Det fake news-mediene ikke forteller om «sårbare» migranter og løgnaktige NGO-er

Stillbilde fra reportasje av Tim Röhn i Die Welt.

Alle vet at det stort sett er menn i sin beste alder fra land som ikke er i krig, som utgjør størstedelen av migrantene som prøver å krysse Middelhavet til Europa.

Ukritisk pressedekning, mangel på analyse av konsekvenser for befolkningen i mottakerlandene i Europa samt et fullstendig utdatert regelverk som tvinger oss til en vanvittig ressursbruk for å følge menneskerettigheter som langt fra er universelle, utgjør en giftig cocktail som daglig drikkes på høykant av politikere og et publikum som i hovedsak leser mainstream-medier. Imens blir de reelle flyktningene stående igjen på stranden, fortrengt av arbeidsføre lykkejegere og hypermoralister.

Asyllobbyen er dyktig til å skape et enormt engasjement rundt enkeltsaker, danne et skjevt bilde av hva som er problemet, og deretter foreslå inadekvate tiltak. Der bærekraft er et mantra i miljøsaken, er den fraværende i migrasjonsdebatten.

Moria-leieren er et godt eksempel: Politikere og presse går ikke til rotårsaken til hvorfor situasjonen i Moria faktisk er slik, de forteller oss ingen ting om konsekvensene – hverken sosiale eller økonomiske – for befolkningen i mottakerlandene, og de forholder seg tause når det viser seg at flertallet av de få heldige som vinner i asyllotteriet, neppe er barn. Det er en hjelp uten innsikt, en diagnostisering uten forutgående konsultasjon.

Når en avis en sjelden gang sender «boots on the ground» for å se sannheten i hvitøyet, blir opplevelsen av å ha vært holdt for narr av emo-politikere, MSM, asyllobbyen, Leger uten Grenser og andre hjelpeorganisasjoner med «min moral er bedre enn din moral» som forretningsmodell, nesten uutholdelig. Hvorfor får vi ikke høre flere sider av historien?

Journalist Tim Röhn fra Die Welt gjør jobben norske medier helst ikke vil utføre: Han spør dem som blant annet oppholder seg i ingenmannsland i grenseområdet mellom Libya og Tunisia – og svarene bekrefter at vi holdes for narr år ut og år inn.

«Dette er min skjebne og noe Gud har bestemt. Jeg har ikke noe valg», forteller en migrant fra Vest-Afrika. Han har flere ganger forsøkt å krysse Middelhavet, men gir ikke opp. Röhn kan slå fast at menneskene (vi ser bare menn) han treffer på stranden kommer fra nær sagt alle verdenshjørner, men hovedsaklig fra Afrika syd for Sahara. De aller fleste er økonomiske migranter uten noen rett til å kalle seg flyktninger.

De engelskspråklige vil gjerne til Storbritannia på grunn av språket. «Er du ikke redd for å drukne?» spør Röhn. «Nei, dette er min skjebne», svarer en. Enkelte migranter har forsøkt å krysse Middelhavet syv ganger uten å lykkes.

Mobiltelefonen brukes til å kartlegge de ulike NGO-enes «redningsaksjoner». Organisasjoner som «Leger uten grenser» og «SOS Méditerranée» har vært aktive innen båttrafikken i flere år. New York Times avslørte i 2017 hvordan posisjoneringen av NGO-enes båter i løpet av et par år endret karakter fra det som kan kalles redning til noe som nærmer seg innaskjærs fergetrafikk:

Menneskesmuglerne er selvsagt velorganiserte, og fôrer migrantene med posisjoner for NGO-enes skip. Vi kjenner igjen navn som Ocean Viking og Sea Watch 3 i Die Welts reportasje. Migrantene får beskjed om når de kan pushe båtene ut på havet for å bli plukket opp av ventende NGO-er. Man kan velge båter ut fra en prisliste, der en plass koster fra 400 til 800 euro, og regelen er: «Jo mer du betaler, jo sikrere blir du om bord, for da overbelaster vi båten mindre.»

«Dette er jo som en ferge som informerer om prisene sine», utbryter Röhn etter å ha snakket med menneskesmuglerne. Er det denne industrien asyllobbyen og NGO-er her i Norge vil holde i live?

En regionsjef fra den tunisiske hjelpeorganisasjonen Røde Halvmåne blir intervjuet:

«I migrantenes hode tenkes det slik: Han selger alt han har når han drar hjemmefra, og deretter venter familien på penger fra Europa. Presset for å komme seg over Middelhavet blir dermed stort. Menneskesmuglerne bidrar med å sette migrantene direkte i kontakt med NGO-skipene.»

Röhn tror ikke sine ører, og må igjen spørre om migrantene ringer NGO-skipene direkte.

«Ja, de ringer dem på telefon, får skipenes posisjon og legger deretter ut fra kysten.»

Men dette hører vi ikke om her hjemme. Det MSM heller forteller oss, er uhyre svakt funderte påstander som den Dagbladet førte an som et motargument mot daværende justisminister Kallmyr, da han i høst kritiserte Leger uten Grenser for nok en gang å sende Ocean Viking til Middelhavet.

Det er ingen forbindelse mellom antall mennesker og båter som forsøker å komme seg over Middelhavet og såkalte NGO-redningsbåter i Middelhavet, viser en ny studie ifølge The Guardian. Funnene knuser den mye gjentatte påstanden om at redningsbåter i Middelhavet fører til at flere mennesker vil legge ut på havet mot Europa i skrøpelige gummibåter og gamle fiskebåter.

Karine Nordstrand, styreleder i Leger Uten Grenser, var ikke enig med ministeren: «Den udiskutabelt viktigste grunnen til at mennesker flykter over Middelhavet, er den desperate situasjonen i Libya. Ingen data bekrefter direkte sammenheng mellom redningsbåter og antall krysningsforsøk. Bildet er komplekst», tvitret Nordstrand, i tillegg til å skrive et innlegg om temaet i Dagens Næringsliv.

Og Dagbladets kilde The Guardian støtter seg på en rapport som knapt nok skraper i overflaten:

«Studien viser at den sterkeste forbindelsen mellom når folk drar eller ikke handler enten om politisk stabilitet i Libya eller været, mer enn om det er NGO-skip på havet», ifølge rapporten som er utført av to italienske forskere ved European University Institute.

Forskerne burde heller skrevet rapport om rotårsaken. Men den hadde neppe MSM tatt seg bryet med å omtale. For da stiller man seg som leser jo kanskje spørsmålet om hvilken etikk og moral som ligger bak?