Hvis svarte liv virkelig teller – kriminalitetsbildet og kampen om politiet i USA

Lørdagsrevyen 30. mai presenterte påstander uten rot i virkeligheten. Politivold er ikke en gang med på statistikken over de ti hyppigste dødsårsaker. Drap er no. 7 med 3 prosent, men det er black on black violence.

Trump kommer med dekret om politireform

Trump utstedte den 16. juni et president-dekret som er et svar fra nasjonens øverste leder på de voldsomme protestene og kravene om politi-reform i kjølvannet av at afro-amerikaneren George Floyd døde mens han var under pågripelse av politiet.

Dekretet legger opp til at det skal gis insentiver til å fremme høyere kompetanse og standarder i politiet. Videre skal forseelser i tjenesten få konsekvenser: informasjon om politifolk som går over streken skal flyte mellom ulike politi-myndigheter slik at disse ikke uten videre skal kunne skifte jobb fra et politidistrikt til et annet, det skal tilføres føderale midler for at politiet i større grad kan involvere sosialarbeidere og andre profesjoner i sammensatte konflikt-situasjoner. Kanskje mest konkret – tilsynelatende i hvert fall – er at kvelertak skal bli forbudt unntatt når det står om livet til politimannen. Nettopp forbud mot at politiet skal kunne benytte kvelertak har for øvrig vært et meget kontroversielt tiltak lansert fra franske myndigheter, som nå ser ut til å bli trukket tilbake etter protest fra fransk politi.

Trump presenterte dekretet i en tale utenfor Det hvite hus, der han samtidig ikke sparte på hyllesten til amerikanske politifolk, som han sa fortjente vår takknemlighet og respekt. Han trakk fram at i fjor ble 89 amerikanske politifolk drept «in the line of duty».

Han tok også, selvsagt, sterk avstand fra det politifiendtlige “defund the police»-slagordet som har blitt kjørt fram i tilknytning til de seneste opptøyene.

“I strongly oppose the radical and dangerous efforts to defund, dismantle and dissolve our police departments, especially now when we´ve recorded the lowest crime levels in recent history. Americans know the truth: Without police there is chaos, without law there is anarchy, and without safety there is catastrophe.”

Han lovet strenge straffer til de som blir tatt for ildspåsettelse og plyndring.

Han påpekte også mangler ved dagens politi som kan ha større konsekvenser enn at noen politifolk begår overgrep:

«Local law enforcement are in many cases underfunded, understaffed and undersupported.”

Dette betyr at alvorlige forbrytelser ikke blir straffeforfulgt:

“47% of murders in Chicago and 68 % of murders in Baltimore went without arrest last year. “

Trump påpekte også at ingen har mer å tape på at politiet blir borte eller blir svekket enn de som er dårligst stilt.

President-dekretet blir fulgt opp av et lovforslag, som etter hvert vil bli behandlet i Kongressen.

Trump imøtekommer med dette noe av kritikken fra protestbevegelsen, samtidig som han fastholder sin sterke moralske støtte til politiet og de enkelte politifolk, og sin vektlegging av hvor viktig det er å forsvare lov og orden.

The Great American Crime Decline

Trumps tale var innom kriminalitetsbildet mer alment. Dette er både meget interessant og ganske komplisert. Noe som er hevet over tvil, er at det gjennom tre tiår har vært en trend med nedgang i voldskriminaliteten. Kriminalitetstoppen ble nådd i 1991. I forhold til folketallet, som har økt mye i denne perioden, er forskjellen meget stor. Drapsraten, antallet drap sett i forhold til befolkningens størrelse, var den gang nesten den dobbelte av i dag. New York City, som verstingen, hadde i 1991 en drapsrate på 30 drap pr 100 000 innbyggere pr år, et tall som i dag er hele 90% lavere. Nedgangen i kriminaliteten i New York City er langt større enn i USA som helhet og i andre store byer. Her ligger det mye lærdom om virksom polititaktikk å hente, og dette foredraget av kriminologi-professor Franklin Zimring er en god innføring.

For å illustrere hva dette betyr i menneskeliv, kan en tenke seg at det i 2018 var den samme drapsraten i USA som det var for 30 år siden. I så tilfelle ville 32 000 mennesker vært drept som følge av kriminalitet, ikke rundt 16 000 som er det faktiske tallet. Dette innebærer at 16 000 mennesker ble spart for en voldelig og kriminell død bare i ett enkelt år, sett i forhold til situasjonen rundt 1990.

Dette er en formidabel forbedring, selv om kriminaliteten fortsatt har et skremmende nivå sett med europeiske øyne. Nedgangen avspeiler en realitet som er fullstendig borte fra perspektivet til de rasende horder som oppfører seg som om det i det siste har skjedd en enorm voldseskalering i det amerikanske samfunnet, og særlig under Trump. Men det er flere som i større grad burde ta inn over seg hva dette innebærer. Ikke bare er det snakk om sparte liv og sparte lidelser for etterlatte. Den gevinsten som reduksjon i grov kriminalitet innebærer for samfunnet er formidabel om man også tenker på hva det innebærer for folks trygghetsfølelse, for muligheten til å bevege seg fritt, for eiendomsverdier, for muligheten til å drive forretning osv.

Voldskrim-raten i Obama-årene, prosentvis endring fra foregående år:

2009 – 6,1 (etter forutg nedgang siden 2006, da tallet var 1,44 mill)
2010- 6,6
2011 – 4,3
2012 0
2013 – 4,8
2014 – 2
2015 + 3,3
2016 + 0,07

Voldskrim-raten i Trump-årene, prosentvis endring fra foregående år:

2017 – 0,08
2018 – 3,8
1.halvår 2019 – 3,1 (Målt mot 1. halvår 2018)

Kilde: FBI

Når det gjelder presidentens rolle i dette, på godt og vondt, må man huske at politiet i USA i stor grad er underlagt lokale myndigheter og ikke sentralt styrt som i Norge. To av de byene som har dratt drapsstatistikken i gal retning de senere år, er Chicago og Baltimore, som begge lenge har vært styrt av Demokratene.

Tallene fra bl a FBIs sentrale register (Uniform Crime Report, UCR) tyder på at den brede nedgangstrenden begynte å snu mot slutten av Obamas andre presidentperiode. Voldelig kriminalitet begynte å stige igjen fra og med 2015. Tallene fra FBI tyder på at dette har snudd igjen under Trump. De nyeste tallene fra Justisdepartementets statistikk-kontor, National Crime Victimization Survey (NCVS), som bygger på spørreundersøkelser av befolkningen og ikke anmeldte forbrytelser, bærer derimot snarere bud om at den nye økningen siden 2015 har fortsatt. For Trump har det vært litt vanskelig å bestemme seg for hvilket bein han skal stå på i den retoriske bruken av krim-statistikken, noe som er forståelig da de nyeste tallene ikke er entydige, han ennå har sittet som president i alt for kort tid til at det kan trekkes entydige konklusjoner, og årsaksbildet i alle tilfelle er komplisert. Han ser ut til å ha landet på at kriminaliteten steg under Obama, og at den går ned med han selv som president, mens det fortsatt er store utfordringer med et politi som mangler ressurser og støtte for å gjøre jobben sin.

Forskjeller mellom Trump og Obama

Trumps argument er ikke uten grunnlag. Det er noen forskjeller mellom de to presidenters tilnærming til kriminalitetspolitikken som i alle fall er relevante.

Trump har generelt fremstått med en klart mer politi-vennlig holdning enn det Obama gjorde. Obamas respons på Ferguson-hendelsen i 2014 er en viktig illustrasjon. I august 2014 ble en ung og ubevæpnet svart mann skutt og drept av en hvit politimann i byen Ferguson i Missouri, og det ble opptøyer og protester mot politivold.

Men protestene den gang fikk langt fra det nasjonale og internasjonale omfang som vi har sett nå, hvilket åpenbart er fordi sterke krefter har funnet det tjenlig å gjøre hendelsen denne gang til et grunnlag for mobilisering mot den sittende presidenten. Det var det ikke den samme interesse for den gangen.

Også Obama tok selvsagt avstand fra plyndring og ødeleggelser i 2014, men han gikk likevel langt i å legitimere protestene og kritisere politiet for rasisme, i tråd med det hans velgerbase gjerne ville høre. Dette kan ha gjort politiet mer tilbakeholdende og gitt kriminalitet større rom for å spille seg ut, slik statistikken tyder på at den faktisk har gjort.

Trump kan også vise til en sterk offensiv mot ulovlig våpenbesittelse. Hans daværende justisminister Jeff Sessions uttalte til landsforeningen for statsadvokater i juli 2017: «I want to see a substantial increase in gun crime prosecution.» Og det fikk han. Det er knapt grunn til å tvile på at dette hadde en gunstig virkning på voldskriminaliteten, selv om også dette ble forsøkt vridd av kritikere til å være en politikk som rammet svarte og bidro til å fremmedgjøre dem overfor politiet.

I kjølvannet av hendelsen i Minneapolis den 25. mai i år har det blitt fremsatt sterk kritikk av Trump for å ha stått for en «militarisering» av politiet. Dette er ikke noe Trump har innført, men går tilbake at politiet siden 1997 har fått overført materiell fra Forsvaret. I 2015, etter Ferguson, strammet Obama inn på denne politikken, noe Trump så reverserte i 2017. I en større artikkel i Dag og Tid nr 23/2020, signert Per Anders Todal, settes dette inn i en sammenheng av generell kritikk av både Trump og det amerikanske politiet. «Framferda til eit militarisert politi er med på å drive fram sinnet og mistilliten mot politiet også i kvardagen», heter det i en tone som er typisk for journalisters vinkling på problemet.

Lørdgsrevyen 30. mai åpnet med et statement som ikke samsvarer med virkeligheten: Det virkelig tallet på svarte som ble drept av politiet var 9 ubevæpnede svarte. Ingrid Stenevold sa dette som en intro til Joakim Reigstads innslag som sa at politivold var den vanligste dødsårsaken til svarte menn. Hvordan rimer dette med utsagnet om at det er to i uken? Disse uttalelsene falt med sekunders mellomrom. De tallene NRK operer med er uten rot i virkeligheten. Amerikansk politi skjøt 1.004 mennesker i 2019. 235 av dem var svarte, og av dem var ni ubevæpnede. Det er selvsagt en helt vesentlig distinksjon, men NRK gjør den ikke.

Det kritikere som dette helt utelater fra sine betraktninger, er den overordnete empiri som indikerer at en sterk og godt utstyrt politistyrke, og ikke minst et politi som får sterk moralsk støtte fra landets president, er en vesentlig faktor bak en utvikling som år for år har redusert antallet ofre for voldelig kriminalitet i USA.

Hvem utøver og hvem rammes av voldskriminaliteten?

Hvem er det som særlig rammes av voldskriminalitet? Dette er jo noe som samtidig vil fortelle oss hvem som tjener mest på at denne kriminaliteten holdes nede og reduseres.

Nettstedet statista.com gir en del informasjon. I 2018 var over halvparten av ofrene for drap svarte. Dessuten var 77 % menn. Da svarte utgjør rundt 12% av befolkningen, betyr dette at svarte menn er dobbelt så utsatt for å dø som følge av våpenbruk som hvite menn. Dette forholdet har vært temmelig stabilt over tid. Det betyr samtidig at antallet svarte menn som er ofre for våpenrelatert vold, har gått mer ned enn det tilsvarende antallet hvite.

Det er godt kjent at det er en sterk overrepresentasjon av svarte blant de som begår drap i USA. Ifølge wikipedia ble over halvparten av alle drap mellom 1980 og 2008 begått av afro-amerikanere. Langt de fleste drap på «svarte» begås dermed av andre «svarte». Wikipedia sier at over 90 % av alle drap på «svarte» blir begått av «svarte». Ifølge Justisdepartementets forannevnte statistikk rapporterer 70% av de svarte som ble utsatt for vold, om at volden ble utøvd av noen fra samme etniske gruppe. Da svarte ikke utgjør mer enn 12% av befolkningen, betyr dette, ifølge bjs sin rapport for 2018:

“Among black victims, the percentage of violent incidents perceived to be committed by black offenders (70%) was 5.8 times higher than the representation of black persons in the population (12%)”

For unge svarte ligger det her en dramatisk virkelighet. I en studie fra 2015 heter det:

“Despite historic national declines in homicide deaths, homicide remains the leading cause of death for Black youths aged 10 to 24 years.”

Når politiet dreper

Andelen av de svarte drapsofre som har blitt drept av politiet, er selvsagt forsvinnende liten i forhold til tallene ovenfor, motsatt hva man skulle tro når man ser hva som driver hundretusener ut i følelsesladete protester i både USA og Europa. Ut fra disse protestene skulle man tro at hovedtrusselen mot afro-amerikanske menneskers liv var hvite politifolk. Intet kunne naturligvis vært lenger fra sannheten, noe den svarte kvinnen i Chigaco som skjelte ut demonstrantene for å være hyklere nylig, så kraftfullt påpekte.

Ikke politifolk, men kriminelle fra deres egen etniske gruppe utgjør den reelle trusselen mot afro-amerikanske borgeres liv. At presumptivt velinformerte og moderate medier ikke forteller oss dette, i sin iver etter å heie på protestene, er påfallende.

Den engelske avisen The Economist for 6.-12. juni har en forside som kunne vært en tittel på en bokutgivelse fra Socialist Workers Party: «The fire this time». Magasinet skriver at politiet i USA dreper rundt 1000 mennesker hvert år, og at dette i stor grad rammer African-Americans:

“African-Americans are nearly three times likelier than whites to be killed by police. In fact, being killed by police is now the sixth-leading cause of deaths for young black men.”

The Economist unnlater påfallende nok i sammenhengen å nevne hva som er den «leading cause of death», som jeg har vist til over.

The Economists tall bygger på en studie fra Rutgers universitet i New Jersey. At denne studien viser at forskjellen mellom kjønnene er veldig mye større enn forskjellen mellom etniske grupper, slik at en hvit mann gjennom et livsløp har sånn omtrent ti ganger større risiko for å bli drept av politiet enn en svart kvinne, er det visst ingen som et øyeblikk tenker på som et utslag av en grusom diskriminering av menn. Det er kun en logisk følge av at menn generelt er mer involvert i kriminelle og voldelige handlinger. Det resonnementet har derimot ingen gyldighet når det kommer til forskjellen mellom de etniske kategoriene. Her blir forskjellen implisitt, og som en selvsagthet, forklart med en gjennomgripende rasisme og diskriminerende praksis, som det må iverksettes tiltak for å motarbeide.

Det er selvsagt særdeles alvorlig når ikke-legitim vold fra politiets side medfører tap av liv. Det er i og for seg ikke rart at det vekker reaksjoner når det skjer. Et hvert sivilisert land vil forsøke å forhindre dette, både ved å bruke sanksjoner i det enkelte tilfellet og ved generelle forebyggende tiltak. Men i et stort land med en historisk høy grad av voldelighet, og med utallige krevende situasjoner for politiet, er det ikke mulig å unngå dette helt. Skulle en forsøke å nå et slikt utopisk mål, måtte man bruke så sterke virkemidler at det ville lamme politiets evne til å bekjempe kriminalitet, med langt mer vold, død og ødeleggelse som konsekvens. Forskjellen mellom Trump og Obama, som for øvrig har vært aktiv i debatten den siste tiden, ligger i vektingen mellom de motstridende hensynene, og statistikken så langt kan som nevnt gi støtte for at det er Trumps linje som gir best resultater i form av samlet reduksjon av grov og dødelig vold.

Samfunnsstormerne og deres etterdiltere

Obama opptrer ikke i dag med det minimum av ansvarllghet han viste som president, men bruker heller anledningen til å kaste seg på protestene mot «systemic racism» samtidig som han oppfordrer til å velge lokale poltiikere som er lydhøre for reform-kravene, med andre ord demokrater og andre venstreside-politikere. Siike politikere har lenge sittet ved makten i to av Amerikas aller verste byer når det gjelder økningen i drap og vold, Chicago og Baltimore. Han tar heller ikke avstand fra kravet om «Defund the Police»–ta fra politiet deres bevilgninger – presentert som en løsning på den svarte befolkningens problemer, som et tiltak for å ivareta deres trygghet for liv, frihet og eiendom. Mer absurd kan det vanskelig bli. Ingen har mer å tape dersom man, som følge av det massive politiske presset vi ser i dag, skulle få en utvikling der politimakten svekkes og kriminaliteten igjen øker vesentlig. Hvis svarte liv virkelig teller, ville man ikke gå inn for noe slikt. Så hva driver de som står bak de ytterliggående parolene?

For noen, kanskje de mest velorganiserte blant demonstrantene, handler det om en politisk kamp som har som et mål i seg selv å rive ned og ødelegge en av de viktigste institusjoner som holder samfunnet oppe. Eller «systemet», som de vil si. «Systemet» som er skyld i rasisme og fattigdom. «Systemet» som må avskaffes slik at et perfekt samfunn der ingen slik styggedom finnes, mirakuløst skal opprinne, i sterk kontrast til all historisk erfaring om forsøk på å realisere en slik utopi. Dette er ekstremister som antifa og andre revolusjonære sosialister. Det er denne type aktivister som leder an i det dramaet som utspiller seg i Seattle, der væpnede opprørsgrupper har tatt kontroll over et stort område sentralt i byen, inkludert en politistasjon, og erklært dette som CHAZ – Capitol Hill Autonomous Zone.

For andre er det ikke en så vidtgående samfunnsdestruksjon som er målet, men derimot å svekke den sittende presidenten, slik at han ikke vinner høstens valg og får en ny 4-årsperiode i Det hvite hus. Dette er tydeligvis så viktig for Demokratene og store deler av den bredere venstresiden i Amerika (og deres støttespillere i bl a europeiske medier) at de velger å støtte opp under en protestbevegelse som – gjennom å gjøre politiet til hovedfiende – truer den grunnleggende samfunnsorden og bærer anarkiet – eller den totalitære kommunismen – i sitt skjød.

Det er selvsagt mulig å mene at politiet bør skjerpe seg, og at det trengs sterkere lut enn det Trump griper til. Men dette kan en ikke fremføre, særlig ikke i en situasjon som nå, uten samtidig å være krystallklar på at i konflikt mellom mobben og politiet, er det politiet som må ha ubetinget støtte.

Øyvind Østberg, advokat