En demonstrant vifter med et brent amerikansk flagg under en protest i St. Louis, Missouri, den 1. juni 2020. Foto: Lawrence Bryant / Reuters / Scanpix.

Valget av Donald Trump som USAs president er det hittil viktigste tilbakeslaget for en globalisering som var løpt løpsk, men som den liberale, globalistiske makteliten i Vesten vil fortsette å presse igjennom – koste hva det koste vil.

Dette bakteppet for samtidens politiske liv forklarer langt på vei hvorfor denne eliten heller bensin på bålet som er tent av George Floyds død. Destabilisering av USA tjener til å svekke Trump, og til det formålet er alt tillatt, også det å fremkalle borgerkrigslignende tilstander.

Ikke noe av dette bør være egnet til å overraske. Det er i disse dager ti år siden den konservative amerikanske essayisten Lee Harris skrev boken «The Next American Civil War: The Populist Revolt against the Liberal Elite». Tea Party-bevegelsen var det mest synlige utrykket for det folkelige opprøret på den tiden, altså lenge før Trump gikk inn i toppolitikken.

Presidentvalget i 2016 viste at den liberale eliten kunne beseires politisk. Men den tapende siden er blitt bitter: En amerikansk meningsmåling viste i februar at mange demokratiske velgere sa de heller ønsket seg menneskehetens undergang enn gjenvalg av Trump til høsten. Man kan spørre seg hvor alvorlig ment det er, men hvis man leker med slike tanker, kan ikke utsiktene til en borgerkrig virke særlig skremmende.

Og derfor gjøres alt som er mulig både for å ta demonstrantenes side i disse dager, og for å undergrave autoriteten til den amerikanske administrasjonen. Dette er åpenbart en kynisk instrumentalisering av et tragisk dødsfall av en type som dessverre forekommer av og til, men som normalt ikke avstedkommer den samme utnyttelsen. Vold forekommer i mange innpakninger, men USA er en rettsstat som håndterer det etter evne. Her ser man imidlertid sitt snitt til å påføre Trump et nederlag på toppen av koronapandemien.

Paul Krugman i New York Times og Hanne Skartveit i VG har hver sin variasjon over samme tema henholdsvis mandag og tirsdag: Trump bringer USA til kanten av stupet, eller han hisser til enda dypere splid.

Som vanlig er venstresiden selv skyldig i anklagene den retter mot andre. Det er Krugman som drømmer om borgerkrig:

The events of the past week, in which the death of George Floyd in Minneapolis police custody led to demonstrations against police brutality, and these demonstrations were met by more police brutality — including unprecedented violence against the news media — have made it clear what Kroll meant by taking the handcuffs off. And Donald Trump, far from trying to calm the nation, is pouring gasoline on the fire; he seems very close to trying to incite a civil war.

For å få denne ligningen til å gå opp, må Krugman ikke bare se bort fra at demonstrantene plyndrer og ødelegger anstendige menneskers livsverk. Han må også drive historisk revisjonisme:

The core story of U.S. politics over the past four decades is that wealthy elites weaponized white racism to gain political power, which they used to pursue policies that enriched the already wealthy at workers’ expense.

Krugman får det ikke helt til å henge sammen at politifolk støtter presidenten, og han tyr til grovt sjikanerende stempling av politikorpset for å forklare saken:

But many police officers and their unions remain staunch Trump supporters, and they have been pretty clear about why: They feel that Trump will back them even, or perhaps especially, if they engage in abusive behavior toward racial minorities.

Han må også late som om han tror at Trump ønsker å sette rettsstaten ut av spill for at ingen skal stilles til ansvar for Floyds død:

But Trump clearly sides with those who reject any notion that police officers — or any other authority figures — should be held accountable for abusive behavior.

Endelig tegner han et falskt bilde av fredelige protester som møtes med militærmakt, og antyder at det kan skje et kupp etter et eventuelt valgnederlag for Trump:

After all, if Trump is encouraging violence and talking about military solutions to overwhelmingly peaceful protests, what will he and his supporters do if he looks likely to lose November’s election?

Krugmans nidskrift etterlater ingen tvil om at det ikke finnes grenser for hvor dypt USAs liberale maktelite kan synke i et forsøk på å bli kvitt presidenten.

Fra sidelinjen heier lille VG på store New York Times. Hanne Skartveit setter ikke bare USA i brann, men hele planeten, mener hun:

Det vi ser nå, er en lenge varslet katastrofe. Den blir gjort så uendelig mye verre med en president som dyrker splid, ikke samling. Som er mer opptatt av seg selv enn av nasjonen han leder. Som truer stabilitet og samhold, både i sitt eget land og i verden.

Denne villedende fortellingen tar oppmerksomheten bort fra kulturkrigen som pågår internt i Vesten mellom globalister og patrioter. «Fremtiden tilhører ikke globalister. Fremtiden tilhører patrioter», sa Trump til FNs hovedforsamling i fjor høst. Uttalelsen var en rød klut for den globalistiske makteliten, som har utropt den amerikanske presidenten til hovedfiende.

Men ingenting har bitt på ham så langt. Globalistene frykter allerede konsekvensene av pandemien i form av redusert mobilitet og av at strategiske virksomheter flagger hjem. Et gjenvalg av Trump vil svekke deres makt ytterligere.

Derfor tas nå alle skitne triks i bruk for at en søvnig, desorientert og føyelig Biden skal kunne henge i skapet i Det hvite hus fra januar 2021 og tas frem til bruk ved behov.

Det gjenstår å se om strategien lykkes. Antistoffene i den amerikanske befolkningen kan være sterkere enn ventet. Og taper globalistene i USA, kan de tape overalt. Dramaet som utspiller seg, er blant de største i vår tid.