«Kristi himmelfart» (1897), Fritz von Uhde (1848-1911).

I dag feirer vi Kristi himmelfartsdag, og om få dager feirer muslimer Id-al fitr. Norske medier, NRK spesielt, synes å være mer opptatt av muslimenes feiring enn av kristen tro. Få, om noen, tør å se på hvordan Kristi himmelfartsdag viser den diametrale forskjellen det er mellom islam og kristen tro, og hvordan religionene på grunn av sitt gudsbilde utvikler hver sin virkelighetsforståelse.

Treenighet, et perfekt skaperverk, syndefall, inkarnasjon, påske og nå Kristi himmelfartsdag – kristendommens historiefortelling handler om disse sentrale temaene, fra skapelsen til en ny himmel og en ny jord: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss».

Slik var menneskets inntreden på jord, og allerede her bryter kristen tro med islam. Ved Jesu fødsel ble forholdet mellom Gud og mennesket stadfestet med inkarnasjonen. Jesus var sann Gud og sant menneske. For muslimer er det blasfemi. I døden døde han som sann Gud og sant menneske, i oppstandelsen stod han opp som sann Gud og sant menneske. For kristne representerer det Guds seier over døden og en bekreftelse på at mennesket igjen hadde adgang til Gud, forhenget til det aller helligste i templet revnet. Det var fullbrakt.

For muslimer er det en frastøtende tanke at Gud selv må lide for å redde oss. For Allah er det nemlig ingenting å redde oss fra. I sin allmakt er han ansvarlig for alt, også ondskap.

Og så, på Kristi himmelfartsdag, steg Jesus Kristus opp fra jorden til himmelen som sann Gud og sant menneske. I perioden mellom oppstandelsen og denne dagen var Jesus opptatt av, selvfølgelig i oppstanden form, å vise at han fortsatt var et sant menneske. Han spiste med dem, pustet på dem og ba Thomas stikke hånden i sårene hans. Han viste dem hva de en dag også skulle bli, men også at det var et arbeid å gjøre: Resten av verden måtte nås.

Det er en Gud som har medynk med oss, som Jesus sa ved en tidligere anledning (Matt 9, 36–38):

Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Det er en hellig Gud som spiller på lag med de som elsker ham, og samspillet forutsetter en rasjonalitet som er fremmed for muslimer – en rasjonalitet som blir bekreftet i inkarnasjonen og på Kristi himmelfartsdag. Det er Guds sønn som sann Gud og sant menneske som forlater jorden, men som lover å være med videre i kraft av Den hellige ånd.

Relasjonen mellom Gud og mennesket fortsetter altså etter Kristi himmelfartsdag. Denne relasjonen er unik, der Gud i sin hellige fullkommenhet, den objektive moralens utgangspunkt, forutsetter omgivelser som er fornuftige og sanne. Mennesket må som skapning kunne forutsette at det opptrer under slike betingelser, vite at det kan trekke konklusjoner under sann kunnskap og sanne premisser. Det hele har sitt utgangspunkt i hva mennesket etter Guds vilje skal gjøre, nemlig å søke hans kjærlighet

For en muslim er også slike tanker blasfemi. De vitner nemlig om en annen forståelse av allmakt enn den de er opplært til å bøye seg for. De har aldri blitt invitert inn i en kjærlighetsrelasjon med Allah. De har ikke møtt Gud som sier til dem at for så høyt har han elsket verden, at han sendte sin sønn den eneste, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Vi kan bare lure på hva som ville skjedd dersom muslimer i større grad hadde møtt en offentlighet som med frimodighet fortalte dem hva inkarnasjonen innebærer, at de ikke er ment å leve et liv i slaveri, uvisse og fatalisme, under en gud hvis allmakt gjør det umulig å love noe som helst.

Vi var selv en kultur kristenheten i Europa fryktet, men et møte med Kristus forvandlet oss. Skal vi overleve som en kristen kultur, er vi avhengige av at muslimene får oppleve det samme.

De er avhengige av at noen forteller dem det.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!