En nedrevet statue av Edward Colston kastes i en elv i Bristol den 7. juni 2020, etter dager med protester mot George Floyds død. Foto: Keir Gravil via Reuters / NTB.

Krigen ekstreme politiske aktivister har erklært mot statuer av historiske personer som ikke fremstår moralsk plettfrie etter dagens standarder, er ikke bare et resultat av moralistisk føleri, den har heller ingen som helst verdi utover det å gi utløp for den påtrengende harmen dette føleriet fremkaller.

For hva er egentlig problemet med en og annen påminnelse om at historiske skikkelser ikke var feilfrie?

Londons borgermester Sadiq Khan er dessverre en av disse ekstremistene, selv om han forsøker å holde en sober fasade. Fjerningen av Robert Milligan-statuen fra West India Docks kommenterte Khan på denne måten:

UPDATE: The statue of slave trader Robert Milligan has now been removed from West India Quay.

It’s a sad truth that much of our wealth was derived from the slave trade – but this does not have to be celebrated in our public spaces. #BlackLivesMatterpic.twitter.com/ca98capgnQ

— Sadiq Khan (@SadiqKhan) June 9, 2020

Premisset som metropolens muslimske borgermester legger til grunn, er naturligvis galt: Det at Milligan-statuen stod der, innebar ingen som helst hyllest av slavehandelen. Monumentet risikerte ikke å gjøre noen i London ved sine fulle fem til varme tilhengere av slavehandel. I beste fall tjente det til en påminnelse om historien, der Milligan figurerer på godt og ondt. Khan er en intellektuell lettvekter som prøver seg på en slik tilsnikelse.

Statuen var altså ikke farlig på noen måte. De som fjernet den, har ikke gjort verden til et bedre sted. Fjerningen ville kanskje ha forbedret verden hvis statuen hadde vært skyldig i å gjøre Milligan til et forbilde i spørsmål som vedrører slavehandel. I så fall kunne forbipasserende ha kommet i skade for å tenke at slavehandel i grunnen er en ganske god idé. La oss sette i gang igjen med det snøggast, liksom.

Tanken er bare latterlig, nær absurd.

Men det betyr ikke at dagens verden er uten dårlige forbilder. Et av de aller dårligste er islams profet Muhammed, som blant andre Douglas Murray er inne på.

If slave-owning (let alone being the son of a slave-owner) now leads to instant cancellation, I can think of at least one major world religion whose founder is going to be in trouble… https://t.co/TioZewYiW7

— Douglas Murray (@DouglasKMurray) June 10, 2020

Det er noen av oss som finner det adskillig mer problematisk at Muhammed i dag anses som et forbilde for urovekkende mange mennesker i vår midte, enn at det står statuer av slavehandlere i offentligheten som ingen i dag ville anse som et forbilde i akkurat den saken. Muhammed anses derimot som feilfri, ja nærmest perfekt, og dermed et forbilde på alle områder.

I dag er det ikke så mange som tar til orde for slaveri, men det er faktisk Muhammed som er det viktigste forbildet for dem som i våre dager praktiserer slaveri – og det gjelder ikke bare det tradisjonelle islambeltet, det gjelder også islams enklaver i Europa.

Det er velkjent at Muhammed tok kvinner som sexslaver. Og det er ikke bare ultravoldelige terrorister tilhørende den islamske staten (IS) som har fulgt Muhammeds eksempel på det punktet i de senere årene. Muslimske voldtektsgjenger har gjort det samme i et kolossalt omfang mot ungjenter i mange engelske byer.

Hvorfor hører vi aldri Sadiq Khan ta avstand fra dette? Hvorfor er det ingen i Storbritannia som demonstrerer fly forbannet fordi muslimer gruppevoldtar engelske sexslaver?

I stedet har vi sett at aktivister som har tatt til motmæle mot dette svineriet, er blitt stemplet som høyreekstreme, og da gjerne av den samme fløyen som applauderer Black Lives Matter-demonstrasjonene. Den mest kjente av dem er dertil gjentatte ganger blitt straffeforfulgt.

En statue av en slavehandler for et kvart årtusen siden er altså verre enn levende slavehandlere i vår samtid. Dette er intet mindre enn forrykt, og det er blant annet derfor en hvilken som helst nyhetssending i disse dager lyder som en loggbok fra Gjøkeredet.

Nå finnes det ikke statuer av Muhammed i England, men hvis det fantes noen, ville disse være vel så egnet til å dumpe i en elv i Bristol som statuen av Edward Colston, en annen slavehandler i Englands historie. Men i Vesten tenker vi ikke slik, vi beholder også minner om historiens skyggesider.

Det betyr ikke at vi tar avstand fra historien. Dagens kristne kan forskrekkes av Martin Luthers antisemittisme, men de kan likevel anerkjenne det verdifulle i hans virke, for eksempel at Bibelen ble gjort tilgjengelig for allmennheten på et språk den forstod.

Dessverre er det litt for mange muslimer som i stedet fortsetter der Muhammed slapp. Det er hovedgrunnen til at jøder forlater Europa, og til at stadig flere innfødte europeere ikke føler seg hjemme her.

I Nord-Europa anser ikke venstresiden det som et problem. Til det står den nå for nær islam både ideologisk og kulturelt.

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!