Luksusflyet Sukhoi Business Jet som Zambias president kjøpte for 400 millioner kroner i 2018. Flyet har soverom med dobbeltseng og egen bar for presidenten og hans gjester. Zambia har gjennom et halvt århundre vært en av Norges største mottagere av bistand. Foto: Sukhoi
Oljefondet tømmes nå i alarmerende fart, og kutt vil tvinge seg fram på alle offentlige sektorer. Det vil vi alle merke, men det vil ramme de med svakest økonomi mest. Samtidig er regjeringen besatt på å ikke kutte en krone av det nesten 40 milliarder store bistandsbudsjettet.
I en tid hvor de offentlige ressursene blir stadig knappere og et økende antall mennesker sliter med sin privatøkonomi er det ingen grunn til at bistandsbudsjettet skjermes fra kutt. FrP har lenge vært kritisk til norsk bistandspolitikk. Jeg har utfordret Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) til å la realismen synke inn og avslutte det nedlatende målet om å forbli verdensmester i bistand.
Det er et grunnleggende problem at det mest kjente resultatmålet for norsk bistand er hvorvidt vi bruker èn prosent av BNI på bistand. Fokus burde være på hvorvidt bistanden evalueres etter gitte kriterier eller mål, og ikke etter hvor mye penger som brukes. Fokus for norsk bistandspolitikk blir med andre ord en konkurranse om å bruke mest mulig penger, ikke gjøre verden til et bedre sted.
Riksrevisjonen har kommet med sterk kritikk av kontrollen med norsk bistand. Likevel er viljen til å ta kritikk til etterretning nærmest ikke-eksisterende fra regjeringen side.
For å illustrere med noen eksempler, kan jeg påpeke at Erna Solberg flyr stort sett vanlige rutefly. Zambias president flyr imidlertid med stil i sitt eget privatfly han ifølge Aftenposten kjøpte i 2018. Samtidig har Zambia over år fått mer enn 15 milliarder kroner i bistand fra Norge.
Den regionale stormakten Brasil var i mange år den største mottakeren av norsk bistand. Norge gir også bistand til Kina som er verdens nest største økonomi. Bistand løser ingenting når landenes ledere velger å ignorere egen befolkning.
Bistandspolitikken har også et viktig moralsk aspekt. Når Zambias president tar seg råd til et eget privatfly, er det fordi han ikke trenger å bruke pengene på utdanning eller infrastruktur i sitt eget land. Norges bistandspenger sørger indirekte for å holde korrupte eliter ved makten. Mye bistand er ikke bare sløsing, men direkte til hindre for nødvendig utvikling i fattige land. Enkelte ganger omtales bistand som utviklingshjelp. Det er ikke urimelig at man faktisk opplever en viss grad av utvikling i landene som mottar penger.
I tillegg ser vi at norske skattepenger muliggjør formål de fleste vil mene er helt forkastelige. I Israel ser vi at Hakim Awad, en terrorist som brøt seg inn i et privat hjem i 2011 og drepte en fireåring og en 2 måneder gammel baby mottar en belønning på 140 000 kroner årlig av palistinske selvstyremyndigheter. Samtidig er Norge en generøs bidragsyter til den palestinske utdanningssektoren der det benyttes lærebøker med åpenlys anti-semittisme og hat mot Israel og hvor man fornekter landets eksistens. Som følge av blant annet avsløringer i pressen og press fra FrP har nå regjeringen gått med på å holde tilbake halvparten av den palestinske utdanningsbistanden. Dette er positivt, men langt fra tilstrekkelig. Norske myndigheter finansierer dessverre fortsatt indirekte radikalisering av unge, palestinske barn.
Samtidig har ulike former for bistand blitt en industri i seg selv. Den sysselsetter mange hundre engasjerte nordmenn som er lite koordinerte og ofte har ulike og sprikende motiver. Det er heller ikke til å stikke under en stol at Norges etablerte plass som «humanitær stormakt» er en døråpner til internasjonale toppjobber for norske byråkrater og bistandsaktivister.
Norge er et av kun fire land som overoppfyller FNs bistandsmål – de aller fleste land gir langt mindre enn målet på 0,7%. Som et minimum bør regjeringen kutte bistanden ned til FNs bistandsmål. Vanligvis er regjeringen veldig opptatt av å vise til FNs anbefalinger, men på bistandsområdet er det åpenbart fremdeles nasjonale prioriteringer som gjelder. Det til tross for at vi ved å følge FNs anbefalinger vil kunne frigjøre nær 12 milliarder kroner til krisehjelp og velferd i vårt eget land.
Det er likevel et bistandsområde FrP ønsker å styrke. Bare 5,9 av nesten 40 milliarder i bistandsmidler i dag går til nødhjelp. Norsk bistand bør gå til å sikre nødvendig mat, medisiner og bofasiliteter for verdens 65 millioner flyktninger, ikke til å subsidiere korrupte diktatorers budsjetter.
Dessverre har FN store problemer med å tilby de aller nødvendigste tjenestene til verdens flyktninger. Nøden i mange flyktningleire er enorm. Samtidig ser vi at regjeringen ønsker årlig å gi 3000 flyktninger med familie en gullbillett til Norge, en politikk som vil utfordre en rekke aspekter ved det norske samfunnet i tillegg å koste mangfoldige bistandsbudsjetter. Dersom regjeringen har som mål å sikre flest mulig et verdig liv må norsk bistand totalt endre fokusvirkelig ønsker å bedre levevilkårene for flest mulig av de aller fattigste, bør de ta dette på alvor.