Torbjørn Røe Isaksen legger fram regjeringens nye eierskapsmelding som næringsminister i november 2019. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Politiske topposisjoner forutsetter at man må ofre svært mye annet i livet. Trebarnspappa Torbjørn Røe Isaksen, lenge sett på som kronprins i Høyre, har informert partiet om at han ikke vil søke stortingsnominasjon i 2021. Men han fortsetter som statsråd så lenge Erna vil.

41-åringen fra Porsgrunn har vært leder i Unge Høyre, stortingsrepresentant fra 2009 til 2017, og han har vært en sentral statsråd for Erna Solberg; først som kunnskapsminister, deretter næringsminister for å nå inneha uriasposten som arbeids- og sosialminister i et Norge stengt ned av et globalt virusangrep. Han har vært heltidspolitiker i om lag 16 år.

Til Minerva forklarer han sine personlige grunner til at han ikke stiller i stortingsvalget, og dermed samtidig melder seg ut av kampen om ledervervet, om det måtte bli ledig neste stortingsperiode:

Jeg kan kanskje starte med å svare på hva som ikke ligger bak det. Det handler ikke om en misnøye fra min side med hverken personer eller med politikken. Dette er et valg jeg har tatt utelukkende av personlige grunner. (…) I tillegg har jeg tre barn i alderen 5 år, 3 år og 5 måneder, som jeg gjerne ønsker å tilbringe mer tid sammen med (…) Det å ha toppverv i politikken er givende, men jeg vil ikke kalle det morsomt. Det er også svært krevende. Så for å ha topposisjoner må du være villig til å gi slipp på mye annet. Jeg er opptatt av å være til stede for barna mine. Og selv om jeg er motivert til å gjøre den beste jobben jeg kan som statsråd, har jeg det ikke i meg nå å gyve løs på fire nye år. Det krever at motivasjonen er hundre prosent.

Røe Isaksen ønsker å gjøre noe annet i neste stortingsperiode. Utover det holder han kortene tett mot brystet:

Erna Solberg sitter så lenge hun måtte ønske, og det er bra. Men dette innebærer også at jeg ikke ser på meg selv som aktuell som leder i Høyre om det skulle bli en ledig posisjon i neste periode. Jeg har vurdert lenge om jeg ønsker å ta på meg større verv, og det har jeg ikke lyst til nå.

Mange ikke-politiske skandaler i norsk politikk de siste årene, som reiseregninger og metoo-sakene og ikke minst rykket fra sosiale medier, har også slitt på Røe Isaksens motivasjon:

De sosiale mediene skaper en ytterligere forventning om å være til stede og ta imot tilbakemeldinger, uten at det er mulig å skru av. Det blir ekstra utmattende når debattene som føres der, i tillegg også utvikler seg i en ufin retning.

Få vil nok bli overrasket om Røe Isaksen stiller som stortingskandidat for Telemark Høyre om fire eller åtte år. Han kan, som Carl I. Hagen, komme til «å savne seg selv i politikken».

Vi som er bekymret for at norsk politikk er altfor dominert av broilere uten fullførte studier eller fagutdanning, ingen yrkeserfaring fra normale jobber og ingen kjennskap til samfunnet som følger med at man for eksempel har barn i skolen og i fritidsaktiviteter, ønsker at flere som startet sin politiske karriere tidlig, gjerne tar seg en pause fra politikken midt i livet.

De kan med fordel komme tilbake, klokere, etter å ha fått et bredere samfunnsperspektiv på sitt politiske virke.

Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!

s