Dag Herbjørnsrud.

Dag Herbjørnsrud er påliteligheten selv. Hver gang han kommer med et utspill, tenker man at verre enn dette kan det ikke bli. Men Herbjørnsrud skuffer aldri.

Det er relevant å spørre om det er noen vits i å imøtegå påstander fra denne karen, påstander som som regel er solid fundert i de tynnere luftlag. Herbjørnsrud bør forbigås i barmhjertig stillhet. I anledning nasjonaldagen gjør vi likevel et unntak,

17. mai er det nøyaktig 175 år siden Henrik Wergeland skrev til sin far at han «dør som deist, som Allahs oppriktige dyrker», skriver Herbjørnsrud i Utrop.

Det er ikke noe oppsiktsvekkende at Henrik Wergeland 17. mai 1845 skriver til sin far at han dør som «Allahs oppriktige dyrker». Ei heller bør det overraske at han til sin venn, juristen Wilhelm Lassen, samme dag uttaler at han vil dø som «en Allahs bekjenner».

Kort sagt mener Herbjørnsrud å påvise at Wergeland like før han døde erklærte at han satte islam høyere enn kristendommen. Wergeland hadde da i flere år hyllet muslimers toleranse og religionsfrihet, ifølge Herbjørnsrud.

Forfatteren mener selv han kommer med «en rekke nye opplysninger: for eksempel bringer vi her den første oversettelsen (fra fransk) av juristen Wilhelm Lassens samtale m Wergeland på dødsleiet i maidagene 1845. Her fremkommer det at Wergeland også hadde nedskrevet noen av sine trosgrunnsetninger. Disse begynte med at han ville dø som deist og som en Allahs bekjenner».

Det vil her også bli vist hvordan Wergeland har erklært at det var to jøder fra Marokko, og deres beretning om hvor godt de ble behandlet av muslimene, som gjorde at han våren 1839 ba Stortinget oppheve det norske jødeforbudet – vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814 som paragraf to i Grunnloven.

Vi kan også bemerke at Wergeland kjempet hardt mot å bli gravlagt på en kirkegård og i den norske statskirkens jord. Regjeringen ga han dog avslag på søknaden om å bli gravlagt i Grotten i Slottsparken. Dermed ble graven til «Allah-bekjenneren» Wergeland lagt til Vår Frelsers gravlund isteden.

For fem år siden lanserte Trond Ali Lindstad Henrik Wergeland som en konvertitt til islam. Tom Lotherington gikk i rette med ham:

Vår store dikter hadde livet igjennom et høyst egenartet forhold til religionen. Allerede som ung teologistudent presenterte han originale synspunkter på frelsen og fortapelsen, med støtte i sitt eget hjerte som eneste autoritet («Hic habeo!» sa han og pekte på sitt eget bryst). «Prest er hver for Gud,» hevdet han frimodig.

Kort fortalt anså han verdensreligionene for å by på noenlunde likeverdige versjoner av sannheten om de siste ting. «Enhver religion har et ømt og kjærlig hjerte», mente han å ha observert. Det var kanskje ønsketenkning.

Men om man tilbad Gud under navnet Allah, Deus eller Jahve, kunne i toleransens navn gå ut på ett. Hans dragning mot islam var ikke sterkere enn at han aldri lot seg omskjære, aldri fastet under ramadan og ikke et øyeblikk tenkte på å valfarte til Mekka.

Koranen leste han så vidt vites aldri. Han var også kjent for sin uforsiktige omgang med alkohol, og spiste ikke bare svin, men faktisk også hundevalper i brun saus. Jeg vet ikke hva Koranen sier om hundekjøtt, men noen god muslim kan Henrik Wergeland ikke sies å ha vært.

Når det gjelder menneskehetens fremskritt, som han mente det går altfor sakte med, legger han skylden på prestene. Presteskapet er den virkelig konservative, reaksjonære kraften i historien, påviser han i et kjent essay.

Ethvert prestestyre var ham en vederstyggelighet; tyranner var han også imot. Islamist var han i hvert fall ikke. (Klassekampen)

«Både islam og muslimer har vært en sentral del av norsk historie og kultur i århundrer», oppsummerer Herbjørnsrud i Utrop.

Han må ha forveklset datoene. Det er 17. mai, Herbjørnsrud, ikke 1. april!

Og han avrunder på herlig flerkulturelt vis:

«En riktig god 17. mai 2020 ønskes! Fred – salam!»

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!