Et av de klareste og kraftigste tegnene på samspillet mellom antikonservative krefter er hvordan Big Tech er med på å fremme visse politisk korrekte ideer og personer, for samtidig å motarbeide andre.

Facebook-sjef Mark Zuckerberg har for eksempel forsikret Tysklands statsminister Angela Merkel at selskapet gjør sitt for å begrense spredningen av poster som er kritiske til innvandring, og lekkasjer fra Google viser klart at man motarbeider USAs president Donald Trump der på huset. Twitter gjør det samme, og forsøker ikke engang å legge skjul på det.

Douglas Murray har gitt en rekke eksempler på utslag av fenomenet i sin bok «The Madness of Crowds», og nevner blant annet hvordan et Google-søk returnerer treff som bygger opp under identitetspolitikk. Forfatteren illustrerte det ved å gjøre et billedsøk etter «physicist», et eksperiment som hos undertegnede i skrivende stund returnerer to hodeslør blant de femten første treffene. Murray påviser også at søk etter europeisk kunst returnerer uforholdsmessig mange portretter av svarte personer.

Kjøret som i disse dager pågår mot Storbritannias tidligere statsminister Winston Churchill og hans ettermæle, har nå fått et pussig utslag: Et Google-søk etter «British prime ministers» returnerer i øyeblikket portrettbilder av samtlige statsministre i nyere tid, unntatt Churchill – og det er utelatt at han var statsminister under andre verdenskrig.

Det å være en av den vestlige sivilisasjonens største helter i moderne tid er altså ikke til hinder for å bli omfattet av den politiske klappjakten. Både i Beijing og blant islamister må man le seg skakke.

Ifølge Daily Mail hevder Google at bildet av Churchill forsvant på grunn av en «oppdatering». Et hendelig uhell, liksom. Bortfallet av hans rolle under andre verdenskrig er også bare en teknisk feil.

Den får tro det den som vil. Faktum er at Big Tech gir etter for politiske kampanjer, for slik å forsterke dem kolossalt. De store teknologiselskapene har langt på vei makt til å fortelle folk hva de skal tenke, i alle fall de som mangler evne til kritisk tenkning.

Det er bare å si at man ikke bare blir det man spiser, man blir også det man leser. Den som lar seg fore av aktører som vil styre ens tanker, klarer etter hvert ikke å tenke en eneste selvstendig tanke.

Denne manglende evnen ser vi i dag utfolde seg i norsk politikk. De som har intellektuell autonomi, kan telles på få hender, og en av dem – Torbjørn Røe Isaksen – vil da heller ikke fortsette i politikken.

Problemet er at de politikerne som ikke kan tenke, ser ut til å representere befolkningen best.