En orrfugl befinner seg ved den ulønnsomme Midtfjellet vindpark i Fitjar den 21. oktober 2015. Foto: Eirik Brekke / Bergens Tidende / Scanpix
Stadig flere av oss finner det stadig mer uutholdelig å måtte bivåne den subsidiefyrte internasjonale fuglekvernindustriens serievoldtekt av uerstattelig norsk natur. Det oppleves bare så ufattelig trist. Helt uakseptabelt bort i natta vettløst, utilgivelig trist. Og bortkastet. Og meningsløst. Rett og slett for jævlig.
Ord blir i grunnen fattige.
Fuglekvernentusiastens svanesang: Når u-logikken er alt som gjenstår
Det er likevel langt fra noen tapt kamp. I det minste ikke for de naturperler fuglekvernindustrien enda ikke har lyktes å rasere. Vår gjenværende natur er så absolutt verdt å kjempe for – med nebb og klør og alt vi har. Jeg vil nærmest kalle det en plikt for gode norske kvinner og menn, som virkelig bryr seg om land og miljø, folk og fe, felles fremtid og kommende generasjoners naturglede. Og ikke minst; en plikt for oss som respekterer naturens egenverdi i seg selv.
Du vet … Det som var her før vi mennesker kom til. Som ikke lar seg verdsette kun i kroner og Euro.
En god nordmann godtar bare ikke utenlandsk invasjon og rasering av umistelig norsk natur, uten protest og negative politiske konsekvenser for de som selger ut fellesskapets ressurser i privatiseringens og globaliseringens navn. Samme hvilken del av klimafortellingen man abonnerer på. Samme hvilken politisk tilhørighet man har. Uansett motiver og preferanser og hva vi ellers måtte være uenig i.
I denne saken er vi alle på samme side.
Skal det først raseres norsk natur i industriens, økonomiens eller velferdsstatens navn, så er det sannelig vi selv som skal gjøre det – for vår egen del. Fordi folkeflertallet finner det nødvendig. Ikke fordi utenlandske subsidieranere, ved hjelp av norske medløpere og profitører, har funnet en snedig snarvei inn i det gigantiske olje-pensjonsfondet vårt.
Det har nemlig lenge vært et klart flertall i folket mot djevelskapen. Selv om Dagbladet og de øvrige MSM-kanaler uavlatelig fortier sannheten, og hevder det motsatte. Uforståelig, nærmest surrealistisk å bivåne. Redelig argumentasjon fra fuglekverntilhengerne er dessverre unntaket, fuglekvernlobbyens propagandakapasitet er massiv, de økonomiske kreftene bak industrien likeså.
Et godt eksempel på dét er Ipsos-spørreundersøkelsen Dagbladet publiserte 5. august i fjor, ekstremt tendensiøst fremstilt av journalist Arnhild Aass Kristiansen. Hvordan gjennomskue en meningsmåling? ble også publisert på Facebook i ‘Nei til vindindustri’, ‘Motvind Norge’ og andre relevante grupper.
Det blir liksom for dumt å la beviselig usann MSM-informasjon få stå uimotsagt på nettet. Spesielt når journalister og fuglekverntilhengere stadig refererer til nevnte undersøkelse som om flertallet virkelig ønsker at denne vedvarende industri-, økonomi- og naturkatastrofen skal fortsette.
Noen kunne jo faktisk tro det var sant.
Når både FN, EU, regjeringen, flertallet av stortingspolitikere & byråkrater, utenlandske industriherrer & milliardærer, kommunikasjonsbyråene, konsulentene, journalister flest og en hel haug med fanatiske klimaalarmister slår seg i hop, så er det mildt sagt Davids kamp mot Goliat.
Men vi vet jo hvem som vant til slutt.
Goliat ble for selvsikker, fikk seg en på trynet og datt på ræv. Han strevde visstnok med en lei synsdefekt, som forårsaket et betydelig innslag av blinde flekker i synsfeltet – rett skal være rett. Men det gjør jo i grunnen bare den fallerte kjempen enda mer egnet som bilde på Staten og Det Miljøindustrielle Kompleks – og alle dets klakører og profitører.
På mer enn én måte, når jeg nå først begynner å tenke på det …
På sitt bunntragiske vis blir det jo også mulig å dra litt svarthumoristisk underholdning ut av ihuga fuglekvernentusiaster med åpenbart gangsyntrøbbel. Sånn som samfunnsgeograf, SV-mann, klimafanatiker og NAF-ansatt Thor Egil Braadland. Han kom nylig kom med nok et arrogant utfall, i Teknisk Ukeblad, til støtte for elendigheta, med den fengende tittel: «Typisk norsk å sitte på hytta og klage over vindkraft».
Full av tallgymnastikk, nedlatenhet og retorisk skrivebordsgøy – på bekostning av alle oss andre.
Vi som etter hans mening har ‘misforstått’ det aller meste vedrørende fuglekvernindustriens fortreffeligheter. Dog med mer enn en antydning til desperasjon i den kalkulerte arrogansen – i det minste mellom linjene. Fordi Folket – det gjenstridige, egenrådige, selvtenkende, naturkjære norske folket – ikke har vist seg å være de lettlurte grønnskollingene han og Goliat hadde sett for seg.
Alt underbygd med et tallmateriale som baserer seg på særs kreativ omgang med realitetene – for å si det pent. Tall og skjønnmalende forutsetninger som for lengst er blitt imøtegått av mer edruelige beregninger. Eksempelvis fra Bård S. Solems (sivilarkitekt MNAL, NTNU) og Arne Røysets (sivilingeniør, NTNU) arealrapport.
Braadland raljerer blant annet over at tankeløse folk som deg og meg gidder å bry oss med fuglekvernindustriens massive naturødeleggelser og arealraseringer, når landets hyttetomter til sammen – ifølge han selv – legger beslag på enda større arealer og – hold deg fast – ødelegger mer natur.
«Hytter er en mye større trussel mot urørt natur i Norge enn vindkraft».
Du hørte mannen; han har regnet på det. Grundig. Foran laptopen sin, bakom skrivebordet. Formodentlig med et passelig dollargrønt smil om munnen.
En mann som til overmål i full offentlighet har argumentert for at norske innbyggere og kommuner bør fratas sin demokratiske rett til selv å avgjøre fuglekvernindustriens muligheter til å voldta natur i egen kommune! Og som i prinsippet synes å mene at det ikke kan bli for mange fuglekverner i norsk natur. Bokstavelig talt.
Samfunnsgeograf Braadland finner det i tillegg relevant å sammenligne fuglekvernindustriens ramponeringer med katters anstrengte forhold til fugler.
Vel … Meg bekjent er det i alle fall ytterst sjelden at norsk huskatt tar ørn, hubro, tiur og annen storfugl. Det være seg utrydningstruede, så vel som såkalt livskraftige arter. Vet faktisk ikke om det noen gang har skjedd. Ei heller har jeg forstått at de plager sine medskapninger med iskast, skyggekast, infralyd eller oljelekkasjer i grunnvannet.
Katter KAN dog i visse situasjoner forårsake en slags lavfrekvent jevn during, men denne uvanen gir ytterst sjelden helsevansker og mistrivsel hos nærlevende medskapninger.
Folk som Braadland har nemlig langt på vei måttet finne opp en helt ny logikk, eller u-logikk om du vil, for å rettferdiggjøre seg selv og skjendige handlinger mot skaperverket – i grådighetens og fanatismens navn. En logikk som sikkert funker utmerket bak skrivebord og i subsidiesultne styrerom. Men som i praksis faller død til jorden.
Litt som de 100++ havørnene på Smøla.
Vi kan for anledningen kalle den for ‘tar du den, så tar du den’-u-logikken.
Essensen i fuglekvern-u-logikken er at siden det allerede fins en rekke aspekter ved norsk sivilisasjon og hverdagsliv som dreper dyr, fugler og insekter – for eksempel biler, vinduer, huskatter og det som verre er – så gjør det ingenting om vi også introduserer noen titalls tusen Beelsebub-propeller i guds frie, og myrder enda flere.
Og siden vi nå – ifølge Braadland – alt driver og ødelegger naturen vår med hytter, alpinbakker, idrettsanlegg, veier, byer, vannkraftverk, industriområder, gårdsbruk, skogsdrift og annen styggedom, så kan det jo umulig ha noe å si om vi ramponerer enda noen tusen kvadratkilometer urørt natur.
Med en skog av to hundre meter høye helvetesvisper på stake. I et gigantisk, livløst månelandskap av stein, støv, karbonfibermikroplast, hydraulikkoljelekkasjer, anleggsveier – og døde fugler.
Jeg tror man må være usedvanlig glad i skrivebordet sitt – og kalkulatoren – for å synes at akkurat den u-logikken henger på greip. Det hjelper sikkert også å avsky urørt natur, ville dyr, flyvende fugler og skogens ro. Samt mygg, klegg, humle og flaggermus m.m.
Personlig lurer jeg jo litt på hva hytteeier Braadland får ut av sin egen hytteeiertilværelse? Det må jo per definisjon være uutholdelig for han å tusle rundt i all den fine naturen rundt hytta, og bivåne alle de uutnyttede kraftressursene. Se alle de egnede stedene for stadig nye monsterturbiner, vel vitende om at de aldri kommer til å bli tatt i bruk. Fordi vi andre ikke har skjønt vårt eget og klodens og fremtidens beste.
Braadland finner det relevant å sammenholde naturinngrepene ved hyttebygging med fuglekvernindustriens ødeleggelser. Jeg syns sammenligningen blir ufrivillig komisk.
Vel er hytter og hyttegrender en belastning på nærnaturen der de bygges. Og bør som sådan reguleres strengt, kanskje til og med begrenses mer enn i dag. Men i motsetning til fuglekvernindustriens golde ødemarker representerer faktisk folks hytter og fritidsboliger viktige norske tradisjoner og verdier. Som eksempelvis trivsel, rekreasjon, friluftsliv, mosjon og naturglede.
Kanskje til og med for hytteeier Braadland, en gang iblant?
Så vidt meg bekjent trenger heller ingen hytteeier å benytte subsidiesugerør i fellesskapets pensjonskasse for å få oppført og driftet byggverket sitt. Fuglekverner i norsk myr, hei og fjellheim derimot, kommer ALDRI til å bli ‘lønnsomme’ uten vedvarende pensjonsfondsubsidier, omfattende kjøp og salg av grønne humbugsertifikater eller sykt mye høyere strømpriser enn i dag.
Men én ting er i alle fall helt klart, Braadland: Hadde norsk hyttebyggeskikk handlet om å bygge fritidsboligene våre hundreogfemti meter høye, med konstant gjennomtrengende lavfrekvent & subsonisk lyd, skyggekast, iskast, diskolys på taket og en hundremeters roterende fuglegiljotin oppå der igjen – samt bidratt til psykiske traumer og somatiske helsevansker i mils omkrets – så hadde jeg vært en akkurat like ihuga motstander av hyttebygging som av fuglekvernindustri.
Slik det nå er, så er jeg nok på linje med flertallet når jeg hevder at hyttebygging er et mindre onde.
Om flertallets – og arealrapportens – ‘misoppfatninger’ rundt fuglekvernindustriens katastrofale skadevirkninger på norsk natur, helse og livskvalitet sier Braadland på et tidspunkt at «man burde jo bare le, om det ikke var så mange som tok dette på fullt alvor».
Vel, Braadland … Deg og dine ‘faktaopplysninger’ er det i hvert fall ingen som tar alvorlig lenger.
Derimot tar stadig flere norske kvinner og menn stadig mer på alvor den ubotelige skade fuglekvernindustriens raseringer påfører vårt naturvelsignede land. Mens vi ler oss en tørr, galgenhumoristisk latter av den selvmotsigende argumentasjonen fra deg og dine meningsfeller. På trass, med knyttede never og forbitrede tårer i øynene.
I vissheten om at vi aldri vil slutte å kjempe imot.
I vissheten om at det er vi – motstandsfolket av i dag, den alminnelige norske kvinne og mann, folkeflertallet – som har fått tildelt oss den tunge plikt å beskytte norsk natur og bærekraftig naturbruk fra vettløs, pengemotivert destruksjon.
I vissheten om at det er oss kommende generasjoner kommer til å takke for innsatsen.
Imens får du nå bare kose deg med kalkulatoren din, Braadland. På hytta di.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
