Tony Timpa var en hvit, velstående mann som ringte politiet fordi han var syk. 10. august 2016 ble han drept av politiet i Dallas. Skjermdump fra politiets video.
Det veves nå et eventyr i mediene om at praktisk talt kun afroamerikanere blir utsatt for urimelig eller ulovlig politivold i USA, at bare de fattige, de ressurssvake, ender opp som George Floyd.
Tony Timpa fra Dallas ble drept av politiet, men nesten ingen har hørt om ham, til tross for at hans skjebne er slående lik George Floyds, skriver George Gooding i Nettavisen.
Se hele videoen i bunnen av artikkelen
Tony Timpa ringte nødnummeret og ba om hjelp 10. august 2016. 20 minutter senere var han død.
Timpa var schizofren, han hadde ikke fått tatt medisinen sin, og han var redd.
Da politiet dukket opp hadde sikkerhetsvakter allerede tatt på ham håndjern, og politiet tok ham ned i bakken og holdt ham der. De bandt opp beina hans med strips mens han lå og klynket.
Politiet holdt ham hardt ned mot bakken i 13 minutter, mens de lo av ham.
Timpa slutter å røre på seg, og lempes over på en tralle for å få ham inn i ambulansen.
«Håper jeg ikke drepte ham» sier en av politimennene, mens de ler.
Men Timpa er død.
Tre år før videoen ble frigitt
Timpas sak ble først kjent ett år etter, da den ble omtalt i lokale medier. Det gikk over to år før de tre politimennene som var ansvarlig for Timpas død ble tiltalt. De ble frifunnet, og var tilbake på jobb kort etter rettssaken.
Da var videoen av arrestasjonen ennå ikke offentliggjort, det skjedde ikke før det var gått tre år etter Timpas død.
Og Tony Timpa hadde altså ikke gjort noe kriminelt – han døde etter å ha ringt om medisinsk nødhjelp.
Utviklingen og etterspillet i de to sakene – Floyds Timpas dødsfall – skiller seg fra hverandre. I Timpas tilfelle ble ikke videoen offentliggjort før det hadde gått flere år.
Uansett står tolkningen av og reaksjonene på Floyd-drapet i grell kontrast til Timpas tilfelle.
Velstående
Men også utgangspunktet: Ingen av politifolkene lo av George Floyd mens han ble kvalt, påpeker Gooding:
George Floyd ringte ikke politiet for å be om hjelp; han ble tatt i en kriminell handling. George Floyd ble ikke holdt i bakken i 13 minutter, men litt under 9 minutter. George Floyd fikk ikke beina bundet opp med strips.
Likevel har du nok aldri hørt om Tony Timpa. Ingen demonstrerte for Tony Timpa. Ingen startet opptøyer for Tony Timpa. Han var jo hvit – og velstående.
Det er altså ikke bare de fattige, underpriviligerte som er utsatt for politiets voldsmisbruk.
Fortellingen alle har kjøpt nå er at George Floyd ble utsatt for rasisme, og ikke bare brutal politivold. Det er opplest og vedtatt at hadde Floyd vært hvit, så hadde dette aldri skjedd.
Tony Timpas skjebne passer ikke inn i denne fortellingen.
Lavt utdannet politi
Politifolk i USA er ofte lavt utdannet, fra lavere middelklasse eller fattigere, skriver Gooding.
Tony Timpa ble latterliggjort mens han holdt på å dø nettopp fordi han var velstående.
Politimennene som anholdt ham synes det var artig at en velstående mann trengte deres hjelp og ikke hadde kontroll, de synes det var enda mer artig å ha makt over ham, at han tilsynelatende var rusa på noe.
Så er det myten om at det kun er svarte som utsetes for politibrutalitet – og drap. Tallenes tale er klar, for den som ønsker å vite:
For hver 10.000 afroamerikanere som blir arrestert, blir 13 drept; tallet for hvite er 17. Omtrent halvparten av de ubevæpnede som drepes av politiet er hvite, til tross for at de arresteres langt sjeldnere enn afroamerikanere. Alle de hvite ofrene for drap utført av politiet forbigås stort sett i stillhet og man later som de ikke eksisterer.
Vi må tenke større enn hudfarge
Vi må slutte å late som om rasisme var den utløsende faktoren i Floyds sak, den egentlige årsaken er at svært mange amerikanske politifolk har dårlig og mangelfull politiutdanning, at det stilles for svake krav, og at polititfolk slipper unna med maktmisbruk for ofte, gjerne ved hjelp av fagforeninger, hevder Gooding.
Fortsetter vi langs rasismesporet, kommer flere som Floyd og Timpa til å bli drept, fordi vi aldri når inn til årsakssammenhengen som deres saker har til felles.
Man bygger ikke broer og bygger ikke ned polariseringen mellom mennesker ved å dele dem inn i grupper ut fra hudfarge og late som deres utfordringer ene og alene vil bli påvirket av deres gruppetilhørighet – når vi vet at det egentlig ikke stemmer.
Skal vi løse problemet som rammet både Floyd og Timpa, må vi finne fram til hva de og vi alle har til felles, og kreve at ingen – uansett hudfarge – skal måtte oppleve det disse mennene opplevde.
Det kan vi neppe gjøre under parolen «Black Lives Matter». Vi må tenke større enn hudfarge.