Innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim snakker med pressen etter gruppemøtet til Frp i Stortinget onsdag 15. januar 2020. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Norge er et av verdens mest anti-rasistiske land. Vi har et eget Diskrimineringsombud, «positiv» diskriminering i favør av innvandrere på arbeidsmarkedet, en rekke antirasistiske organisasjoner finansiert av staten, og et uttalt politisk mål om å bekjempe rasisme og diskriminering. I tillegg viser World Value Survey at Norge sammen med de andre skandinaviske landene er blant verdens minst rasistiske land. De som mener vi har systematisk eller systemisk rasisme i Norge fremmer dermed en sterk påstand, som bør underbygges av tilsvarende klare bevis.

Den begrensende eksperimentelle og kvalitative forskningen på feltet har store svakheter.

Mest kjent er rapporten Diskrimineringens omfang og årsaker (Midtstuen og Rogstad, 2012). Her har forfatterne ved hjelp av 1 800 fiktive søknader til 900 stillinger, forsøkt å kartlegge i hvilken grad jobbsøkere med utenlandsk navn blir diskriminert på grunn av navnet.

Denne undersøkelsen brukes hyppig som et bevis på at systematisk rasisme finner sted. I NRKs «Politisk kvarter» tirsdag 16. juni fikk jeg 20 sekunder til å imøtegå dette, og fikk i all hovedsak frem at denne undersøkelsen egentlig ikke har funnet ut noe som helst.

Først kan vi se litt på hva forskerne bak rapporten selv sier om funnene som blir gjort i denne typen undersøkelser. Forskerne ser selv klare svakheter med egen metode, uten at dette fremkommer i den offentlige debatten: «Selv om dokumentasjon på at diskriminering forekommer kan være et viktig innspill i en opphetet offentlig debatt om rasisme- og diskrimineringsspørsmål, er det dermed vanskelig å se at forskning av denne typen har noe verdi utover dette,» skriver forskerne blant annet om metoden som er benyttet.

Søknadene ble sendt ut i par og fremstår som likelydende, med et norsk navn og et utenlandsk navn. Resultatet var at søkeren med norsk navn ble tatt inn til intervju 25% oftere enn søkeren med utenlandsk navn.

Forskerne mener her at de på bakgrunn av eksperimentet med fiktive søknader bare kan måle forskjeller i hvor stor grad de forskjellige fiktive kandidatene ble innkalt til intervju. Det kan være en rekke årsaker og tilfeldigheter som avgjør hvilke søknader som velges ut, spesielt om søkermassen er stor. Om dette skyldes rasisme kan man ikke si noe som helst om.

I en viktig debatt om rasisme er det derfor en tvilsom praksis å slå fast at vi har systematisk rasisme i Norge basert på en enkelt undersøkelse der forskerne selv slår tvil om metodens treffsikkerhet. Likevel valgte NRK å legge dette som et  faktuelt premiss for «Politisk kvarter».

Svakheten med metoden benyttet i undersøkelsen er at forskerne ikke får noe informasjon om den reelle ansettelsesprosessen. Hvor mange andre med innvandrerbakgrunn ble tatt inn til intervju og er det i det hele tatt riktig å omtale de med utenlandsk navn som minoritet dersom personer med innvandrerbakgrunn var en majoritet blant søkerne? Hvor mange søkte egentlig? Hvor stor andel med innvandrerbakgrunn søkte?

Likevel fremgår det i rapporten at i bransjer med mange søkere og lave og uklare krav, var graden av forskjellsbehandling større. Vi vet at andelen søkere med innvandrerbakgrunn er høy i bransjer med lave og uklare krav, for eksempel transportbransjen.

En arbeidsgiver som i hovedsak er vant til å få søkere med innvandrerbakgrunn, vil sannsynligvis legge mer merke til et norsk navn i søknadsprosessen og også ha et ønske om en miks blant de ansatte. Undersøkelsen kan derfor også vise det motsatte: arbeidsgivere har et ønske om mangfold på arbeidsplassen.

Dermed vil den fiktive norske søkeren i en del tilfeller ha større sjanser enn den fiktive søkeren med innvandrerbakgrunn, helt uten at dette er rasistisk eller kritikkverdig. En arbeidsgiver kan faktisk ende opp med å ta inn 20 søkere med innvandrerbakgrunn og 1 med norsk bakgrunn til intervju, og fortsatt vil det i et slik eksperiment fremstå som rasistisk.

Forskningsrapporten inneholder også en kvalitativ del hvor forskerne har forsøkt å intervjue arbeidsgiverne som ufrivillig deltok i eksperimentet. Men også denne delen har mange svakheter. Dersom en arbeidsgiver blir konfrontert med at han fikk to like søknader, med forskjellige navn og at han bare valgte det norske navnet, er det lett å tenke at man selv har bedrevet ubevisst usaklig diskriminering. Spesielt med tanke på hvor viktig verdi antirasisme er i det norske samfunnet. Det er ikke gitt at arbeidsgiver er bevisst på at det kan ha vært helt andre faktorer som spilte inn, eksempelvis slike faktorer som nevnt over.

Den største svakheten er likevel antallet forskerne har snakket med. I en vitenskapelig undersøkelse blir normalt en svarprosent på under 50 prosent sett på som problematisk. En svarprosent på under 25 prosent er ansett å være verdiløs.

I dette tilfellet ble bare 18 prosent av de berørte i eksperimentet i det hele tatt kontaktet i etterkant. Av disse svarte bare 25 prosent. Forskerne har dermed bare snakket med 42 av rundt 900 berørte bedrifter, noe som utgjør 4,5 prosent. Når en svarprosent på under 25 prosent normalt er å anse som verdiløs, burde intervju-delen ikke en gang blitt publisert med det faktum at forskerne bare har snakket med 4,5 prosent av de berørte. Selv ikke om man tar høyde for at det ikke stilles samme krav til kvalitativ forskning.

Man kan dermed trygt fastslå at forskerne ikke har funnet ut noe som helst.

(Teksten ble først sendt til NRK, men refusert.)