Prinsesse Märtha Louise og sjaman Durek holdt foredrag på Clarion hotell i Stavanger 2019. Til tross for å ha frasagt seg tittelen Hennes Kongelige Høyhet, har Märtha Louise valgt et liv i offentlighetens søkelys. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

Märtha Louise har gått full woke, og innser sin egen strukturelle rasisme. Samtidig beskylder hun alle hvite for å behandle kjæresten Durek rasistisk, men behandlingen av Durek er tvert i mot et bevis på at nordmenn ser langt forbi hudfarge.

Prinsessen har selv valgt seg en mann som ønsker å posere offentlig, som framstår svært eksentrisk i valg av alt fra klær til partnere av begge kjønn, og som øser om seg med påstander om å kunne sjonglere atomer, kurere kreft med tankens kraft og inneha en kjærlighet større enn universet selv.

Når du klarer å grave fram en gemal som lever av å utnytte folk i sårbare situasjoner, kan du nesten ikke forvente taushet fra omgivelsene.

Det var ikke rasisme da Cappelen Damm trakk Dureks bok «Spirit Hacking».  Det er ikke rasistisk å reagere på uttalelser om at kreft er «selvpåført» og et resultatet at man ikke lenger ønsker å leve.  Ei heller er det rasisme å belyse påstander fra sjamanens tidligere partner om vold, en påstand som for øvrig ble støttet opp under av en politirapport. Et liv i selvvalgt offentlighet er slik – andre personer i offentlighetens interesse har også anledning til å uttale seg.

Når det ikke forblir taust, men både medier og privatpersoner reagerer, handler det om alt annet enn Dureks hudfarge. Det handler om at han framstår som en vaskeekte sjarlatan. Snarere enn å ta det som et bevis på norsk strukturell rasisme, bør prinsessen prise seg lykkelig for å bo i et land der folket reagerer på underlig adferd, helt uten tanke for hudfarge. Det er ingen grunn til å tro at folk hadde reagert mindre på prinsessegemalen om han var bleikfeit i stedet for gyllenfeit. Og godt er det.

Fjols og svindlere kommer i alle farger.

https://www.instagram.com/p/CBB6UEigKbE/?utm_source=ig_web_copy_link