Per i dag antar Kriminalomsorgsdirektoratet at 31 fengslede personer er i risiko for radikalisering. Anslaget er toppen av isfjellet når man ser på kriminalomsorgens mulighet til å gjøre noe med problemet. Illustrasjonsfoto: Reuters / Mohamad Torokman / NTB Scanpix

31 fanger er i risiko for radikalisering bak murene. Kriminalomsorgsdirektoratets risikovurderinger vedlagt årsmeldingen tegner et dystert bilde av hva vi har å se fram til. Behandlingen av de tyngste kriminelle er basert på omsorgsideologi snarere enn disiplinering. Dette er feilslått mot målgruppen muslimske lovbrytere, gitt deres oppvekst i klankultur.

Den siste årsmeldingen fra Kriminalomsorgs-direktoratet viser at 31 fengslede personer er i fare for å radikaliseres bak murene, samt at åtte av disse er fremmedkrigere som har returnert til Norge etter deltakelse i krigshandlinger.

Vedlagt årsmeldingen er også risikovurderingen foretatt av direktoratet, der særlig følgende punkt er verdt å merke seg:

• Risikofaktor: Kriminalomsorgen klarer ikke å øke graden av aktivisering
• Tiltak: Videreføring av prosjekt tilpasset arbeidsdag og styrket samarbeid med NAV og skole
• Risikofaktor: Risiko i forbindelse med målgruppen for handlingsplanen mot radikalisering
• Tiltak: Tiltak må ev. settes inn der risiko inntreffer ved at domfelte utviser manglende motivasjon. Et tiltak som da er vurdert er opprettelse av en egen avdeling for domfelte i målgruppen.
  I de tilfeller der risikoen manifesterer seg ved at kriminalomsorgens arbeid viser seg ikke å ha effekt, slik at domfelte begår nye alvorlige kriminelle handlinger etter gjennomført straff, vil ikke kriminalomsorgen ha tiltak til rådighet.

Det første punktet indikerer at en betydelig andel av de innsatte er ungdom. Kriminalomsorgs-direktoratet skriver da også at de ser behovet for utstrakt samarbeid med skoleeiere, slik at innsatte kan få undervisning i blant annet skolens sommerferier.

Document har tidligere fulgt noen av Oslos ungdomskriminelle og sett på hvordan disse fungerer og aktiviseres bak murene. Det ser i stor grad ut til at behandlingen av de tyngste ungdomskriminelle er basert på omsorgsideologi snarere enn disiplinering. Dette er feilslått mot målgruppen muslimske lovbrytere, gitt deres oppvekst i klankultur.

Når tiltaket for å unngå radikalisering under soning er å samle dem som anses å være i fare for radikalisering ved en egen avdeling, er dette mildt sagt et sjansespill, der radikaliseringen raskt kan skyte fart, snarere enn å avta.

Det siste punktet under tiltak er urovekkende. Det indikerer ikke bare at kriminalomsorgen har manglende tro på effekten av soningen, det sier også klart og tydelig at dersom tiltakene ikke har effekt, har ikke kriminalomsorgen flere tiltak å spille på.

Det vites også at innsatte i norske fengsler har fri tilgang på Koranen under soning. Boka er faktisk på utlånstoppen i en rekke norske fengsler. «Bøker om religion, styrketrening og hjelp i en skilsmisse: Ingen leser så mye som de innsatte i norske fengsler«, kalte Aftenposten fenomenet. Som en slags glad-sak fra fengselshverdagen valgte avisen å fokusere på at fanger i norske fengsler leser mer enn andre.

Eufemismen «bøker om religion» gjør det derimot ikke mindre bekymringsfullt at Koranen er på utlånstoppen i norske fengselsbibliotek. Det sier noe om hvem som soner, og det sier også noe om hvor de velger å legge fokus under soningen.

Skumle tall

Skal man telle norske terrorister, er det lett å glemme at det er flere enn Breivik som har vokst opp under fryktelige omsorgsvilkår bak lukkede dører i landet vårt. PST anslår at rundt 70 nordmenn deltok i kamper for IS i Syria og Irak. Forholdstallet bør være avgjørende i å forstå hvordan ulike kulturer og deres andel omsorgssviktede barn gir ulik risiko for utvikling av ekstremt farlige unge og voksne.

Barn som har opplevd grov omsorgssvikt, påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne. Breivik er selvskreven, og det samme er mennesker som begår grove seksuelle overgrep, mishandling og andre alvorlige kriminelle handlinger.

Men i kulturer der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få ungdom og voksne som er ekstremt voldsberedte. I Norge er det en lav andel barn som vokser opp slik. Derfor er terrorhandlinger sjeldne i Norge. I MENA-land er situasjonen en helt annen.

Forholdstallene mellom etnisk norske terrorister og muslimske norske terrorister samsvarer med tallene for barn som opplever grov omsorgssvikt i respektive grupper. Derfor ligger også muslimske land alltid på toppen av terror-statistikken. Det er en kulturell komponent. Denne komponenten viser seg nå i norske fengsler. Ikke bare er de innsatte mer voldsberedte enn tidligere, de er også i mange tilfeller yngre. Dersom man ser på norske fremmedkrigere, hadde ti av det man antar er over hundre, men vet er minimum 70, norsk bakgrunn. Oppgaven for norske politikere og akademikere kan da være å forklare hvorfor det var så få norske…

Norsk kriminalomsorg utviser en overdreven respekt for islamsk skamkultur. Mens Organisasjonen for islamske land (OIC), diverse fatwa-råd, IslamNet og andre har påvirkning på moské-miljøene, fylles norske fengsler av både muslimsk ungdom og muslimske menn som kan radikalisere medfanger.

Radikaliserte muslimer reiste fra Norge for å bli IS-krigere. I 2013 samlet terrorforsker Thomas Hegghammer tallene og så på hvor stor del av den muslimske befolkningen i det enkelte land som Syria-krigerne utgjorde. Da havnet Norge nesten helt på topp.

– Tallene viser at noen av de mindre landene, deriblant Norge, er overrepresentert, sier Hegghammer til NRK.

– Det sier noe om størrelsen på det radikale, islamistiske miljøet i Norge, la han til.

– Det kan også være et problem for krigernes hjemland. Historisk sett har sett har det alltid vært sånn at en liten andel av fremmedkrigerne blir involvert i terror i Vesten, uttalte Hegghammer den gang til NRK.no

Høy risiko

Det er en rekke risikofaktorer som gjør radikalisering av norske muslimer sannsynlig. Ikke alle faktorene nevnes i Kriminalomsorgs-direktoratets årsrapport, snarere tvert i mot. Men ser man samfunnet som helhet, vil man kunne utpeke noen faktorer:

• Høy innvandring fra MENA-land
• Manglende krav til assimilering til norsk kultur gir større utenforskap og setter barna i kulturell «skvis»
• Sosialsektor uten kompetanse til å møte klankultur
• Unnvikende barnehage-, skole- og barnevernssektor i møte med muslimske barn som utsettes for omsorgssvikt, «men som for all del ikke må stigmatiseres»
• Overrepresentasjon av dommer for grov vold blant norske muslimer
• Manglende oversikt over fremmedkrigere

Her henger også risikofaktorene tett sammen. Eksempelvis kan første og siste punkt overlappe, dersom fremmedkrigere opererer med ingen eller falske identitetspapirer. Risikoen for radikalisering er større utenfor fengslene enn på innsiden av fengselsmurene, og de 31 identifiserte innsatte som står i fare for radikalisering er sånn sett toppen av isfjellet.

Slik så situasjonen ut i 2017. Noen flere returnerte fremmedkrigere er identifiserte per i dag, men langt fra alle. Kilde: Soufan Group/Aftenposten

Richard Barrett, forfatter av Soufan-rapporten Beyond the Caliphate, påpeker:

• While returning Foreign Fighters have not as yet added significantly to the threat of terrorism around the world, the number of attacks inspired or directed by the Islamic State continues to rise. All returnees, whatever their reason for going home, will continue to pose some degree of risk.
• There are now at least 5,600 citizens or residents from 33 countries who have returned home. Added to the unknown numbers from other countries, this represents a huge challenge for security and law enforcement entities.

As long as the conditions that allowed the group to exist in the first place remain, IS or something like it will survive. The threat will mutate…

• Mens hjemvendte fremmedkrigere ennå ikke har utgjort betydelig trussel for terrorismen rundt om i verden, fortsetter antallet angrep inspirert eller regissert av den islamske staten å øke. Alle hjemvendte, uansett årsak til hjemreise, vil fortsette å utgjøre en viss grad av risiko.
• Det er nå minst 5600 borgere eller innbyggere fra 33 land som har kommet hjem. I tillegg til de ukjente tallene fra andre land representerer dette en enorm utfordring for sikkerhetsmyndigheter og domstoler.

Så lenge forholdene som tillot gruppen å eksistere i utgangspunktet fortsatt finnes, vil IS eller noe lignende overleve. Trusselen vil mutere … (Oversatt av Red.)

Informasjonen som feiltolkes

Rett før sist jul beskrev 27 lærere ved Lofsrud situasjonen i skolen i en ytring på NRK.

Situasjonen er prekær

Høylytt og obskøn omtale av lærere og medelever, trusler, filming i klasserommet, hinsides språkbruk og voldsepisoder, som også filmes og spres på sosiale medier.

Vold, trusler og narkotikasalg er ikke noe nytt, skriver lærerne, og påpeker at utviklingen har forverret seg de siste årene.

Mange av våre elever opplever trusler, vold og en hevn- og æreskultur som rammer på ulike nivåer. Det er svært vanskelig å ta de rette valgene når en frykter represalier. Vi opplever at mange elever ønsker å gjøre det rette, men de tør ikke. Elever står i en konstant skvis mellom rett og galt fordi de vet at «snitching» straffes.

Allerede i barneskolen sitter lærere i innvandrertette områder med kunnskap om hvilke barn som har en livsførsel og omsorgssituasjon som vil resultere i kriminell løpebane og radikaliseringsfare. Men tiltakene samsvarer ikke med beskrivelsene.

Kostnadene ved å unnlate å ta disse og andre læreres advarsler på alvor viser seg nå. Uten radikale systemendringer vil de vokse det norske samfunnet over hodet, ikke minst sett i lys av omsorgsideologien. I sosialistisk snillisme sees den annen vei, det syes puter, det gis unntak fra PISA-/normerte prøver og kvadratmeternes radikaliserende effekt påpekes ved å nevne trangboddhet.

Våre politikere og akademikere har diskutert disse problemstillingene i 30 år, uten å forstå at kultur først og fremst handler om forskjeller i oppdragelse av barn.

Ikke en gang Tore Bjørgo, professor i politivitenskap ved Politihøgskolen i Oslo og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, har forstått denne koplingen, etter mer enn 25 års forskning på terrorisme og annen voldelig ekstremisme, gjengkonflikter, organisert kriminalitet og kriminalitetsforebygging.

Han mener ni mekanismer kan forebygge terror, men også forhindre innbrudd og fyllekjøring. I «Forebygging av kriminalitet» snakker han som om alle mennesker starter med samme utgangspunkt, at alle har samme kultur for refleksjon og fravær av vold. Når man ser landets fremste ressurs på terror helt gjennomgående mangle forståelse for hva klanskultur er, kan man gjøre seg noen tanker om hva skattepengene brukes til. I følge Bjørgo vil disse innsatsområdene være viktigst ved forebygging av all kriminalitet:

• Bygge moralske barrièrer mot kriminalitet
• Redusere rekruttering til kriminelle miljøer
• Avskrekking ved trussel om straff
• Avverging ved å oppdage og stanse kriminelle handlinger før de skjer
• Uskadeliggjøring ved å frata gjerningspersoner evnen til å gjøre lovbrudd
• Beskytte sårbare mål
• Redusere skadevirkninger
• Redusere gevinster fra kriminelle handlinger
• Hjelpe personer som har gjort lovbrudd tilbake til et normalt liv

– For sterkt fokus på forebygging kan føre til at uskyldige blir mistenkt, påpekte kriminolog Heidi Mork Lomell som leder institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo til Forskning.no da Bjørgos bok ble lansert.

Det er fristende å be disse akademikerne stige ut av elfenbenstårnet og bivåne situasjonen i Oslos mest innvandrertette bydeler med egne øyne. Besøk skolene, snakk med ungdommene, sitt en dag i Tingretten og hør ofrenes historier. Eller forsøk å fortelle en ungdom som har vokst opp med trusler, ydmykelser, vold eller annen sosial kontroll at det er umoralsk å være kriminell, og se hvilket resultat det gir. Tror Bjørgo, Lomell og deres like virkelig at den virkelige verden fungerer på den måten?

Nå muterer risikoen for radikalisering i norske fengsler, men mest av alt muterer den i stillhet i det selvvalgte utenforskapet. Systemet er rigget for at de skal forbli i utenforskapet, under dekke av at det er synd på dem i all sin trangboddhet.