Andøya nord i Vesterålen ligger mitt hjerte ekstra nær, for jeg bodde der fra 1968 til 1971, og gikk mine første år i grunnskolen der oppe. Naturen, vinden, fjellene og fjæra var lekeplassen og barnehagen vår, og vi som har levd der oppe forstår ekstra godt hvor perverse planene om å bygge monstermøller i denne nakne, ekte naturen er. Nå blir det ingenting av. Motstanderne vant. Hurra!

Historien om Andmyran Vindpark AS startet offisielt i 2005, da konsesjonssøknaden ble levert. Men egentlig starter historien lenge før det, for vindkraft-gullrushet i Norge, kom slett ikke over natten slik det kan virke på Ola Nordmann og kunnskapsløse politikere:

Minst 25 år med forberedelser 

Vindkraftindustrien rettet sine øyne mot Norge minst ti år før 2005, og har jobbet systematisk, tålmodig og i taushet med nettverksbygging, lobbyvirksomhet, manipulering, og PR i alle ledd, for å overbevise politikere om at det finnes en klimakrise, og at vindkraft er den grønne fremtiden som kan redde kloden fra plantenæringen CO2 – bare man tilsidesetter alle naturhensyn, lover og regler, og opphever alt som heter samfunnsøkonomisk fornuft. Denne industrien har vært i gamet siden 80-tallet er ikke vant til å tape. Men nå tapte de – trass endeløst med PR-krefter, og både NRK, TV og Aftenposten i lomma.

Rune Haaland, Generalsekretæren i Motvind, feiret seieren med følgende tirade på nettet:

– Den tyske statsmakt har kapitulert i denne saken etter 52 dagers kampanje i Norge og Tyskland. Vår søsterorganisasjon Gegen Wind og Motvind Oslo/Viken (og det norske og tyske folk) har tvunget statsmakt og finanskapitalen i kne. Takk til alle dere som har stilt opp gang etter gang foran den tyske ambassaden. Seier‘n er vår!

En global, omreisende selger av utopier

Vindkraft-industrien kan lettest beskrives som en slags internasjonalt omreisende «Snake Oil» selger fra Ville Vesten: De ruller inn i byen, setter opp sjappa, samler publikum og lover mirakler. Alle kjøper mirakelkuren som gale, ingen tør protestere, og når det går opp for alle i byen at dette er bare svindel, så pakker sirkuset hurtig sammen, og ruller avgårde til neste by, stinn av penger.

Vindkraft-industrien gjør det samme, bare mye, større, internasjonalt, og over mye lengre tid. Løftene deres er falske, og produktet deres har ikke evnen til å innfri det de skal gjøre: Erstatte vanlige, stabile kraftverk, bare man bygger mange nok vindmøller. Dette er svindel. Det blåser ikke mer og mer stabilt, jo flere vindmøller du bygger. I stedet blir kaftvariasjonene og frekvensproblemene bare større og større, og behovet for «balansekraft» og kostbare krisetiltak øker tilsvarende, til man til slutt sitter med strømmangel, planlagte utkoblinger og brownouts i bytte for tredoblet strømregning.

Problemene vindkraft-industrien etterlater seg er også tilsvarende større: Vindkraft ødelegger naturen, fuglelivet, utsikten, men også landets økonomi, strømmarkedet og strømprisene . Og naturligvis rydder de aldri opp etter seg, og betaler aldri for skadene de forvolder. Da sitter de heller og ler seg ihjel i skatteparadiset, og lurer på hvilket land de skal angripe neste gang. India? Afrika?

Er norske politikere dumme nok til å betale for vindkraft i U-land gjennom bistand og klimatiltak? You bet. For norske politikere er forgiftet av ensidig PR fra vindkraft-industrien, og er skyldig i å aktivt unngå fakta og kunnskap om strømproduksjon og kraftforsyning. De aner ikke hva de driver med, og forstår ikke hva de snakker om.  Ikke minst hvis de sier nei til landvind men ja til havvind. Ring meg, så skal jeg forklare.

Et vakkert og unikt naturområde reddet  

Området som skulle raseres på Andøya med denne meningsløse tungindustrien (som av og til leverer strøm som Norge ikke trenger), var et sårbart og unikt myrområde. Her skulle det bygges veier, kabler, fundamenter og 30-40 monstermøller for 1.7 milliarder kroner, som teoretisk kunne levere strøm til 17.500 husstander…av og til…hvis det tilfeldigvis blåser sånn akkurat passe…noe det bare gjør ca 1/3 av tiden, selv på Andøya.

Motstanden mot Andmyran Vindpark har vært økende, konsekvent og standhaftig, og aktivistene har i praksis brukt alle mulige midler for å stoppe galskapen – inklusive daglige punktmarkeringer foran den tyske ambassaden. Det måtte de, siden de var truet med naturrasering, ekspropriering, utskjelling og andre skitne triks. Heldigvis kom aldri anleggsarbeidet i gang, for da er det egentlig bare en ting som nytter, og det er sivil ulydighet, gjerne kombinert med rettslige tiltak, for å stoppe anleggsmaskinene.

Fordelen alle aktivister har, er at vindkraft-industrien jobber febrilsk over hele Norge for å nå en deadline: 31/12-2021. Hvis ikke vindparken er oppe og operativ innen nyttårsrakettene smeller, så mister investorene retten til subsidier frem til 2035. Hver dag de taper fremdrift er en katastrofe som truer hele det økonomiske korthuset i Cayman Island. Derfor er det så viktig å aldri gi opp. Stjel en dag, og blårussen kan blunke. Kalkulatoren gir dem svaret.

Alt lønner seg bare prisen blir høy nok. Men vindkraft vil aldri lønne seg for samfunnet

Vindkraft kan aldri lønne seg etter sunne kapitalistiske prinsipper med tilbud, etterspørsel og personlig risiko. Ingen industri basert på kostbare og kompliserte mekaniske produksjonsmaskiner med stort vedlikeholdsbehov, kan overleve med ujevn produksjon bare 30 prosent av tiden. Det trosser økonomisk tyngdekraft, og kan bare kamufleres med vikarerende motiver, politiske agendaer og aktiv talltriksing – som også innebærer å skjule de enorme subsidiene vindkraften er avhengig av.

Det var dette som skjedde på Andøya: Risikoen ble for stor. Utsettelsene truet. Industrien tapte for mye tid, usikkerhetene var for store, PR-tapet økte, og byggingen var ikke kommet i gang. Protestene kunne spre seg til resten av landet, og ødelegge enda mer lukrative prospekter. Regnestykket gikk i rødt. Da hjelper et ikke at nettsiden til vindparken lovet estetikk:

– Generelt vil store turbiner fremstå som vesentlige skulpturelle elementer i landskapet. De må plasseres i åpent, fritt landskap og dermed også godt synlig. Erfaringer fra bl.a. Danmark viser at en vindpark kan tilføre et kulturlandskap positiv estetisk verdi ved å framheve konturer og kontraster, så fremt turbinene framstår som en samlet og ordnet enhet. Standardfargen for vindturbiner er hvit. Grått bidrar ytterligere til å dempe turbinenes synlighet. Flere forhold vil virke inn på lokal aksept av en vindpark. Fri adgang til parkområdet med mulighet til å oppleve disse monumentale byggverkene på nært hold, har en positiv virkning i så måte.

Pinlig…men skremmende vanlig nytale om vindkraft.. Skal jeg tippe, har endel Andøyaværeinger som har aktivt støttet denne galskapen, akkurat utviklet en skamfull rødme og en akutt fobi mot tjære og fjær. Og skal jeg tippe begynner hele vindkraftindustrien i Norge, og dens mange løpegutter og nyttige idioter å bli ganske svette under snippen. Yeah, you better run.

Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!