Tilhengere av Benjamin Netanjahu viser sin støtte ved å møte opp utenfor statsministerboligen søndag 24. mai. Foto: Heidi Levine/Reuters/Scanpix

Søndag 24. mai startet straffesaken mot statsminister Benjamin Netanjahu ved Lagmannsretten i Jerusalem. Juridisk og moralsk er denne straffesaken en skam for de involverte juristene. Og for det israelske mediesamfunnet.

De Bibi-fiendtlige mediene ventet søndag heseblesende på å kunne knipse det angivelig «historiske» pressefotoet av Israels statsminister på tiltalebenken i en straffesak. Men Bibi ankom rettssalen i selskap med halve partigruppen til Israels største politiske parti, Likud. (Den andre halvdelen hadde booket medie-avtaler der de forsvarte Bibi overfor media).

Solidarisk omsluttet partikollegene statsministerten like foran tiltalebenken. Det «historiske» pressefotoet ble dermed det motsatte av det de Bibi-fiendtlige mediene håpet på. Det var som om Likud og den israelske høyresiden i virkeligheten plasserte mediene selv, pluss økokrim og påtalemyndigheten, på tiltalebenken, anklaget for rettsstridig rettsforfølgelse.

Rettsmøtet varte i bare 50 minutter og handlet bare om prosessuelle formalia. Etterpå var toneangivende medier rasende på dommeren som fastsatte neste rettsmøte til så langt frem som 16. juli (og fremdeles bare med prosessuelle formalia-spørsmål på dagsordenen).

Med nesten 350 innstevnede vitner frykter dessuten de Bibi-fiendtlige mediene at rettssaken kan dra ut helt til 2022 (mens en Bibi-vennlig nettavis antar at det neppe kommer noen kjennelse før i 2024). Og deretter kan jo saken bli anket videre til Høyesterett før man får noen rettskraftig dom.

Sak 1000, Sak 2000 og Sak 4000

Påtalemyndigheten ved riksadvokat Mandelblit har reist straffesak mot statsministeren i tre saker. De er blitt nummerert Sak 1000, Sak 2000 og Sak 4000. Det manglende tusentallet mellom de to siste beror på at økokrim aldri greide å skaffe beviser i nok en påtenkt sak.

Riksadvokat Mandelblit er for tiden selv under hardt press på grunn av en ti år gammel skandale-sak («Harpaz-skandalen») der noen mener han (ifølge hemmeligstemplet lydbåndopptak av en telefonsamtale) bidro til å «forhindre rettshåndhevelse» («obstruction of justice»). Noe han selv, og mange jurist-venner, heftig bestrider.

De Bibi-fiendtlige mediene har gjentatt (vanligvis nesten ordrett) akkurat det samme resyméet av de tre sakene mot Bibi. De har gjentatt det bortimot tredje-hver dag i tre år til ende. Målet var åpenbart å gi velgerne et bilde av en angivelig korrupt statsministeren. Men Bibis velgere tror ikke på dem. Det viser veksten i Likuds stemmetall.

Dette er de tre sakene:

Sak 1000: Påståtte sigarer og sjampanje

Sak 1000 går ut på at Netanjahu har tatt imot gaver (= dyre sigarer og rosa sjampanje) fra to navngitte milliardær-venner til en samlet verdi av hundrevis av tusen sjekel (tall som Bibi bestrider). Dette har påført statsministeren en angivelig «interessekonflikt» ettersom statsministeren angivelig har hjulpet disse to vennene med enkelte ting de ønsket seg, især vis-a-vis myndigheter i USA.

Problemet er at det ikke er straffbart å hjelpe venner, og heller ikke å ta imot gaver. Derfor er Sak 1000 ikke en korrupsjonssak etter straffeloven, men bare en sak om «brudd på tillit», dvs brudd på visse rettningslinjer i en israelsk komité-utredning fra 1970-tallet (der komitéen ble ledet av en høyesterettsdommer og emnet handlet om politikeres «tillit»).

Sak 2000: Avis-eier tilbød Bibi hestehandel

Sak 2000 ble til da Økokrim under etterforskning mot en medarbeider ved statsministerens kontor kom over et lydbånd-opptak fra et forhandlingsmøte om mediedekning.

Eieren av Israels dengang største avis, mangemilliardær Menon Mozes, ba i 2014 om et forhandlingsmøte med Netanjahu. Avisen heter Jediot Ahronot. Den var nådeløst anti-Bibi. Men eieren tilbød seg å snu avisen til pro-Bibi-vinkling, hvis Bibi til gjengjeld ville gå inn for en lov som ville forby konkurrent-avisen Jisrael Hajom å komme ut i Israel. Lovforslaget ble begrunnet med at aviseieren Sheldon Adelson (også mangemilliardær) er bosatt i USA.

Hele det korrupte hestehandel-tilbudet ble fanget opp av mikrofonen som statsministeren hadde gjemt bak slipset. Derfor er aviseier Menon Mozes nå tiltalt for straffbart korrupsjons-forsøk.

Men lydbåndopptaket inneholder ikke noe samtykke fra Netanjahu. Hele Israel vet at Bibi og høyresiden i Knesset kort etter stemte imot lovforslaget, slik at det falt. Når det gjelder statsministeren, mangler altså påtalemyndigheten selve kriteriet på korrupsjon, det som kalles «quid-pro-quo». Aviseieren tilbød en hestehandel. Men Bibi samtykket ikke og handlet deretter beviselig i strid med tilbudet.

Derfor sier riksadvokat Mandelblit at han i denne saken egentlig var i tvil. Men så syntes han at han «måtte» tiltale begge parter, siden aviseier Mozes beviselig fremsatte et korrupt forslag og siden Bibi i det minste deltok i møtet. Med andre ord: I denne saken tenker selv riksadvokaten at statsministeren «kanskje egentlig» ikke var korrupt.

Sak 4000: Er positiv pressedekning straffbart?

Sak 4000 er den mest omstridte. Den handler om at Netanjahu i rollen som vikarierende kommunikasjonsminister samtykket i en fusjon mellom et internett-selskap og et tele-selskap. Bibi sa Ja til fusjonen. Som angivelig motytelse fra eieren, ekteparet Elowitz, fikk Bibi angivelig positiv pressedekning i nettavisen «walla» (som ekteparet også eier). Dette er korrupsjon, hevder påtalemyndigheten.

Problemet er at det ikke står i straffeloven at det er en straffbar kriminell handling å ta imot positiv mediedekning. I så fall ville det være en straffbar handling av journalister å skrive reportasjer med positiv pressedekning. Og i så fall må jo alle journalister i fengsel. For ikke å snakke om alle de andre politikerne.

Underveis i etterforskningen avhørte ellers økokrim en av Netanjahus medie-rådgivere. Under avhøret hadde mannen ingenting å fortelle som impliserte Netanjahu i korrupsjon. Men så hentet politiet den hemmelige elskerinnen til mannen inn i politihuset og lot mannen se henne sitte der. Da fikk mannen panikk og fryktet at ekteskapet hans skulle gå i oppløsning. Dermed begynte han å «tilstå» alt det som politiet forlangte at han skulle tilstå. (Men ekteskapet hans er siden blitt ødelagt likevel, ettersom alt sammen er blitt lekket i media).

Og: en engstelig kjøkkenhjelp på statsminister-kjøkkenet ble truet med en natt i Neve Tirtza-fengselet hvis hun ikke straks begynte å snakke negativt om ekteparet Netanjahu overfor politiet. Slik ble også hun presset til å vitne i saken.

Med andre ord beror anklagen på dette punktet ikke bare på et ny-oppfunnet korrupsjons-begrep, men også på fiksing av vitner.

Alan Dershowitz: «Israel burde skamme seg»

USAs fremste juridiske ekspert, amerikansk-jødiske professor Alan Dershowitz (Harvard), har skrevet at det ikke fins noe annet land i hele verden der positiv pressedekning defineres inn under korrupsjons-lovgivningen. Dershowitz er en av de ledende forsvarerne av Israel i amerikansk opinion. Han har skrevet mange pro-israelske kamp-bøker. Noen er oversatt til norsk. Men nå ordlegger han seg meget tydelig:

– Israel burde skamme seg dypt over å stille Netanjahu for retten i en sak om positiv mediedekning, sier Dershowitz til den israelske TV-stasjonen i24News. Dershowitz legger til at de folkevalgte i Israels parlament Knesset «aldri, selv i løpet av en million år» ville ha funnet på å definere det som en straffbar forbrytelse for en politiker å anstrenge seg for å få positiv pressedekning, «for i så fall ville jo halvparten av de folkevalgte i Knesset selv havne i fengsel».

– Israel er det første landet i moderne historie som overhodet finner på å stille den politiske lederen sin for retten for å ha prøvd å skaffe seg god medie-dekning, eller for å ha prøvd å motvirke negativ pressedekning. Hvis Israel først skulle rettsforfølge noen av slike grunner, burde Knesset først vedta straffelovsparagrafer som gjør handlingene i Sak 1000, 2000 og 4000 til straffbare handlinger, sier advokaten og jus-professoren, som kaller rettsgrunnlaget bak tiltalen «vage, u-avsluttede og bredspektrede statutter», anvendt «i et forsøk på å fabrikere nye typer forbrytelser som statsministeren kan tiltales for». – Skulle man først stevne Netanjahu, burde det skje på basis av presedenser og parametere som tydeliggjør at det er virkelige forbrytelser saken handler om.

Og slik konkluderer professor Dershowitz: «Rettssaken mot statsminister Netanjahu representerer en farlig trusel mot demokratiet og retsstaten. Dette er første gang i historien at noen må møte i retten på grunn av positiv pressedekning.»

Odd Sverre Hove er tidligere utenriksredaktør i Dagen