Leder for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, oppsummerer det politiske halvåret på en pressefrokost på utestedet Blå i Oslo torsdag 18. juni. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Mindre enn 15 måneder før stortingsvalget er den politiske situasjon uforutsigbar. Regjeringspartiene sliter med oppslutningen, men det gjør også utfordrerne.
Det mest bemerkelsesverdige er at Arbeiderpartiet til tross for landets svake ledelse ikke evner å komme ut av startblokkene. Partiet har limt seg fast på nedre del av 20-tallet. Snittet for juni-målingene så langt er 23,9 prosent. Arbeidsløsheten er på 1930-tallsnivå, men Ap evner ikke å vende krisen til sin fordel.
Arbeiderpartiet har sin svakeste ledelse siden 1921. Det var da Oscar Torp og Einar Gerhardsen ble valgt til henholdsvis formann og partisekretær. De ble i mange tiår hva en i fotballen kaller et radarpar av sjeldne dimensjoner.
Men det er ikke bare den ekstremt svake og talentløse partiledelsen som er årsak til partiets mistrøstige posisjon. Hovedgrunnen er at partiet ikke utformer en politikk som inngir tillit og oppslutning. Ap er i mangt og mye et haleheng til Høyre. I forsvarspolitikken valgte partiet å støtte Regjeringens avvikling av Andenes som base for luftbasert militær overvåking i nord. Resultatet ble at partiets posisjon i Nord-Norge nå er så svak at partiet nærmest er verneverdig.
Tidligere partileder og statsminister Trygve Bratteli forklarte Arbeiderpartiets enestående posisjon i etterkrigsårene med at «Vi forsto vår samtid og ga folk løsninger folk trodde på». I dag skorter det både på samtidsforståelsen og løsningene.
Samtidig evner ikke partiet å gi klare svar når politiske spørsmål aktualiseres. Partiet kunne sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet ha skaffet flertall i Stortinget for å stanse vindkraftutbygging, men lot sjansen gå fra seg. Partiet ledes som et direktorat i statsforvaltningen og ikke som et folkeforankret politisk parti.
Partiet strever med sin egen identitet og sliter seg i stykker mellom byeliter og arbeidsfolk. Usikkerhet om oljepolitikken har skjøvet industriarbeidere bort. Den kvarte million lønnstakere i oljebasert virksomhet vet ikke lenger om Arbeiderpartiet står på deres side. Ap nølte uendelig lenge før partiet i sin holdning til Regjeringens krisepakke for oljenæringen falt ned på samme standpunkt som Sp og Frp.
AUF, som nå for tiden er en ren studentorganisasjon, har stor og voksende innflytelse. Problemet er bare at det ikke er AUF som representerer ungdom flest med hjertet til venstre. Ungdommene i LO-forbundene Fellesforbundet og Industri Energi er tre ganger så mange som AUF, men unge fagorganiserte blir sjelden hørt.
Ap har latt luftspeilingene om «Det grønne skiftet» infisere politikken. Dette er visjoner med liten gjennomslagskraft blant folk som opererer i virkelighetens verden. Men blant akademikerne slår løspratet an. De har overtatt Arbeiderpartiet nå. Ved siste stortingsvalg hadde bare 4,6 prosent av Ap-listekandidatene bakgrunn fra industrien. I stortingsgruppen er det langt mellom arbeidsfolk. Ap distanserer seg mer og mer fra arbeiderklassens kultur og identitet. Partiets tillitsvalgte rundt om i landet føler en avmakt som elitene i Oslo ikke er i stand til å begripe. Hovedstadens eliter er på en annen klode enn arbeidsfolk som strever med sitt. Partiet er for lengst blitt et klatrestativ for ambisiøse akademikere, som for det aller meste arbeider i offentlig sektor og derfor har god tid til å prate seg bort fra hverdagsfolks virkelighet.
Det er ikke lenger plass for arbeidsfolk i Arbeiderpartiet. Problemet er bare at det ikke er innvandrere og akademikere nok til å kompensere frafallet.
Det gagner neppe oppslutningen når det går opp for folk at Ap må gjøre seg avhengig av røde og grønne kommunister for igjen å innta regjeringskontorene.
Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.
