Stortingets diskusjon om bioteknologi er preget av at politikerne tror de kan sette grensene for hva som er riktig, når det er to drivere de ikke vil snakke om: Ideologi og teknologi, og det er nettopp deres samvirken som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på politikerne.

I stedet velger Ap, SV og FrP å gå sammen om å ta et stort skritt i retning av å la individet få spillerom på en arena som handler om livet og livets tilblivelse.

Alle sivilisasjoner som fortjener navnet har hatt innebygget en ærefrykt for livet. Livets ukrenkelighet kommer av at dette er et mysterium vi ikke har herredømme over.

Nå har teknologien kommet så langt at den har begynt å få herredømme over livet.

Videoen som viser et prematurt lam som blir lagt i en kunstig livmor hvor det vokser seg ferdig, viser hva som er neste trinn for premature barn som får lungene skadet av å trekke luft. Nå kan de legges i en kunstig livmor og bli ferdig utvokst. Akkurat som lammet.

Det er i dette perspektivet at fravelgelsen av Downs syndrom får en betydning som peker ut over seg selv.

Når mennesket setter seg ut over naturens grenser, støter det på nye etiske problemer.

For 80-85 år siden begynte et spesielt regime å gjøre jobben i ettertid, ved å fjerne såkalte Ballastexistensen. Programmet het T-4 etter adresse. Men da det gikk opp for foreldrene hva som skjedde med barna deres, oppsto et ramaskrik. Regimet måtte innstille eutanasiprogrammet. Det var første og siste gang Hitler ble tvunget til retrett.

Nå vil Stortinget øke muligheten til at foreldre kan slippe å få et barn som er annerledes.

Mennesket vil unnfly skjebnen.

Vi har lukket ned våre samfunn i snart tre måneder, fordi trusselen om en lumsk smitte utløste panikk. Det moderne menneske tåler ikke tanken på at det skal dø. Andre tider har levd med den muligheten konstant.

Men vi vil gjerne ha retten til å skaffe oss et liv når det passer oss. Det er vi som er i sentrum. Ikke barnet.

Partiene som driver denne utviklingen vil ikke diskutere de store overgripende tema om teknologi og ideologi. Det vil ikke diskutere sitt eget verdisyn.

Det er til slutt bare konservative kristne som forsvarer denne skansen: Livets ukrenkelighet.

Hva er meningen med livet? Det er det spørsmålet dagens politikere tror de kan besvare med den største suffisanse. De oppfatter ikke en gang dybden i det.

Den gang vi levde tettere på naturen og oss selv, visste vi at livet handlet om noe stort. Det er fornemmelsen av naturens skiftninger, det er forholdet til dyr som er uhyre viktig for menneskets opplevelse av seg selv i skaperverket. Dyr og natur innstilte en viss ydmykhet i oss, uten at vi var klar over det. Det var den samme ydmykhet vi fikk inn i takknemlighet over å ha besteforeldre.

Dagens mennesker har ikke fått inn denne «meningen» inn med morsmelken. I stedet vil politikerne gi dem retten til å fravelge fostre og å gi enslige kvinner rett til å bli mødre, hvis de ønsker det.

I forlengelsen av dette ligger muligheten og retten til å bli mor selv etter at naturen har satt en naturlig grense. Det følger logisk av de første skritt.

Enten hører man livets stemme eller så gjør man det ikke. I år forteller fuglene at våren er kommet og det er med større glede enn på glede at vi suger denne kraften til oss.

For noen år siden fortalte jordmødre at de ikke orket å delta i aborter der barnet ble lagt inn på et skyllerom for å dø. Det kunne leve lenge etter at det var tatt ut, og kvinnene sa det var uutholdelig å høre det kjempe for livet.

I New York har Demokratene vedtatt en ny reproduksjonslov som gir adgang til å ta abort helt opp til fødselen. Demokratene feiret vedtaket, som rystet mange velgere.

Den radikale fløyen i det Demokratiske partiet hyller retten til det som kalles infanticid, barnedrap, som en befrielse. Da har feminismen blitt til noe helt annet.

De nye rettighetene som Stortinget behandler er på vei mot det samme. Det er særlig hyllesten av dette som en rettighet for individet, som et ledd i likestilling og fremskritt, som viser at begrepene ikke lenger har samme mening.

Et samfunn som vil bedra seg selv kaller tingene ved de samme ordene, men innholdet er blitt et helt annet.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!