Barnehagebarn stemples som rasister og tillegges motiver de ikke har. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Når barnehagelærerstudenter stempler barnehagebarn som rasister, bør krenkefesten avsluttes for godt. Barn beskriver det de ser, de er nysgjerrige og skal ikke tillegges rasistiske motiver for å påpeke forskjeller. Ekskludering av andre barn fra lek handler om helt andre ting enn voksnes monomane oppheng i hudfarge.

Vi må se hudfarge i barnehagen  skriver Jasien Abdalle Osman onsdag i Aftenpostens Si:D. Osman tituleres både barnehagelærerstudent og barnehageassistent, og mener å ha sett at minoritetsbarn blir utsatt for mobbing på grunn av sin etnisitet uten at barnehagepersonalet griper inn:

Jeg husker en jente som kom gråtende bort til meg og fortalte at noen hadde sagt at hun ikke fikk være med på leken fordi hun er annerledes, skriver Jasien Abdalle Osman (20), barnehagelærerstudent.

Hvorvidt Osman har svært kort fartstid i barnehagelærerstudiet eller i assistentjobben vites ikke, men påstanden vitner om særdeles manglende evne til å forstå barns lek og motiver, og tilsvarende manglende kunnskap om hvordan man bør arbeide pedagogisk for å forhindre og forebygge utestenging.

At barn ekskluderer hverandre i lek er svært vanlig, og det handler ikke om rasisme, men om helt alminnelig adferd. Det foreligger mye forskning på mobbing og ekskludering, blant annet denne norske studien, som oppsummerer årsaker til at barn utestenges. Årsakene samsvarer for øvrig med funn i tidligere forskning på feltet:

Kjennetegn på de barna som blir utestengt fra lek:

• Mangler leke-kompetanse
• Mangler språk- / kommunikasjonsferdigheter
• Blir oversett og negativt definert av de ansatte i barnehagen

Når Osman har registrert at barnehagepersonalet ikke har fokus på hudfarge, vitner det om at han har observert en praksis som er korrekt. For barn sier alt mulig, ofte med utgangspunkt i observerbare forskjeller: «Du er liten», «du har rødt hår», «du har brun hud». Ikke noe av dette er ekskluderende eller rasistisk å si. Det er observerbare fakta, og du kan ikke forvente at barn skal ha medfødte identitetspolitiske krenkelsesferdigheter allerede i barnehagen. Barn aner ikke at det kan tolkes rasistisk å si at noen har brun hud når de har brun hud.

Undertegnede har mange års fartstid i barnehager, både som pedagogisk leder, styrer, spesialpedagog og som praksisveileder for studenter. Gjennom alle disse årene har jeg aldri erfart at barn har utelukket hverandre fra lek grunnet utseende. I samsvar med funnene over, er det slik at barn ofte utelukker de barna som ikke forstår lekekodene, de barna som er passive og de barna som er utagerende.

Det er åpenbart kjipt å bli avvist i lek, men det er fremdeles en erfaring de fleste barn gjør seg, og som de vokser på. Kun unntaksvis avvises barn systematisk. Igjen handler det da om punktene over, helt uavhengig av hvorvidt Anna beskriver Linneas røde hår eller Sumayas brune hud. Å anta at barn mobber med rasistiske motiver dersom de påpeker at noen ser annerledes ut, er svært alvorlig. Som barnehagearbeider plikter du å ivareta alle barna du har ansvar for. Det innebærer å legge vekk egne fordommer, også de fordommene du har om norske barns rasisme. Ta en prat med barna som avviser, og du vil antakelig få et godt svar på hvorfor de ikke vil leke med barnet som er «annerledes». Jeg setter mer enn en tier på at svaret handler om alt annet enn barnets utseende.

Hvordan vil du håndtere de helt alminnelige lekesituasjonene der barn utpeker ett av barna til å være en hund? Eller der ett av barna må være en tjener? Dersom du ser hudfarge i disse situasjonene er det duket for virkelig grove pedagogiske feilvurderinger, der du vil negativt definere en hel haug barn grunnet ditt eget oppheng i hudfarge.

Jasien Abdalle Osman mener ikke bare å ha registrert rasistiske barn i barnehagen, men også fravær av minoriteter blant de ansatte og lite minoritetskunnskap i samme gruppe:

De fleste som jobber i dagens barnehager, er enten etnisk norske eller født i Norge. Det virker som at det er blitt tabu å snakke om andre hudfarger i barnehagen. Man vil ikke se problemet i barnehagen, eller så vil man ikke håndtere slike situasjoner på grunn av lite kunnskap om minoritetsgrupper.

Man kan undres over hvorvidt Osman har levd under en stein eller hvorvidt han i det hele tatt har praktisert i barnehagen over hodet. I følge SSB har en av fem barnehageansatte i Norge minoritetsbakgrunn. Osman har rett i at «de fleste» er etnisk norske, men er det virkelig rart eller påfallende,all den tid vi faktisk befinner oss i Norge?

Et langt større, reelt problem er at det er så mange ansatte i barnehagene med minoritetsbakgrunn at det går ut over språkopplæringen barn er i behov av. Barnehagestyrere rekrutterer altså ofte ansatte med minoritetsbakgrunn, men en av tre barnehager med minoritetsansatte melder om språkvansker. Dette har direkte innvirkning på minoritetsbarnas evne til samhandling og lek med andre barnehagebarn. Som nevnt over er manglende språkferdigheter ofte grunnen til at andre barn avviser i lek.

Vi er inne i en tid der diskriminering og rasisme i barnehagen må bli satt søkelys på. Etniske og kulturelle ulikheter burde ikke være et problem i dagens barnehager. Hvis personalet ikke er bevisst på andres hudfarger, blir det vanskelig å jobbe med dette i barnehagen.

Nei, Osman, vi trenger ikke konstruere rasistiske problemer i barnehagen. Det er fullstendig meningsløst å gjøre noe slikt. At personalet i norske barnehager er seg ubevisst hverandres hudfarge må sees som det det er: Norge er et ikke-rasistisk samfunn der hudfargen din ikke spiller noen rolle. Barnehagene er dessuten hovedsakelig bemannet av kvinner med tydelig politisk tilhørighet på venstresiden. Du finner antakelig en haug som identifiserer seg som systemiske rasister med behov for å unnskylde seg for forfedrenes forfeilede minoritetskompetanse, men ekte rasister finner du ikke. I tillegg til rammeplanen har Barnehageforum til og med utgitt heftet Antirasistisk arbeid i barnehagen, slik at ingen skal trå feil.

Vi snakker tross alt om en gruppe kvinner som ikke tør uttale ordet «hudfarget» om fargeblyanter i frykt for å krenke noen, og i antirasistisk ånd hadde kampanjer mot ordet, noe som resulterte i at fargeblyantprodusentene nå leverer barnehagene hele regnbuen av hudtoner. Tidligere sa barn og voksne i Norge «hudfarget» og «brun». Ingen barnehageansatt i dag ville finne på å si noe slikt i dag, og de er drillet i å forklare barn at hud kommer i mange farger.

Vil du virkelig stemple en 4- eller 5-åring som rasist? Er du helt sikker?