som bevis på systematisk rasisme i det amerikanske politivesenet. Imidlertid er dette isolert sett samfunnsvitenskapelig ubrukelig, og det vet alle med et minimum av utdannelse utmerket godt.

Gransker man Washington Post sin database for 2019, vil en for eksempel kunne regne seg frem til at menn blir drept av politiet over 22 ganger så ofte som kvinner. Betyr det at menn blir systematisk undertrykket og jaktet ned av et institusjonelt sexistisk politi? Naturligvis ikke; menn skytes oftere av politiet enn kvinner fordi de oftere begår voldelig kriminalitet, og dermed oftere ender i konfrontasjoner med politiet.

For å avgjøre hvorvidt svarte systematisk skytes av politiet grunnet rasisme, må en med andre ord også kontrollere for ulikheter i kriminalitetsrater. Tar man høyde for disse, vil en oppdage at afroamerikanere ikke skytes uproporsjonalt mye av politiet i USA. Derfor unnlater den aktivistiske pressen å ta dette helt grunnleggende metodologiske steget.

Afroamerikanere utgjør riktignok bare 13 prosent av den amerikanske befolkningen, men står ifølge FBIs siste kriminalitetsdata (for 2018) likevel for 53.3 prosent av alle drap, 28.6 prosent av alle voldtekter, 54.2 prosent av alle ran, 33.7 prosent av alle overfall, og 43.3 prosent av samtlige saker av ulovlig våpenbesittelse. Forventningen om at denne gruppen skal gis en oppmerksomhet fra politiet som står i stil med deres populasjonsandel, er det således ingen realisme i.

Dessverre vil dette ha følger også for sakesløse afroamerikanere. Høyere kriminalitetsrater i afroamerikanske nabolag gjør at disse tiltrekker seg mer politioppmerksomhet, som igjen medfører at også lovlydige afroamerikanenere vil komme oftere i kontakt med politiet enn hva de ellers ville ha gjort. Det er en forståelig kilde til frustrasjon i det afroamerikanske miljøet.

I en mye sirkulert Wall Street Journal-artikkel analyserer Heather MacDonald politiskytingene kartlagt av Washington Post, og konkluderer med at afroamerikanere skytes langt mindre enn hva deres kriminalitetsrater skulle forutsi. Hun viser også til det rystende faktumet at for hver ubevæpnede svarte afroamerikaner skutt av politiet, så drepes en politibetjent av en afroamerikaner overveldende 18.5 ganger.

En rapport offentliggjort av Department of Justice i 2015 påpekte at svarte og latinske politibetjenter faktisk hadde større sannsynlighet for å avfyre et våpen mot svarte enn hvite betjenter. Kriminologen Greg Ridgeway gjorde et lignende funn samme år, da han oppdaget at svarte politibetjenter hadde en 3.3 høyere sjanse for å avfyre våpenet sitt sammenlignet med deres hvite kolleger.

Den afroamerikanske professoren Roland G. Fryer fant i sin grundige studie fra 2016 ingen bevis for rasediskriminering ved politiskytinger.

Med utgangspunkt i omfattende amerikanske helsedata, konkluderte en 2017-studie i den medisinske journalen The BMJ med at svarte ikke hadde større sannsynlighet enn ikke-latinske hvite å bli drept eller skadet ved kontakt med politiet.

En studie fra 2018, publisert av Joseph Cesario, David Johnson og William Terrill, kontrollerte for forskjeller i kriminalitetsrater, og fant ingen systematiske bevis for diskriminering av svarte ved fatale politiskytinger.

En annen studie fra samme år, publisert i Journal of Crime and Justice, slo fast at hvite betjenter ikke brukte dødelig vold oftere mot minoriteter enn ikke-hvite betjenter.

En tredje studie fra 2018, denne fra The American Society for Public Administration, bemerket at «although minority suspects are disproportionately killed by police, white officers appear to be no more likely to use lethal force against minorities than nonwhite officers».

I 2018 kontrollerte også Brandon Tregle og Justin Nix for ulikheter i skytinger av politiet med dødelig utfall. De kom frem til at svarte personer faktisk ble skutt oftere kontrollert for populasjon, interaksjoner med politiet og totale arrestasjoner, men at hvite oftere ble skutt enn svarte etter å ha kontrollert for arrestasjoner ved voldelig kriminalitet.

Shea Streeter ved Stanford University avdekket i 2019 at afroamerikanere hadde en nesten tre ganger så høy sjanse for å bli drept av politiet enn hvite, men ved kontroll for andre faktorer, fastslo hun at forskjellen trolig kunne tilskrives afroamerikernes hyppigere kontakt med politiet.

Det er helt klart en rasjonell sak for politireform i et samfunn hvor politiet altfor ofte responderer uporporsjonalt, og hvor det sjeldent blir tatt ut tiltale mot syndende betjenter. At dette først og fremst er spørsmål om rasediskriminering, forblir mer tvilsomt.

En mye delt graf av voldskriminalitet mellom rasegruppene, basert på prosentvise data fra det amerikanske justisdepartementet omgjort til absolutte tall, dementerer forestillingen om at hvites vold mot svarte er det mest presserende problemet i USA:

Det er heller ikke sant at USA er et spesielt rasistisk samfunn. I likhet med vestlige land generelt, befinner de seg blant de aller minst rasistiske samfunnene på kloden:

Som om ikke det var nok, har Pew-instituttets undersøkelser demonstrert at hvite er den desidert minst rasebevisste gruppen innad i USA, noe som er veldig lite konsistent med fortellingen om utbredte tanker om «hvit overmakt» blant hvite amerikanere:

Om vestlige samfunn virkelig var gjennomsyret av hvit suprematisme, er det ganske forunderlig at så mange fargede velger å flytte til disse landene. Man så ikke mange jøder flykte inn i Nazi-Tyskland, med god grunn.

Den anti-rasistiske mystisisme

En vil finne rasisme på individuelt nivå i ethvert samfunn, og de mange vitnesbyrdene om opplevd rasisme danner til sammen et ganske så kraftfullt, monolittisk empirisk bevis på at problemet også eksisterer her i Norge.

Et av det liberale demokratiets styrker er at det virker selvkorrigerende – og at disputter løses med konstruktiv meningsutveksling – så en bør være mottagelig for denne type kritikk fra våre nye naboer.

Spørsmål fra velmenende, nysgjerrige personer om «hvor kommer du opprinnelig fra?» blekner dog når satt opp mot den særdeles grove, rasistiske volden begått av innvandrergjenger. Det gjør også det vonde rasisme-minnet som Floyd-saken vekket hos sprinteren Ezinne Okparaebo, skildret i hennes kronikk i VG nylig:

Etter å selv ha opplevd mange hindringer i idretten, startet jeg opp Ezinne Athletics for å bidra til en enklere vei for minoritetsjenter som kommer etter meg. En dag vi besøkte Bislett stadion, snudde en av jentene seg mot meg og spurte «kan sånne som oss løpe her?». Det spørsmålet stakk, det gjorde vondt. Det viste at fra en ung alder bærer mange minoritetsjenter på en forståelse av å ikke være naturlig og selvfølgelig inkludert i idrettens og samfunnets «vi».

Moralen å trekke ut av denne historien, er at de var veldig velkomne til å løpe på Bislett stadion. En skal lete veldig lenge for å finne en nordmann som mener noe annet. Den eneste rasisten til stede i en slik anekdote, er fantasimonsteret produsert av egen offermentalitet.

For å etablere at et land er *institusjonelt rasistisk* må en kunne referere til en lov med rasistisk intensjon, eller vise til en offentlig institusjon hvor rasisme er en akseptabel praksis. Slike bevis presenteres veldig sjeldent av aktivistene som forfekter teorier om «systemisk rasisme», et av disse svevende, mystiske buzzwords brukt av folk som ikke virkelig aner hva de snakker om, men som i det minste frigjør dem fra behovet for å gi konkrete eksempler.

For øyeblikket har mobben tilsynelatende blitt redusert til å gyve løs på skulpturer i sten og bronse av mennesker som har vært døde i århundrer, i mangel på levende rasister i kjøtt og blod å spore opp.

Bak kulissene jobbes det imidlertid utrettelig med å forenkle leteoppdraget, ikke minst innenfor det nye, voksende forskingsfeltet «kritiske hvithetsstudier». Rasisme-begrepet ekspanderer der i det forrykende tempoet til et nyfødt univers, og fanger snart opp hvite mennesker uansett hva de måtte foreta seg. Da har man langt på vei forlatt anti-rasismen til fordel for rasistisk demonisering av en hel folkegruppe.

Fremfor denne tåpelige viftingen av lanser mot vindmøller, bør de konforme, politisk korrekte mobbene heller våkne opp til all den virkelige urettferdigheten i verden. De kan for eksempel begynne med de 40 millioner menneskene fanget i moderne slaveri i dag, en praksis sørgelig utbredt på det afrikanske kontinentet.