Statsminister Erna Solberg fikk prøve en nylig sydd smittevernsfrakk da hun tirsdag besøkte den nyåpnede systua på Ikea Furset i Oslo. Systua drives av Sisters in business og ansetter personer som tidligere har stått utenfor arbeidslivet. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix

Statsminister Erna Solberg (H) åpnet tirsdag en ny systue på Ikea Furuset. Systuen er drevet av den sosiale entreprenøren Sisters in Business. Virksomheten lager jobber for ukvalifiserte innvandrerkvinner.

Ikea har inngått et samarbeid med virksomheten, som skaper arbeidsplasser for kvinner som ikke har så lett for å komme seg inn på arbeidsmarkedet, skriver NTB i dag.

«Ikke har så lett for å komme seg inn på arbeidsmarkedet» er en pen omskriving av det å være ukvalifisert til normal arbeidslivsdeltakelse grunnet manglende språkferdigheter og utdannelse.

På Sisters in Business’ nettsider forklares konseptet:

Når du handler fra Sisters in Business får du et kvalitetsprodukt sydd med sjel av dyktige innvandrerkvinner som har fått relevant kvalifisering og fast arbeid. Produkter som forteller de rundt deg hva DU står for. Når du bærer våre produkter bærer du også verdiene våre; samarbeid, mangfold og bærekraft.

Konseptet bærer preg av måten innvandrere ofte møtes på av norske kvinner; med entusiastisk nedlatenhet av typen «Jeg er så snill som gir deg muligheter, du er et offer og jeg er din frelser».

– Det er viktig å skape arenaer for at kvinner med innvandrerbakgrunn kan få fast jobb og inntekt. De har lavere yrkesdeltakelse enn andre. Uten fast jobb er det vanskelig å få seg bolig, og jobb er også viktig for selvrespekten. Jobb er den viktigste veien ut av fattigdom, sa statsministeren til NTB.

Til dette kan man istemme et rungende «tja». Å få seg jobb er viktig, men en viktigere vei ut av fattigdom er utvilsomt fravær av vold, sosial kontroll og patriarkalske strukturer. Hvor inkluderende er det å måtte «skape arenaer»? Norge er som et av verdens mest likestilte land breddfullt av arenaer der kvinner kan arbeide. Det finnes reell mulighetslikhet i Norge, men det forutsetter kvalifikasjoner. Det synes også underlig at det skal være inkluderende å skape en ren kvinnearbeidsplass. Hvorfor er systuen forbeholdt kvinner? Er ikke motarbeidelse av kjønnsdeling i arbeidsmarkedet en klassisk kampsak for likestillingsforkjemperne?

Hva arbeidsplassene reelt sett koster, vites heller ikke. Det opplyses at viktige samarbeidspartnere til foretakets systue på IKEA Slependen blant annet er NAV Asker, Kunnskapssenteret Asker kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Hvorvidt samarbeidspartnerne til systuen på IKEA Furuset blir tilsvarende, sier nettstedet ikke noe om. Men mange norske kvinner får vist seg inkluderende og mangfoldige. Hvorvidt de har forstått konseptet «bærekraft» synes noe mer usikkert.

Når IKEA får besøk av statsministeren ved åpning av den nye systuen, er det heller ikke tilfeldig. IKEA har mangfold og inkludering som global fanesak:

På IKEA ser vi mangfold og inkludering som det eneste rette. Dette ligger dypt rotfestet i verdiene våre og måten vi jobber på. De som handler på IKEA har ulik kultur, hudfarge, språk og nasjonalitet. Ved å ha like variert bakgrunn som kundene våre klarer vi å fange opp hva de har behov for og hva som rører seg i samfunnet. På denne måten tror vi at vårt mangfold og våre ulikheter er med på å gjøre IKEA til bedre sted for de som handler hos oss.

At IKEA fokuserer på kvinner fra MENA-land, og ikke menn fra de samme landene, er kanskje likevel klokt, all den tid de samtidig har fokus på inkludering av LHBT+-medarbeidere:

Målet vårt er å skape et inkluderende arbeidsmiljø der alle LHBT+ -medarbeiderne våre (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og alle andre seksuelle legninger og kjønnsidentiteter) føler seg velkommen, respektert og verdsatt for den de er.

Identitet er kvalifiserende i seg selv, så lenge den passer malen for hvem man skal være snill og inkluderende mot. Kvalifikasjoner i form av reell kunnskap og dokumenterbare ferdigheter kommer i annen rekke i en slik virkelighetsforståelse. Straks identiteten stemmer, produseres produkter «med sjel», likestillingstanken kastes ut som ungen med badevannet så lenge det er innvandrerkvinner som må jobbe kjønnsdelt, og prislappen spør ingen om. Kassen er jo fremdeles ikke tom.

Les også:

Vi kan ikke betale oss utav virkeligheten