Foto: Motvind Norge / Facebook.

I små bygdesamfunn, i urørt natur langs hele kysten og i innlandet pågår nå en krig mellom inntrengere (les kapitalsterke profittjegere) og den «innfødte» lokalbefolkning. Inntrengerne stiller med bulldosere, gravemaskiner, borerigger, dynamitt og politi, mens den lokale befolkning forsvarer seg etter beste evne med telt, plakater og folkemøter.

Jakten på naturressursene er i full gang, – akkurat som vi har lest om at det skjer i Afrika, der korrupte ledere og krigsherrer driver lokalbefolkningen på flukt i jakten på mineraler, – ofte støttet av utenlandske kapitalinteresser.

Dette var da en stygg sammenligning vil mange si, – men mon det?

Hos oss startet krigsforberedelsene forsiktig og trinnvis, og i en befolkning som har levd trygt i troen på at demokrati, lovverk og byråkrati beskytter oss mot overgrep. Vi har gjennom årene etablert lover og ombudsordninger som ivaretar de flestes rettigheter; – vi har Verneombud, Barneombud og Sivilombud, vi har Riksantikvar og fornminnvern, Miljø og naturforvaltning, Plan- og bygningslov osv. Og vi hadde verdens første miljøvernminister, – Gro Harlem Brundtland, som lanserte «føre-var»-prinsippet, – der man ikke iverksatte tiltak som KUNNE HA alvorlige skadevirkninger.

Så ja, – vi levde i trygg forvissning om at myndighetene passet på oss og var på vår side. Kanskje var det der det hele tippet over, – kanskje hadde vi dårlig samvittighet for vår oljesmurte velstand når KLIMA-alvoret begynte å sige inn. Vi skulle nok vise verden at vi ikke bare var selvgode livsnytere, men var villige til å ofre noe, – gå foran i kampen mot CO₂ og for klimaet. I et slikt perspektiv var det kanskje ikke så rart at velmenende (og kanskje litt naive) politikere sa ja til å ofre norsk natur for å gi «en dråpe» ren vindkraft til Europa (enskjønt det er vår stabile vannkraft Europa vil ha, – den ustabile vindkraften har de nok av sjøl)

Storting/regjering la ned Miljøverndepartementet, og oppstykket og rokerte ansvar, blant annet slik at ansvaret for arealsaker ble lagt flyttet til Olje- og energidepartementet. Der regjerte NVE med Energiloven i hånd suverent over vindkraftkonsesjonene og tok i liten grad hensyn til høringsinnsigelser og klager fra andre etater (Miljødirektoratet m.fl.). Sov stortingsrepresentantene i timen da dette ble vedtatt, – eller var de bare naivt godtroende? Liksom-miljøstiftelsen ZERO (sterkt sponset av vindkraftselskapene) ble viktig premissgiver for regjeringen mht. vindkraftutbygging, og det aller meste av norske aviser og TV stengte dørene for motstridende synspunkter: «Du må være for vindkraft dersom du vil redde klimaet»

Problemet er imidlertid at vindkraften ødelegger naturen vår og livskvaliteten for flora, fauna og lokalbefolkning, – og det i et omfang som i stor grad har blitt holdt skjult for befolkningen. Norge trenger heller ikke vindkraften, – for gjennom vannkraftutbyggingen tok vi «det grønne skiftet» før dette begrepet var oppfunnet. Vi har dessuten poteniale for betydelig tilleggskraft fra våre 1.600 ganske gamle vannkraftverk, og like betydelig potensial for energiøkonomisering. Andre land har det vanskeligere, men overalt gjelder at vindkraften både er ustabil, dyr og ødeleggende for natur og livsmiljø.

FN har paneler for både Klima og Natur, – og påpeker alvorlige utfordringer på begge disse områdene; – Klimagassutslipp hhv. tap av Natur. Men det kan da ikke være berettiget med storstilt nedbygging av natur og livsmiljø for å oppnå en relativt usikker påvirkning av klimaet, for muligens å redde den natur vi allerede har ødelagt?

Men våre egne myndigheter har altså tilrettelagt et storslagent festmåltid for vindkraftkapitalistene, – ikke bare gjennom lettvint konsesjonsbehandling og med statlig overkjøring av kommunene om nødvendig, men også gjennom økonomiske insentiver som ingen annen næring har opplevd maken til. Gjennom «grønne sertifikater», overvelting av kabelkostnader, gunstige skatte- og avskrivingsregler har Staten og vi forbrukere tatt alle kostnader, – i tillegg til alle skadevirkningene.

Slå den!

Ikke rart at norske og utenlandske energiselskap så mulighetene til fortjeneste og kastet seg på konsesjonsbølgen. Når konsesjonen først er mottatt så er dette et gullkantet investeringsobjekt som kan videreselges med god fortjeneste, – gjerne til internasjonale investeringsselskap med adresse i «skatteparadis».

Så kommer da hele det veldige investeringsmaskineriet veltende inn mot et lite, fredelig lokalmiljø med urørt natur et sted i Utkant-Norge, – usynlig fra Oslogryta. Og entreprenørene kan vifte med «lovlige vedtak» og «demokratiske prosesser». Men vi som blir okkupert her ute, – hvor ble det av vår røst i disse «demokratiske prosessene»? Med vilken velbegrunnet rett kan våre egne folkevalgte, med politi som håndlangere, ta fra oss hjemplassen og livsmiljøet vårt, og gi det til ukjente/utenlandske profitører? Og nesten det rareste av alt; – De energiselskapene som presser på ute i felten er eid av kommuner/fylker rundt i Norge, – altså en slags kommunal kannibalisme.

Så, ja; – Det pågår en krig i landet vårt.

Men til forskjell fra 1940 er det denne gang vår egen regjering/storting som har sluppet ulvene løs på oss, og de nekter å erkjenne egne feilgrep.

Så står vi der da, forvirret og desillusjonert over et Norge vi ikke lenger kjenner igjen.

Bildet av den kinesiske studenten alene foran tanksen på «Den himmelske freds plass» sitter på netthinnen.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Ságat, og gjengis på Document med forfatterens vennlige tillatelse.