Året er 2001 og kronprinsbryllupet står for døren. Imam Syed Ikram Jilani og talsmann Abid Q. Raja fra World Islamic Mission er på vei til å levere en spesialutgave av Koranen i bryllupsgave til det vordende kronprinsparet. Foto: Lise Åserud / Scanpix.

Islampropagandaen som NRK søndag kringkastet med sin uhørte markering av den muslimske høytiden id, som markerer slutten på fastemåneden ramadan, avstedkom ikke uventet en rekke klager fra folk som naturlig nok ikke liker at Norges allmennkringkaster gjør seg til misjonsorgan for verdens mest påtrengende religion.

Publikums reaksjon har ikke falt i god jord hos likestillings- og kulturminister Abid Raja (V), som tirsdag går i rette med reaksjonene i en kronikk på NRK Ytring. De som klager på id-sendingen, omtaler Raja nokså nedlatende som «grums». Om vi skal tro statsråden, er det moralsk forkastelig å stille seg negativt til at en muslimsk markering gis fremtredende plass i det viktigste mediet i Norge.

Raja er ikke de ryddige resonnementenes mester, men han er god på å brette ut sine egne emosjoner. Han ble rørt av å se id-markeringen på TV, og han ble lei seg av reaksjonene:

Når noen skriver til Kringkastingsrådet om denne familiesendingen at de «ikke ønsker å betale for noe som kan lede til mer terror» kjenner jeg igjen på ting jeg fikk rett i ansiktet i ungdomsårene og i kommentarfeltene i voksen alder: «Du er ikke nordmann, dette er ikke ditt Norge, dra tilbake dit du kommer fra, muslimjævel, pakkis».

Det er jo kjedelig at Raja i yngre år er blitt møtt med slike ufine holdninger overfor et individ, men det går et viktig skille mellom personlig og rasistisk antipati, som er uvanlig, og skepsis til islam, som er vanlig. For det er nå engang sånn at de færreste mennesker er ordentlig ekle mot en, mens de fleste i Norge mener at islam som idésystem er uforenlig med norske verdier. Tiden etter årtusenskiftet har gitt mange bekreftelser på det.

Islam har en forholdsvis kort historie i vårt land, hvor det ikke er lett å se at denne helt særskilte blandingen av religion og ideologi har bidratt med noe positivt. Taktløs, ekspansjonistisk og tidvis voldelig som islam er, passer den rett og slett skrekkelig dårlig inn i Norge, hvor de fleste misliker selvhevdende folk som gjør en hel masse unødig vesen av seg selv, sin identitet eller sine ideer. Når det i tillegg gjøres på vegne av en dypt diskrimerende og iboende voldelig ideologi, blir begeret fullt for mange.

De fleste av oss som bor mesteparten av tiden i et land hvor vi ikke har dype familierøtter, erkjenner at vi ikke er helt som majoritetsbefolkningene der i ett og alt, men så lenge dette ikke skaper all verdens problemer, interesserer det oss midt i ryggen. Det faller ikke mange inn å forlange kulturell spesialbehandling.

Sånn er det også for de fleste i Norge som ikke er helt som nordmenn med dype familierøtter i vårt land. Men for Raja er det blitt en aldri så liten besettelse at han vil anse seg som norsk på samme måte som enhver annen. For å overbevise seg selv om at han er det, tyr han til en tale kong Harald holdt i Slottsparken i 2016, der hans majestet utfoldet samtidens enfoldige mangfoldighetsvesen:

Tankene gikk til Kongens minneverdige ord i Slottsparken for noen år siden: «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting». Det er dét som er Norge. Det røde, hvite og blå som rommer alle farger og fasonger i landet vårt.

Det streifer kanskje ikke Raja at denne definisjonen, som i beste fall er et litt hyggelig hykleri de færreste tar på alvor, gjør alle mennesker i verden til nordmenn. Men slik er det naturligvis ikke. Det som er minneverdig for Raja, dekkes pietetsfullt med et glemselens slør der ute blant «grumset».

Emosjonsatleten Raja blir rørt av Norges nasjonalsang, men han kan ikke slippe stoltheten løs:

Da hele Norge sang «Ja, vi elsker» klokken 13:00 på nasjonaldagen, var jeg hos NRK med hele familien. Jeg var stolt av landet mitt der jeg sto med kone og barn, og jeg ville boble over av stolthet for hva «mitt Norge» er, men holdt igjen.

Kanskje er det fordi at det vi feirer, er fruktene av en historie som inntil nylig var fri for islam. Det som har formet nordmennene, er – foruten vår naturgeografi – en arv som fremfor alt omfatter det norrøne, det kristne, opplysningsprosjektet og den konstitusjonelle rettsstaten. Resultatet er et land som inntil forholdsvis nylig skilte seg fullstendig fra muslimske land, der islam sørger for at det ikke finnes reelt mangfold.

Denne historien har betydning. For det landet Raja hyller på 17. mai, ble til uten islam. Og islam er blant de tingene som truer det han hyller. Det ser vi når statsministeren kastet glans over en kjønnsdelt forsamling og lot som om alt var i sin skjønneste orden. I denne sammenhengen er det faktisk islam som er grumset. Man blir nesten lattermild av å tenke på at likestillingsminister Raja aldri ville refse forsamlingen Erna hilste hjertelig.

Med tanke på at Raja har en lang forhistorie som islamfunksjonær i Norge, blant annet som talsmann for World Islamic Mission og forkjemper for bønnerop og halalmat – er det lett å forstå hvorfor noe i ham holder igjen. Innerst inne erkjenner han trolig at det han liker ved Norge, ganske enkelt ville forsvinne hvis de ideene han kjempet åpent for i sin tid som islamfunksjonær, og nå er et noe mer passivt instrument for, vant frem. Et Norge der Koranen vinner frem, er ikke lenger Norge.

Den læringskurven er kanskje litt for bratt for en muslimsk kulturminister. Det er jo nødvendig å minne seg selv på hva slags verv som bekles av en Raja som først og fremst oppfattes som et helt eget fenomen, båret frem som han er av en offentlig velvilje uten nevneverdig hukommelse for hans mange feiltrinn.

Raja er prototypen på en politiker som muslimbrødrene setter store forventninger til. Men for at det norske skal ta så sterkt bolig i ham til at han blir sprekkeferdig av stolthet, er han nødt til å skuffe alle islamister alvorlig.

I stedet er det noe i Raja som i sin ambivalens på et vis fortsetter å tjene den islamistiske agendaen, noe han forøvrig deler med de fleste medlemmene av det politiske establishment, Siv Jensen inkludert, som åndelig sett er å betrakte som hodeløse høns:

Derfor er jeg som likestillingsminister i gang med en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Det er høyst nødvendig. Den norske kulturens vakreste side er inkludering og det faktum at vi inviterer de nye inn i sirkelen vår.

Det er ikke så mange som hater individuelle muslimer i Norge. Men det er endel som hater islam, selv om de kan være flinke til å late som noe annet. Forstillelse er en øvelse nordmenn er ganske gode til, noe Ibsens dramaer treffsikkert setter fingeren på. Men reaksjonen på NRKs id-markering skyldes at det oppfattes som en hyllest til et islam som slett ikke ønskes inkludert.

Aversjonen mot islam burde ikke skremme oss for mye, all den tid det er mange som ikke kan fordra kristendommen heller, men de fleste av disse hater hverken individuelle kristne eller kristne tradisjoner og kulturuttrykk, som til en viss grad fortsetter å prege oss.

Det preger til og med Raja, for han er som fisken i vannet når han raljerer moralistisk over «grumset» og utvilsomt vil lykkes i å fremkalle noen angrende innbilte syndere. Selvransakelse og dårlig samvittighet, som til forskjell fra islam finnes i rikt monn i den kristne tradisjonen, blir dermed et politisk instrument for ham.

Men Raja er naturligvis ikke snauere enn at han tilbyr synderne frelse, ikke hos Kristus, men i mangfoldet:

Dette er vårt land. Uansett hvordan vi ser ut og uansett hva vi tror på, skal det være plass til et stort mangfold i Norge. Det er det Norge jeg har vokst opp med, og det er det Norge vi skal fortsette å ha.

Det er det som er vårt Norge.

Nei, det er ikke det. Mangfoldet er i all hovedsak en illusjon, eller rettere sagt: Det finnes nesten bare i falske festtaler som tjener til lite annet enn selvbedrag. Mangfold er i beste fall et elitefenomen. Situasjonen på bakken handler om parallelle virkeligheter. Den som hevder noe annet, er enten blind eller ikke i god tro.