Nordiske Mediedager Digital 2020, kulturminister Abid Raja (V) ankommer NDM. Foto: Thomas Brun / NTB scanpix

Pressestøtten har vært en torn i øyet for høyresiden lenge, siden bedrifter i utgangspunktet bør klare å være lønnsomme uten statlig støtte. Er det behov for en bedrift, så er den også i stand til å forsørge seg selv, ellers skaper man et usunt næringsliv. Dessuten kan pressestøtte bli en sovepute og skape for nære koblinger mellom myndigheter og media. Derfor har FrP alltid ønsket å redusere pressestøtten, med mål om å fjerne den helt. Men nå har det skjedd noe som utfordrer dette ståstedet.

Mediepolitisk talsperson Anette Trettebergstuen ønsker nå å øke mediestøtten med nesten 200 millioner kroner, og endre innretningen på krisepakken til en annonsetaps-modell. Det kommer frem i Arbeiderpartiets forslag til revidert nasjonalbudsjett, hvor man ønsker å øke mediepakken fra 300 til 400 millioner kroner. Men er løsningen bare å pøse på med enda mer penger for å berge norske medier? Hva med de strukturelle problemene, den politiske ensidigheten og korrektheten, samt avhengigheten av pressestøtte som nærmer seg vernede bedrifter? Er det ikke på tide med en «total makeover», som uansett vil måtte komme?

En usedvanlig flora av aviser i et land med et usedvanlig bosetningsmønster 

Norge er et land med få mennesker og spredt bosetning, som har gitt oss en usedvanlig flora av lokalaviser – de fleste med en naturlig avgrenset målgruppe. Disse lokalavisene har vært et viktig bindemiddel for nærmiljøer i mang en by og bygd gjennom svært lang tid. Tradisjonelt har vi også hatt flere store og viktige riksaviser, som med forskjellig politisk vinkling har gitt leserne sitt verdensbilde.

Men også her oppstår problemet med at Norge er et lite internt marked, og det sære språket vårt gir ikke akkurat store ekspansjonsmuligheter til resten av verden. Det er kostbart å drive aviser og mediehus, og alt dette samlet var vel grunnen til at pressestøtte ble innført i 1969, med beskjedne 3,7 millioner kroner. Gratis penger smakte, og mye vil ha mer.

Beløpet steg raskt, og i fjor passerte bare produksjonsstøtten 316 millioner kroner. Med Trine Skei Grande som kulturminister tok bevilgningene fullstendig av for året 2020, og produksjonsstøtten økte med ytterligere 40 millioner kroner. I tillegg finnes en ren buffé av andre støtteordninger:

TV 2 er kommet på statsbudsjettet med 135 millioner kroner årlig, og de fikk doblet «innovasjonsstøtten» på 20 millioner. Tilskudd til lokale lyd- og bildemedier er på 20,4 millioner kroner. Samiske aviser får 34,6 millioner. Distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark 2,2 millioner. Medieforskning og etterutdanning 12,1 millioner. Postens nedskjæringer gjør at staten har sagt seg villig til å betale 450 millioner i distribusjonsstøtte til papiravisene over to år.

Milliarder på milliarder til mainstream media, null til alternative medier 

NRK er brontosauren i dette selskapet, som sammenlagt mottar et gigantbeløp på 5.7  milliarder kroner. Helt uten noen som helst form for politisk styrking som kan sikre at statskanalen opererer objektivt, nøytralt og balansert. Derfor har aktivister overtatt NRK, og de bruker dagen sin på å oppdra nordmenn til å tenke riktig, i stedet for å opplyse. Det ligger også store penger i momsfritaket som både NRK og andre medier nyter godt av: I 2018 anslo Medietilsynet at samlet verdi av momsfritakene var på 2,2 milliarder kroner.

I 2019 var de 4 største avisene i Norge Aftenposten, VG, Adresseavisen og Bergens Tidende. Verdien av momsfritaket for disse 4 avisene utgjorde alene ca. 880 millioner årlig, eller over det dobbelte av den direkte pressestøtten. Det er grunnen til at Schibsted er blant pressestøttens varmeste forsvarere; det er god butikk.

Årets støtteutbetalinger er framskyndet som følge av koronakrisa, og stadig synkende annonseinntekter har gjort at presseorganisasjonene fremmet krav om ekstra støttetiltak fra staten på samlet 1 milliard kroner. Da Abid Raja ble kulturminister, prøvde han å holde litt igjen, men da ble det liv i leieren, og han ble raskt pisket til lydighet – for ingen kødder med gratis penger fra staten. Har man fått, har man alltid rett til litt mer. Sånn fungerer norsk offentlighet.

Til sammenligning mottar Document.no nøyaktig kroner null – 0 – i pressestøtte. Budsjettet vårt er sånn omtrent en tusendel av NRK sitt, og likevel figurerer vi som regel blant de fem største riksavisene på sosiale medier – vi vokser så raskt at vi har blitt gasellebedrift, og vi går med overskudd. Beviser ikke dette at pressestøtte er unødvendig? Og bør ikke jeg derfor være mot pressestøtte, gitt at jeg jobber for Document og er FrP-politiker? Pussig nok ikke.

Jeg har forandret mening om pressestøtte

Det er nesten uhørt at politikere innrømmer at de har skiftet mening, men det må voksne folk gjøre når forutsetningene endrer seg. Man må henge med i tiden, og ikke ri prinsipper. Åpenbart er det en fare for at pressestøtte kan ødelegge konkurransen og kvalitetsviljen, bli en sovepute for media, og underminere medias evne og vilje til å skrive uavhengig og kritisk om myndighetene. Men det er en større fare ved ikke å ha pressestøtte: Å ikke ha en fungerende, fri presse. Det MÅ demokratiet ha. Det er en del av infrastukturen og selve livsblodet i ethvert demokrati – og da særlig for Norge utenfor Oslo.

Det som har forandret seg radikalt de siste ti årene, er sosiale medier, som nå skaper en dramatisk utarming av pressens normale inntektskilder. Før levde lokalaviser av rubrikkannonser, kommersielle annonser og at folk var villig til å betale for daglige nyheter. Dessverre gjorde oppstarten av nettaviser folk vant til å lese nyheter gratis, rubrikkannonsene forsvant til Finn.no, og de kommersielle annonsørene går nå til Facebook og Google i større og større grad. Dette rammer også nærradioer og andre medier. Hele mediabransjen er faktisk i ferd med å sulte i hjel av pengemangel.

Det var et besøk i Klassekampens lokaler på Grønland i Oslo som gjorde at jeg endelig skiftet ståsted. Der jobber det flere titalls mennesker i to etasjer i et moderne kontorbygg, og de produserer en brøkdel av det Document.no får til fra sine magre kår. Document.no er Norges desidert største og viktigste frie medium. Hva ville vi vært med 44,9 millioner i året?

Norske medier er en stor og lykkelig familie, fullstendig i utakt med samfunnet de skal tjene

Med 44.9 millioner kunne vi mangedoblet innsatsen og antagelig dominert nyhetsformidlingen. Vi ville blitt en enda tydeligere maktfaktor, og en motvekt som mainstream media, maktsyke politikere og grådige kapitalkrefter ville bli skremt av. Men det er ikke mulig å dra inn så mye penger med dagens medievirkelighet. Pengene er ikke der lenger. Derfor har alle medier som lever av pressestøtte, blitt en stor og lykkelig familie. Eller som Pål Steigan sa det:

«De uheldige sidene ved den norske statens korporative trekk er blitt svært tydelige i symbiosen mellom politikere og medier. Politikerne bruker skattepenger til å kjøpe seg lojalitet. Mediene forhindrer fri og åpen debatt om sentrale samfunnsspørsmål som klima, innvandring og islam.»

Dette er en katastrofe for demokratiet vårt. Dette er årsaken til at vindmøller ødelegger skjærgården og at «grønne» politikere kan omgjøre Norge til et samfunnseksperiment for tankespinn og klimautopier som bare fungerer i de teknologisk kunnskapsløse hodene deres. Dette er årsaken til at Norge ble med i EU og ble omgjort til en misjonsmark for islam, helt uten en demokratisk prosess. Dette er årsaken til at politikere og kapitalkrefter nå kan gjøre hva de vil uten å bli trukket til ansvar.

Fordi pressestøtten er avgjørende for media. Men dagens fordeling er gammeldags, udemokratisk, uetisk og uten logikk, rettferdighet eller samfunnsnytte.

Vi trenger lokalavisene, og vi trenger sterke riksmedier

Jeg mener lokalavisene er viktige og MÅ overleve. Det kan bare skje med pressestøtte. Jeg mener en flora av uavhengige riksaviser er en del av vår infrastruktur, som må gis pressestøtte. Jeg mener aviser og mediehus med politisk slagside er like uunngåelig som det er nødvendig for meningsmangfoldet, men det kan bare skje gjennom en rettferdig fordelt pressestøtte. Og jeg mener gravende, maktkritisk journalistikk er livsblodet til demokratiet, men slik internett og sosiale medier har utviklet seg, kan dette blodet bare pumpes rundt med pressestøtte.

Dermed er det ikke pressestøtten som er problemet, men mengden av penger, og måten de blir fordelt på, som er helt dysfunksjonell.  Vi trenger et nytt system for digitalalderen. Potten skulle vært mindre og skulle blitt delt ut av en datamaskin – uten følelser eller bindinger, etter algoritmer som er like for alle, og hvor fordelingen er forutsigelig gjennom et grunnbeløp fastsatt etter nedslagsfelt, publikum og størrelse.

Pressestøtte vil neppe noensinne bli «rettferdig», siden det er ytterst få ting som er dét her i livet. Men det vil uansett bli langt mer demokratisk og rettferdig enn at dinosauren NRK, som færre og færre bryr seg om, serverer hemningsløs klima-fake news daglig til ære for myndighetene. De har altså tusen ganger større budsjett enn Document, som flere og flere leser, og som graver etter sannheter og sammenhenger ingen andre vil røre, av frykt for å ødelegge idyllen i korthuset Norge.

DU er vår pressestøtte

I mellomtiden anbefaler vi våre lesere å støtte oss månedlig. Ikke vær gratispassasjer. Hvis bare ti prosent av våre lesere hadde betalt 200 kr måneden, kunne vi faktisk doblet innsatsen. Betal i dag, og så kan du utfordre tre av dine venner til å gjøre det samme. Lag en leser-stafett! Gravejournalistikk, sammenhenger og sannheter har aldri vært gratis, og sannheten er verdifull!