Håvard Pedersen, Marie Skuland og Maren Ueland.

Vestlige mediers vegg-til-vegg-dekning av George Floyds død vekselvirker med demonstrasjonene og opptøyene på en måte som gjør journalister, aktivister og pøbler til deltagere i en felles dødsdans. Når man ser hvordan dette får både offentlige personer og mediekonsumenter, også normalt oppegående sådanne, til å gå av hengslene, er det nødvendig å holde seg litt på avstand for ikke å bli sugd inn i den kollektive galskapen.

For å holde seg til USA, så er det absurd å hentyde til at svarte er spesielt utsatte for vold fra hvite, når det er svarte som selv er voldeligst – både mot hverandre og hvite. Men politivolden mot Floyd ble altså filmet, og da har ikke hjernen – i den grad dette organet er involvert i massehysteriet – plass til de usynlige menneskene i statistikken.

Av en eller annen grunn har hvite kollektiv skyld for vold mot svarte, selv om hvite er mindre voldelige. Denne standarden gjør seg aldri gjeldende når f.eks. muslimer begår vold mot «vantro». Da blir vi straks belært at vi ikke skal skjære alle over én kam.

Men det er dobbelt absurd at det samme hysteriet sprer seg til Norge. Alle i landet som følger med, vet i dag hvem George Floyd var, og mange lar seg engasjere av demonstrasjonene i protest mot hans død.

Noen protester var derimot ikke å se da Håvard Pedersen, Marie Skuland eller Maren Ueland ble bestialsk drept av henholdsvis en afghansk eller pakistansk asylsøker på Coop Byggmix i Vadsø, en afghansk innvandrer i andre generasjon på Sørlandssenteret i Kristiansand, og en gruppe marokkanske islamterrorister i Atlasfjellene.

Men ingen av disse tre unge menneskene, som stod på spranget inn i voksenlivet eller fremdeles var tidlig i det, var jo voldskriminelle eller svarte. Og så var de fra vårt eget land. De er drapsofre av klasse B. Det skal ikke være noen hukommelse hverken for dem eller deres mordere.

Og mens levende bilder av den fatale pågripelsen av George Floyd går viralt, har folk blitt straffeforfulgt for å ha medvirket til at bilder fra nedslaktningen av Ueland og hennes danske turkamerat Louisa Vesterager Jespersen ble gjort tilgjengelig for allmennheten.

I galehuset som offentligheten er blitt, florerer altså de doble standardene, men folk som hjernevaskes av mediene, legger ikke merke til det, og de som fyrer opp under massehysteriet, stopper aldri opp et øyeblikk for å spørre seg hva de driver med.

Det vi er vitne til om dagen, er en usedvanlig ekkel form for konvergens, der identitetspolitikk som fremmes av en bevegelse med bånd til antisemitter og muslimbrødre, blandes med vestlig botferdighet og politisk korrekthet, for å utnyttes av antivestlige mediefolk som i sitt revolusjonære svermeri drømmer om å styrte president Donald Trump og rive USA i filler. Og Erna Solberg er snublende nær å gjøre seg til nyttig idiot.

Det er bare ekkelt å se på.