Olav Tryggvason-søylen og Nidarosdomen m. tårn sett fra Munkegata.
Foto: Gorm Kallestad, Scanpix
Er det greit å rive statuer og historiske minnesmerker som leder tankene hen til folk og forhold en misliker?
Ja, så absolutt! Vi forstår godt at folk i Irak med hjelp fra amerikanske stridsvogner rev ned statuer av Saddam Hussein da diktatoren falt. Det er også lett å forstå at folk i østeuropeiske land ødela statuer av Lenin – den norske venstresidens favorittideolog – etter at landene for 30 år siden bli frigjort fra Sovjetunionens grep.
Det er minst like forståelig at folk i Verdal i maidagene 1945 rev, ødela og gravde ned det nazi-monumentet som Vidkun Quisling fikk reist på Stiklestad ved et NS-arrangement året før. Dette var en ni meter høy obelisk med solkors og dekorasjoner.
Monumentet var formgitt av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen. I disse dager har enkelte tatt til orde for at også en annen statue Rasmussen designet bør rives. Det gjelder Olav Tryggvason-statuen på Torvet i Trondheim, hvor byens grunnlegger rager høyt i luften. En av Adresseavisens medarbeidere tok til orde for å demontere statuen ettersom det var sider ved kongens livsførsel som ikke tilfredsstiller vår tids normer.
Wilhelm Rasmussen arbeidet fra 1907-1917 også med Nidarosdomens gjenreisning. Han skapte flere av de ornamenter og statuer som preger den norske nasjonalhelligdommen. Bør de også fjernes fordi Rasmussen 20 år senere ble medlem av Nasjonal Samling?
Hva med Knut Hamsun – den eneste norske forfatter som ved siden av Henrik Ibsen teller internasjonalt? Hamsun ble nazist lenge før uttrykket ble oppfunnet – bare les romanen «Markens Grøde», som ga ham nobelprisen i litteratur. Bør Hamsun forbys?
I London har en måtte kle inn Winston Churchill-monumentet av frykt for at det skal ødelegges av folk som i Black Lives Matter-hysteri anklager Churchill for rasisme.
Churchill – rasist? Det er så meningsløst som det kan få blitt. Hvis motstanden mot Hitler & Co skal personifiseres, står Churchill i fremste rekke sammen med Josef Stalin og Franklin D. Roosevelt. Kampen mot nazismen var nemlig i høyeste grad også en kamp mot rasisme, mot tilintetgjørelse av jøder og andre folkelige minoriteter. Og denne mannens ettermæle skal tilsøles med anklager om at han var rasist!
Black Lives Matter-hysteriet handler ikke lenger om kamp mot rasisme, i den grad det noen gang har gjort det. BLM-kampanjen er selektiv og har andre mål enn å likestille folkeslagene. Knapt noen stiller opp for jøder, sigøynere og forfulgte minoriteter i Asia. Dette avslører også den totalitære tankegangen om å rense det offentlige rom for minner om historiske personligheter som i sin tid ikke levde opp til vår tids verdiforståelse. De som NRK systematisk omtaler som «anti-rasister» er oppviglere med helt andre siktemål enn å utbre læren om demokrati, likestilling, anstendighet og medmenneskelighet.
Når det står Winston Churchill-statuer over hele verden, er det ikke som hyllest til hans syn på afrikanere den gangen han i det forforrige århundre deltok i Boerkrigen, men for hans innsats for fred, menneskeverd og kamp mot den rasistiske nazismen.
Ingen kan ta et oppgjør med fortiden ved å slette den. Sensur og vold klarer aldri å kutte et folks forbindelse med sine historiske røtter. Når vesle Hoa i en av Torbjørn Egners barneviser ikke lenger er «en ekte hottentott» eller at Pippi Langstrømpe ikke lenger kan kalle sin far «negerkonge», har vi en parallell til Nazi-Tysklands bokbål. Makta tar seg til rette ved å forby andres rett til å vite noe om det en selv misliker. Historien skal friseres for å tilfredsstille totalitære og ensrettende krefters smaksløker i en ny tid.
Hvis dette fortsetter, blir Norge et land hvor fortiden blir uforutsigbar.
