Krisene kommer og går. Åkeren til bonde Lars Halvor Stokstad i Ullensaker i Akershus var sist sommer betydelig grønnere enn forrige års kornåker, som ble hardt rammet av tørken som preget sommeren 2018. Illustrasjonsfoto: Audun Braastad / NTB Scanpix
De profesjonelle grønndrømmere Hessen og Hylland Eriksen, som en slags eksistensialfilosofiske motstykker til Sigøynerpike og Elg i Solnedgang, er sannelig ivrig i polemikken for tida. Sammen med en hel hær av MSM-journalister i rollene som Den Gamle Fisker, Gråtende Barn, Krushund, Hagenisse, Plastflamingo m.fl.
Klimakitsch er i skuddet som aldri før.
Dog i irrgrønne nyutgivelser, må vite. Du kan nemlig få akkurat den fargen du vil ha, så lenge du velger deg grønn.
Ingenting i veien med litt samlebåndsprodusert, grønnmalt kitschfilosofi som sådan. Det er bare en smule slitsomt at det repetitive pliktløpet for høygasjerte ordprodusenter tydeligvis er en uunnværlig ingrediens i den massive klimakrisepropagandaen. Som for tida skjenkes oss så raust fra oven. Til promotering av det såkalte ‘grønne’ skiftet, og regjeringens keiserlige ‘Klimakuriumluriumsammensurium 2030’-plan.
Statsstøttet alarmistpropaganda med skreddersydde besserwisserbidrag i avisene, stort sett betalt av våre egne skattepenger.
Egentlig et ganske genialt opplegg! Såpass må vi gi dem – klimaglobalistene Solberg, Rotevatn, Støre, Lysbakken, Samset m.fl.
Få det gjenstridige, uopplyste, klimahysteri-skeptiske Folket til selv å betale for sin egen indoktrinering, naturødelegging, livskvalitetsreduksjon og frihetsberøvelse. Og la deretter de smarteste og mest kyniske av dem få stikke unna subsidiegevinsten sin i Cayman National. Mens resten av oss innbiller hverandre at vi redder kloden ved å destruere uerstattelig norsk natur.
Verdens mest perverse logikk. Som av en eller annen grunn spesielt synes å appellere til hverdagsfjerne toppolitikere, oppmerksomhetssyke klimasynsere og naive grønnutopister.
Kanskje ikke så rart da, med såpass graverende u-logikk på ett samfunnsområde, at noen og enhver av oss blir bittelitt skeptisk til resten av infoen og beslutningene Makta prøver å tre nedover hodene våre?
Kanskje ikke så rart at autoritetsforakten og konspirasjonsteoriene blomstrer i vårsol og nysne?
I forsøket på få rebootet alarmismen og gjenoppvekket arvesyndfrykten og klimadommedagsangsten i våre coronaforherdede sinn, bombarderes vi nå av den ene velskrevne kronikken etter den andre. Som med manipulativ intelligens, forføreriske formuleringer og kreative vinklinger forsøker å få oss – Folket, Hvermannsen, Ola & Kari, Achmed & Aisha – til å innse den selvsagte koblingen mellom herværende coronakrise og fremtidig klimakatastrofe.
Samt få oss til å forstå det åpenbare: At ruinene av norsk økonomi, samfunnsliv og hverdag er det perfekte, naturlige startsted for århundrets – for ikke å si menneskehetens – dristigste og dyreste nysatsing noensinne: ‘Det grønne skiftet’.
I gjenreisningen av norsk økonomi skal visstnok ingen sten forbli usnudd. Forutsatt at stenene er skikkelig grønne, da. Om tiltakene funker eller ei har mindre å si. Grønt er skjønt!
Det verste er at jeg syns mye av det som skrives er både interessant og tankevekkende. Både i henhold til ordprodusentenes intensjon, men også med tanke på den ufrivillige ironien i det hele. Jeg har i alle fall til stadighet interessante diskusjoner med meg selv, mens jeg får hjernen bestrålt av mer eller mindre talentfull alarmistpropaganda.
Det som derimot IKKE er spesielt givende med MSM-skriverier som repetitivt og ukritisk grønnbeiser våre post-coronale fremtidsutsikter, det er at ingen av dem til nå har presentert så mye som et snev av skisse til LØSNING på utfordringene våre. Praktisk, faktisk & økonomisk:
Hvordan få ‘grønn’ industri og ‘grønne’ hverdagsløsninger til å bli lønnsomme uten subsidier? Uten at vi som forbrukere/innbyggere må betale sykt mye mer for vårt daglige livsopphold – inkludert strømmen i stikkontakten og dieselen på tanken. Og uten at uerstattelig norsk natur må ofres på grønnhetens og CO2-jaktens alter.
Hvordan sikre utvikling av økonomi, velstand, fred og livskvalitet til Afrikas kommende milliarder på en tilstrekkelig ‘grønn’ og ‘kulturivaretakende’ måte? Så afrikanerne a) ikke kveles av sitt eget antall, b) ikke raserer natur og miljø der de bor, c) ikke må fortsette å myrde hverandre for land og ressurser og d) ikke ser seg nødt til å ta gummiflåtene fatt over et livsfarlig Middelhav, i håp om bedre liv i det forjettede nord.
Hvordan opprettholde global produksjon, verdenshandel, turisme etc. på en ‘grønn’ og ‘bærekraftig’ måte? Det vil si; vedlikeholde den overveiende fossilfyrte sivilisasjonsutviklinga i verden, som en forutsetning for fortsatt avvikling av det vi kan kalle ekstrem fattigdom.
Hvordan skape fattigdomsutjamning i praksis? Det vil si; sørge for at det rike Vesten blir fattigere mens verdens fattigste stater blir rikere – uten at folkeflertallet i Vesten reiser seg i protest?
Personlig er jeg ikke spesielt interessert i å gå ned i levestandard, få dårligere økonomi, redusert autonomi og mindre valgfrihet som forbruker. Det skal jeg ærlig innrømme. Antar flertallet er enig med meg i det. Selv om MSM i sin politiske korrekthet prøver å innbille oss at vi alle er barmhjertige og uselviske samaritanere – innerst inne – hvis vi bare åpner opp og slipper inn.
Det er i grunnen utallige spørsmål flertallet av oss trenger å få svar på, før vi så mye som vurderer å la oss henføre av elitenes grønnpopulistiske nytale.
Den dagen ‘Klimakuriumluriumsammensurium 2030’-kameratene (og alle andre som overdynger oss med resirkulerte eventyr om ‘grønne’ gjenreisningsmuligheter) kommer med realistiske planer for hvordan vi a) konkret skal gjenreise økonomien vår ved hjelp av ‘grønne’ industri- og næringssatsinger og b) skal klare å opprettholde dagens velstand, velferd og samfunnsliv i tiårene som kommer, mens ‘det grønne skiftet’ går sin gang … Den dagen skal jeg ta mine prinsipielle motforestillinger opp til revurdering.
Ikke fordi jeg så mye som et øyeblikk tror menneskeskapte CO2-utslipp faktisk representerer et problem for klimaet. Men om så bare for husfredens skyld.
Inntil da har jeg imidlertid tenkt å håne uvettet av hjertens lyst. I vissheten om at stadig flere oppdager det jeg og mange med meg for lengst har innsett: ‘Det grønne skiftet’ er fake news, keiserens nye klær, fata morgana, en vettløs utopi. Inntil det motsatte er bevist.
Eks-milliardær Jens Ulltveit-Moe er vel til nå det tristeste norske eksempelet på hva som kan skje når man forveksler drømmer og realiteter, i forsøket på å erstatte tradisjonell næringsvirksomhet med ‘grønn’ vekst. Det ser i alle fall ikke ut som det han driver med er spesielt økonomisk tilrådelig. Fallet er så stort at jeg ikke engang føler trang til å være sarkastisk; jeg syns faktisk oppriktig synd på mannen. Han mener det sikkert vel.
Hessen, Hylland Eriksen og MSM-skribenter i fleng synes visst å håpe at coronaepidemien skal fungere som et slags vendepunkt, eller vippepunkt om du vil. Der menneskehetens utviklingssti tar en helt ny tørn i gjenreisningen. Der vi gjenoppfinner oss selv som noe annet enn vi alltid har vært. Og redder klode og klima i samme slengen.
Vel … Håpet er fromt & tanken god. Men det kommer dessverre ALDRI til å skje som følge av politiske vedtak og elitenes gode intensjoner på vegne av resten av oss – det ‘uopplyste’ og nasjonalist-egoistisk nærsynte folkeflertallet. I hvert fall ikke så lenge vi har et snev av demokrati igjen i landet.
Nei, det vendepunktet/vippepunktet JEG drømmer om, det er at vi i fremtidens tilbakeblikk kan se på Covid-19 som Den Store Øyeåpneren:
Som lot oss forstå forskjellen på en reell og en oppkonstruert krise.
Som lot oss se hvor avhengig samfunnsdrifta og livskvaliteten vår er av de såkalte lavstatusyrkene og ikke minst bondestanden, som produserer maten vi spiser.
Som lot oss kjenne på kroppen hvor viktig menneskelig nærhet, sosial samhandling, solidaritet og kulturopplevelser er for vår helse og trivsel.
Som lot oss erkjenne hvor viktig og uerstattelig urørt natur og villmark er for vår livskvalitet, overlevelse og fremtid.
Som lot oss forstå hvor viktig det er med et oppdatert og lett tilgjengelig offentlig helsevesen, samt velfylte innenlandske beredskapslagre med mat, nødvendighetsartikler og beskyttelsesutstyr.
Som lot oss skjønne hvor viktig olje- og gasseksporten – og den dertil hørende nasjonale pensjonssparegrisen vi kaller oljefondet – er for landet vårt. Inkludert velstanden og friheten vi mer eller mindre tar for gitt.
Som lot oss se hvor uunnværlig tilgangen til rimelig fossilenergi er for sivilisasjonens fortsatte eksistens, videreføring av global fattigdomsbekjempelse, fred og demokratiutvikling i verden, miljøverninnsatser av mange slag, industriproduksjon, verdenshandel, autonomi/bevegelsesfrihet og mye, mye mer.
Som lot oss innse at mennesket fortsatt er menneske, på godt og vondt. Og at det i praksis er et umulig forehavende – både politisk og praktisk – å skulle manipulere og tvinge massene til å godta kunstige begrensninger i livsutfoldelse og frihet hvor lenge som helst (inkl. et stadig høyere trykk fra meningsløse CO2-avgifter) – bare for å ‘være på den sikre sida’. Det være seg i Norge eller i et hvilket som helst annet demokratur. Enten vi snakker corona, klima eller en hvilken som helst annen påstått trussel mot kollektivets liv og helse.
Som lot oss skjønne at våre ledere og idoler – uansett makt, status og penger – er vanlige, sårbare mennesker i møtet med en eksistensiell trussel av ukjent omfang. Som gjør sine feil, sjelden har fasitsvarene vi trenger, og rett som det er prøver å ri flere hester samtidig.
Som lot oss forstå at de fleste av samfunnets ‘movers & shakers’ har baktanker med det meste de foretar seg. Som ikke alltid tjener flertallets interesser – for å si det pent.
Som lot oss innse hvor viktig nasjonalfølelsen og nasjonalstaten er, for en effektiv og solidarisk krisehåndtering i praksis. Samt hvor lite smart det er å ensidig hylle globaliseringens fortreffeligheter, uten samtidig å forholde seg realistisk til dens tallrike ulemper.
Vi har sikkert lært en hel masse annet også, som hver og en føler som en visshet i sjelsdypet. Coronakrisen har utvilsomt satt spor i de aller, aller fleste av oss.
Men det er nå engang dét vende- og vippepunktet JEG drømmer om å se tilbake på. Om noen tiårs tid. Mens vi menneskebarna sakte men sikkert tilpasser oss det klimaet kloden gir oss. Pluss alle de andre uventede utfordringene fremtiden garantert kommer til å bringe. Akkurat som vi alltid har gjort.
Og så – helt til slutt – som et slags apropos til gapet mange av oss for tida kjenner på. Mellom ledere og folkeflertall. Rik og fattig. Elite og allmue. Fulltlønnet og permittert. Akademiker og ulærd. Teoretiker og praktiker. Dommedag og håp. Unntak og normalitet. Utopidrøm og coronahverdagen resten av oss må jævles med … Så syns jeg faktisk følgende lille kommentar fra VG-journalist Astrid Meland var et riktig så forfriskende og realistisk apropos. Bent ut imponerende politisk ukorrekt, nå i grønnhetens høyalder.
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/op2O3m/her-har-du-tidenes-unnskyldning-for-aa-shoppe
Ifølge Wikipedia er samme Meland medforfatter av en bok med den svingende politisk ukorrekte tittel ‘Negre har rytme’ fra 2007. Så kanskje hun er et hederlig unntak? Som faktisk har skjønt hva som må til i nasjonal gjenreisningsammenheng?
Ikke godt å si, jeg har ikke lest boka. Men om så kommentaren var ironisk ment, så bryr det meg lite. Den funker for meg uansett.
Moralen er: Har du tilfeldigvis fortsatt penger og inntekt, så løp og kjøp! Ta en for laget – gjør det for oss alle. Shop for fellesskapet, shop til you drop! Trenger du én, så kjøp to til far og to til mor og én til lille handleposen.
Økonomien må opp og i gang igjen, jo før jo heller. Nær sagt koste hva det koste vil.
Det er faktisk det viktigste. For det er oss nemlig alle vel unt. Enten vi vil innrømme det eller ei.
Så får vi heller krangle om klima, bærekraft og grønnfarge en helt annen gang.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
