Da Maren Ueland og hennes danske venninne Louisa Vesterager Jespersen ble drept var det ingen demonstrasjoner. Tvertom. De som forsøkte å henlede oppmerksomheten mot den bestialske måten de ble drept på, ble straffeforfulgt. Det var et usedvanlig dårlig varsel.

Det blir stadig flere eksempler på at rasismen brer seg og har gode vekstvilkår i Norge.

Det har lenge vært slik at drap på muslimer eller folk av afrikansk opprinnelse utløser helt andre reaksjoner enn når en nordmann faller for morderhånd. Et rasistisk motivert drap på en muslimsk innvandrer fører gjerne til fakkeltog og arrangementer. Det skjer aldri når en muslim tar livet av en hvithudet nordmann. Dette beviser at reaksjonene avhenger av hudfargen, det klassiske kjennetegnet på rasisme.

Da en vadsøværing ble lynsjet av enn islamist for to år siden, ble det ikke holdt minnekonserter i Oslo. Da en muslim myrdet en tenåringsjente på Sørlandssenteret i Kristiansand for tre år siden, ledet det ikke til protesttog noe sted. Da en bussjåfør i Valdres ble likvidert av en muslim for noen år siden, ble det ikke holdt noe offentlig minnesamvær i hovedstaden. Slik oppmerksomhet blir reservert drapsofre med en annen hudfarge.

Dette er rasisme i praksis – og den understøttes av mediene og de øvrige eliter. Når en asylsøker begår drap eller voldtekt, blir gjerningspersonen gjerne kamuflert i mediene. Det skjer ikke om vedkommende er en hvit mann fra Finnmark.

15 000 protestanter hevet seg over Regjeringens koronasmittevernregler ved å samle seg foran Stortinget i protest mot en drapslignende hendelse i Minneapolis. Og landets statsminister uttrykte «forståelse» for krenkelsen, som politiet så mellom fingrene med. Motstandere av en løssluppen innvandringspolitikk får derimot ikke alltid tatt mange skritt i sine tog før enten politiet eller mobben stanser dem. Reaksjonene er rasistiske og bygger på gradert menneskeverd ut fra ulik hudfarge.

Hets mot jøder er en rasistisk gjenganger, som har blusset opp i styrke de senere år. Etter krigen var kristenfolket og arbeiderbevegelsen de sterkeste forsvarerne av jødenes rett til sin egen nasjonalstat på det området hvorfra det jødiske folk ble fordrevet for mer enn halvannet tusen år siden. Nå har Den norske kirke og de mest toneangivende i arbeiderbevegelsen skiftet side til fordel for de krefter som ikke har noe imot at Hitlers nidingsverk, «Die Endlösung», blir fullført. 

Og mediene stiller opp i den rasistiske hetsen mot jødene. Regjeringskanalen NRK gjorde nylig et stort nummer av at en kvinne følte seg lurt til å kjøpe nypoteter fra Israel – selv om produsentlandet sto på innpakningen, om enn med mindre skrift enn potetgrossistens navn. Denne agurknyheten ville aldri blitt publisert om potetene var dyrket i Spania eller Marokko. Poenget var at de var israelske. «Die Juden sind schuld» het det i sin tid – og nå.

Dagbladet fremholdt nylig i en stort oppslått artikkel at rasistisk motivert politivold i USA egentlig er importert fra Israel. 

Norsk presse opererte i samme tankesfære også for 75 år siden. Mange aviser ga den gangen jødene skylden for 2. verdenskrig. I en artikkel som både Aftenposten og Bergens Tidende satte på trykk 8. oktober 1942 het det om jødene at «Det norske folks interesser både i dag og i framtiden krever at disse samfunnets skadedyr blir uskadeliggjort. Mildhet fortolker de bare som svakhet. De har stillet seg til tjeneste for det norske folks dødsfiende, de røde bødler i Moskva og verdensjøden i Washington og må ta følgene av sine forbrytelser». Norske aviser fløt over av tilsvarende betraktninger og håp om at «jødespørsmålet må løses».

Fædrelandsvennen og Sunnmørsposten trykte 1. oktober 1942 en artikkel om at Tyskland «er gått i bresjen for å fjerne den evige jøde og snylterne som lik en skadelig basill herjer folkene». Adresseavisen og Sunnmørsposten formidlet 16. mai 1942 en artikkel med budskapet: «Vær sikker på at jøden gjerne allierer seg med selve djevelen hvis han forstår at maktstillingene står for fall. (…) Derfor kan en likegodt snarest gjøre seg fortrolig med at vi står foran giftgassens og bakteriekrigens gruoppvekkende avsnitt. Slik er jødedommen».

Nå har antisemittismens ryttere salet igjen. Dagbladets nedrige løgner er ikke enestående, men mer og mer typisk uttrykk for en voksende antisemittisme. Krigsårenes medieholdning til jøder er i ferd med å få ny aktualitet. Den gangen skrev mange redaktører under press. Nå formidles antisemittismen høyst frivillig. Det er enda verre.

Men disse avskyelige rasefordommene er det visst ingen som vil bekjempe.