Den største pyramiden i Giza, Khufu, 2. mars 2016. Foto: Amr Abdallah Dalsh/Reuters/Scanpix

Det hører til sjeldenheten at arkitektstanden drøfter sine faglige forutsetninger og prinsipper i det offentlige rom. De har nok sine fagblader, men den interne diskusjonen deles sjelden med allmennheten. Derfor er det alltid interessant å lese hva arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen nå og da skriver om arkitektur. Han er kunnskapsrik og dybdeborer i ulike byggetradisjoner for å avdekke arkitekturens grunnprinsipper. I sin kronikk «Bygninger som kjennes på kroppen» (Aftenposten 9/5) går han dypere i materien og viser oss hvordan menneskets livserfaringer i møtet med tyngdekraften gir mening til arkitekturens ulike uttrykksformer.

På en måte menneskeliggjør han arkitekturens grunnstrukturer symbolisert gjennom tre typer linjer, den vertikale, den horisontale og den diagonale. Når disse tre linjetypene blir implementert i arkitekturen, som hver på sitt vis uttrykker aspekter ved tyngdekraften, så opplever kroppen bestemte betydninger. Henholdsvis kontroll, styrke og seier i det vertikale strekket, uendelighet og likeverd (demokrati) i det horisontale strekket, og tvetydighet, spenning og dramatikk i diagonalens modus

Nå er det vanskelig å skjønne denne kategoriseringen av spesifikke opplevelsestyper bare ut fra tyngdekraft og geometriske linjer. Thiis-Evensen må derfor anskueliggjøre de formgivende prinsippene gjennom eksempler fra arkitekturhistorien. Bortsett fra rådhustårnet i Sienna (1348), er de øvrige eksemplene fra moderne tid og hovedsakelig tegnet av norske arkitekter. Med tanke på å få bekreftet gyldigheten av den teoretiske vinklingen på arkitekturens grunnprinsipper, er det empiriske belegget temmelig tynt og lite overbevisende.

Når Thiis-Evensen anskueliggjør det diagonale prinsipp med Snøhettas bibliotek i Alexandria så er det kanskje treffende for dette arkitektfirmaet, men diagonalen er langt mer monumentalt og mektig eksponert andre steder i Egypt, nemlig i pyramidene utenfor Kairo. Snøhettas slappe diagonal i bibliotekbyggets takvinkel minner da heller ikke noe om den gammelegyptiske soltilbedelsen og faraodyrkelsen. Her fantes det ikke noen diagonal tvetydighet i den massive pyramideformen, bare en kompakt maktstruktur som speiler herskerkultens absolutte herredømme.

Å bruke Snøhettas bibliotek i Alexandria som et kroneksempel på det diagonale grunnprinsippet i arkitekturen er i og for seg avklarende for dette arkitektfirmaets kreative profil, som merkevare, men har ellers ingen allmenn gyldighet. I så fall burde Thiis-Evensen ha presentert noe mer historisk dokumentasjon, som viste hvordan bruken av diagonalprinsippets tvetydighet og dramatikk ble implementer under andre samfunnsforhold og kulturelle idealer. Først da kan vi fastslå om tyngdekraftens ulike linjemoduler har prinsipiell status og tolkningsteoretisk relevans.

Om Thiis-Evensen hadde kastet et blikk på de egyptiske pyramidene da han var i Alexandria ville han ha sett og skjønt at diagonalen som arkitektonisk grunnprinsipp her demonstrerer noe helt annet enn tvetydighet i kroppserfaring og tyngdekraft, nemlig makttenkningen i sin mest konsentrerte form. I så henseende utkonkurrer denne pyramidale maktstrukturen både rådhuset i Sienna og skyskraperne i New York, hvis vertikale grunnstruktur, særlig for skyskrapernes del, ikke nødvendigvis uttrykker makt, men et akutt behov for flere leiligheter.

Hvis vi betrakter og tolker skyskraperne som et maktsymbol, slik Thiis-Evensen gjør så er det vel beboerne som besitter og uttrykker den vertikale makten, men dermed er den også demokratisk fordelt og ikke konsentrert. Med andre ord uttrykker skyskrapernes vertikale streben et demokratisk prosjekt, noe Thiis-Evensen tilordner den horisontalt orienterte arkitekturen som tegner boliger og bygninger tilpasset flate og vidstrakte landskapsområder. Denne formen for arkitektonisk tilpasning til horisontalprinsippet og de demokratiske idealer må nok også tas med en klype salt. For pussig nok er de fleste av dagens høyhus bygget på flatt, demokratisk terreng ut fra to ulike linjeprinsipper i strid med hverandre.

At Thomas Thiis-Evensen prøver å avklare og menneskeliggjøre grunnprinsippene i arkitekturen er prisverdig, men det hefter altfor mange problemer med metoden og tolkningene. Å tillegge tyngdekraften og linjevariablene, både i seg selv og i arkitekturen, menneskelige egenskaper er et hasardiøst prosjekt for seg. At han i tillegg også tolker materialet ut fra et så snevert antall av arkitektoniske eksempler svekker både den faglige troverdigheten og metodiske gyldigheten. På den annen side vet vi at tyngdekraften virker på oss, om enn ikke i nevneverdig grad på dagens arkitekter og utbyggere.