Hvem er den virkelige folkefienden?

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

I Norge er vi nå kommet så langt at den «kompakte majoritet», media, spesielt NRK og Aftenposten, flertallet av de folkevalgte med statsministeren i spissen og kunst- og kultureliten har utropt president Trump til folkefiende. Det gjelder også EU-eliten med Merkel som anfører. I USA er han et hatobjekt for demokratene, mainstream-mediene og de nyliberale.

Parallellen til Ibsens «En folkefiende» er nærliggende, men på et annet plan. Som dr. Stockmann truer Trump maktgrupperinger og stiller seg kritisk til flertallstyranniet «den forbannede kompakte liberale majoritet», som Ibsen kaller det i dramaet han skrev i 1882.

Flertallstyranniet kan her erstattes med de overnasjonale og globale maktgrupperingene som prøver å demontere nasjonalstaten og sette ut av spill «den folkelige demokratiske kapasiteten for motstand», som historikeren Finn Olstad kaller det. Videre gjelder det særinteressene verden rundt, ikke minst i Washington – og hos de toneangivende mediene i USA og Europa, som ensretter folket.

Trump mener journalistene har mistet evnen til å opptre upartisk, og at de ikke lenger ser forskjell på fakta og egne meninger. Den 17. februar 2017 twitret han:

The FAKE NEWS media (failing @nytimes, @NBCNews, @ABC, @CBS, @CNN) is not my enemy, it is the enemy of the American People!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) February 17, 2017

Pressen er fiender av folket – også i Norge!

Vi må ikke glemme at Donald Trump gikk inn i rollen som president med et stort handikap sammenlignet med andre presidenter. Maktapparatet rundt presidentembetet hadde innstilt seg på Hillary. Han «arvet» sentrale «motarbeidere», som hadde støttet demokratenes kampanje for Hillary. Disse har fortsatt kampanjen mot ham.

I vår andedam lider Aftenposten og NRK av besettelse i sitt hat mot Trump. De oppfører seg som mobben. Aftenposten opprettet sitt eget tribunal i sin rettergang av Trump etter frifinnelsen i riksrettssaken. Dommen kom i en leder den 7. februar 2020: «Saklig sett burde Trump fått sparken». «Sakligheten» til Aftenposten er vel omtrent som hos yppersteprestene og de skriftlærde da de førte Jesus til Pilatus, og begynte å føre klagemål mot ham. Slik forledes den norske opinionen som bare holder seg til norske medier.

Trumps visjon

Når Trump langer ut mot det han mener er kritikkverdig politikk på verdensarenaen og manglende evne hos politiske ledere til å foreta fornuftige beslutninger, skaper han rabalder, og han får den kompakte majoritet mot seg. Da viser han, for å si det litt høytidelig, som dr. Stockmann, det ensomme menneskes styrke og overlevelsesevne.

Det er lurt å ta frem boken Trump skrev i 2015, året før han ble president: «How to Make America Great Again». Da ser en at han holder seg til visjonen han har for «Å fikse en forkrøplet nasjon», som er undertittelen på boken. På vaskeseddelen skriver han:

«Jeg kommer ikke til å spille det samme spillet som politikerne har bedrevet i flere tiår: MASSE snakk og ingen handling, mens særinteresser og lobbyister dikterer våre lover. Jeg er i ferd med å filleriste establishmentet på begge sider av den politiske skillelinjen, og jeg kan gjøre det fordi jeg ikke kan bli kjøpt. Jeg ønsker å bringe USAs storhet tilbake, og sørge for at vi på ny blir respektert av våre allierte og fryktet av våre motstandere».

Det er etter denne «oppskriften» han nå leverer, både nasjonalt og internasjonalt.

Trump har lenge uttalt sin skepsis til FN-systemet og dets overnasjonale myndighet, der nasjonalstater tvinges til å følge FNs konvensjoner uten at disse er forankret i en demokratisk beslutningsprosess, eller har legitimitet fra et flertall av stater som vi kan si representerer den siviliserte og demokratiske del av verden.

Særinteresser kommer inn «bakveien» gjennom FN-systemet, og får vedtatt sin obskure politikk. Slik fikk sjarlataner på miljøfronten innpass med sin globale klimapolitikk ved å opprette Klimapanelet.

Trump fikk mye kritikk da han trakk USA fra Parisavtalen i november 2019. Han stoler åpenbart ikke på Klimapanelet. Forskning er å søke fordomsfritt etter sannheten. Men med oppdrag fra et korrumpert FN må Klimapanelet ha lydige forskere som bekrefter hypotesene om den globale oppvarmingen og CO₂ som dens årsak. Dette er politisert vitenskap, slik sovjetstaten i sin tid var kjent for. I Norge kjenner vi det som ideologisert vitenskap. Tenk bare på Eia-debatten om kjønnsforskning.

Vår norske sjef for FNs miljøprogram, Erik Solheim, den ledende reformator i FN, som han selv har kalt seg, forlangte «skikkelige fremkomstmidler» da han reiste verden rundt for å gjøre miljøet mer bærekraftig. Selv for FN ble dette luksuslivet for drøyt, så han ble hjemsendt.

I disse koronatider tar Trump et oppgjør med Verdens Helseorganisasjon (WHO), FNs særorganisasjon for helse, som har valgt side ved sin støtte til Kina for håndteringen av koronaviruset. Trump truet med å kutte bidraget på 450 millioner dollar (over 4,5 milliarder kroner), der Kina som «ondets rot» bare bidrar med 42 millioner dollar.

Ifølge handelsrådgiver i Det hvite hus, Peter Navarro, har Kina som mål å kontrollere forskjellige FN-organer, slik som WHO. Toppsjefen der, tidligere terrorist og marxist-leninist, etiopieren Tedros Adhanom Ghebreyesus, ser USA på som en marionett for Kina, dvs. nok en FN-enhet en ikke kan stole på. USA mener det er ikke nok å bytte toppleder i WHO etter koronaen. Enheten må reorganiseres.

Den norske professoren Stein Ringen ved Oxford University uttalte seg forleden svært skarpt til NRK om Kinas ansvar for å ha sluppet sykdommen løs fra Kina. Det må bli et oppgjør «når maktbalansen nå er noe annerledes».

Det har lenge vært pinlig å se hvordan Norge har gått på knærne overfor kinesiske myndigheter. Vi skulle stått oppreist for lenge siden. Kanskje kan det bli en forandring på dette nå – dersom Vesten klarer å snakke med en stemme overfor Kina. Da vil situasjonen for Norge forandre seg, sier Stein Ringen.

Jeg tror den stemmen bare kan bli Donald Trumps.

FN-systemet

En suveren stat blir medlem av FN om den oppnår støtte for medlemskap både fra Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen. I dag har FN 193 medlemsland. Kravet er at søkerlandet ved landets regjering aksepterer FN-paktens forpliktelser. Men som en del av FN-prinsippet skal ikke FN blande seg inn i medlemsstatenes indre forhold.

Det betyr at man selv ikke trenger å etterleve forpliktelsene. Og det gjør da heller ikke det store flertallet av medlemsland med sine dysfunksjonelle styringssystem. For befolkningen i disse medlemsstatene er FN-paktens forpliktelser, når det gjelder demokratiske rettigheter og humanisme skuebrød, dømt, som de er, til et uverdig liv fra fødsel til grav.

Alle medlemsstater i FN er suverene og likestilte. Derfor deltar delegasjonene deres, som er tilstede i New York året rundt under ledelse av landets FN-ambassadør, i arbeidet med utarbeidelse av konvensjoner og overnasjonal politikk for verdenssamfunnet. Snakk om paradoks og mangel på politisk legitimitet.

USA og Japan er ifølge Wikipedia de største bidragsyterne til FN-budsjettet med henholdsvis 22,0 % og 19,47 %. Kina bidrar med kun 2,05 %. Storparten av landene fra «den tredje verden» er «gratispassasjerer» i systemet.

FNs hjelpeprogram ansvarliggjør ikke mottakerlandene ved å stille krav og vilkår for hjelpen. Pengene kommer med en slags blankofullmakt til de korrupte herskerne som tilgodeser seg selv og sitt råtne samfunnssystem – og folket forblir i sin fattigdom og armod.

Et av de verste eksemplene på slik naiv bistand, er «hjelpen» til Palestina. Dette lille «landet», som i realiteten styres av arabiske terroristorganisasjoner, har mottatt og mottar enorme bistandsmidler. Likevel lever det palestinske folket i nød og elendighet. I tillegg har FN i Palestina-konflikten blitt et politisk redskap for terroristorganisasjonen Hamas, i sin tid med den berømte fredsmegleren Terje Rød Larsen i spissen – mannen som har hatt Økokrim i hælene noen ganger, og ikke har det reneste rullebladet fra politikkens verden.

I 2018 erklærte president Trump at han ville avslutte støtten til FNs hjelpeorganisasjon UNRWA og palestinere og deres etterkommere, som fikk «flyktningestatus» i 1948. For bistanden forsvant i korrupsjon. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide var raskt på pletten og lovet kompensasjon ved økt støtte fra Norge. Hun bevilget omgående 64 millioner til organisasjonen – senere økt til 100 millioner. Her var det viktigst å motarbeide president Trumps forsøk på å rydde opp i disse «flyktningeleirene».

Vi hørte fra en ærlig statssekretær i Kulturdepartementet at den politiske ukulturen der luktet så vondt at han trakk seg fra jobben. Da er det lett å tenke seg at ukulturen i UD må stinke etter mange års «samarbeid» med og bistand til korrupte regimer verden rundt.

FN-systemet er i dag et pengesluk og et bedrag når det gjelder FN-paktens formål – og for lengst modent for gjennomgripende endringer. Her kan jeg sitere Erik Solheim etter avskjedigelsen:

FN er overmodent for reform. Bare de som har vært på innsiden ser hvor stort behovet for reform er (DN, 20. november 2018)

Alle med litt peiling på livet i politiske organisasjoner vet at om det ikke skjer fornyelse og omstilling etter hvert som verden rundt forandrer seg, og mer kunnskap og innsikt tilsier det, forsvinner dynamikken, ukultur oppstår, og organisasjonens maktsystem korrumperes. Slike organisasjoner har mye å tjene på å holde sannheten skjult. Der er FN i dag.

Men vår statsminister med sin norske naivisme har klippetro på systemet. For her kan Norge vise seg som «humanitær stormakt».

Vår statsminister og hennes FN-rolle

President Trump har tatt oppgjør med lobbyistene og interessegruppene for selskaper som har sendt millioner av arbeidsplasser ut av USA for å hente større profitt gjennom den billige arbeidskraften den globale økonomien kan tilby. Det samme gjelder Norge. Finanseliten og pengefolkene snur alltid kappen etter vinden. Det gjorde de også i aprildagene i 1940.

I boken «Under Krigen» (2019) skriver historikeren Ingar Sletten Kolloen (s.322):

«Store kapitaleiere som Fearnley-klanen, Andresen-familien og Treschowene, samt direktørene i ledende selskaper og bransjeforeninger, var knyttet tett sammen. De pleiet relasjoner og felles økonomiske nettverk av styreverv, vennskap og sosial omgang…

Allerede i den første okkupasjonsuken møttes mange av dem og ble enige om at krigen i Norge måtte ta slutt snarest mulig. Flere av dem hadde nære bånd til kongehuset. Men deres fremste utsending, Johan Anker, hadde mislyktes med å overtale kongen og kronprinsen til å kvitte seg med Nygaardsvold-regjeringen og returnere til Oslo».

Slik er næringslivs- og maktkonstellasjonene også i dag, men nå er det globalisme kapitaleierne og direktørene i de ledende selskapene tilstreber. Disse interessene er det vår statsminister sammen med de nyliberale i Høyre er talsmann for. Dette er ikke en politikk for folket, men en politikk over folket.

Her kommer det ulykksalige ordet «bærekraft» inn. På norsk ble dette ordet gjort kjent gjennom rapporten «Vår felles framtid», som ble fremlagt i 1987 av FNs Verdikommisjon for miljø- og utvikling, bedre kjent som Brundtlandkommisjonen – etter at noen fikk den fikse ideen om å frelse verden. Ordet «hviler» på «pilarene» økonomiske- sosiale- og miljøforhold, uten konkrete og realiserbare definisjoner. «Bærekraftsmålene» blir en smørbrødliste over gode ønsker, som innbyrdes er motstridende og uforenlige – en slags rotekasse av godord, der ledere kan trekke frem hva som helst. Og selv Statistisk sentralbyrå (SSB) må den 11. juni 2014 innrømme:

Bærekraftig utvikling er vanskelig å realisere og krevende å måle og evaluere.

Det er denne «bølgen» næringslivet har hivd seg på.

Vår statsminister har som globalist plassert seg i en umulig dobbeltrolle når hun skal lede den globale pådrivergruppen for bærekraftsmålene, 2030-agendaen, sammen med Ghanas president. Men hun ser det åpenbart ikke, for dagens politikere enser ikke habilitetsproblemer. Hun skal altså lede «FNs verdensregjering», som på overnasjonalt nivå angivelig skal iverksette tiltak for å nå bærekraftsmålene.

Hvordan kan hun da som Norges statsminister ivareta nasjonale interesser og representere den norske folkeviljen? Det går selvsagt ikke. Et bevis på dette er utbyggingen av vindkraft. Her har hun som regjeringssjef i en rekke utbyggingssaker trosset folkeviljen og klarert for plassering av vindturbiner som raserer norsk natur. Norge har «ansvar» for å skaffe Europa fossilfri energi, er 2030-agendaens politikk.

Som følge av FNs overnasjonale «vedtak» (konvensjoner) skal den norske befolkning tvinges til å endre adferd. Gjennom skolegang indoktrineres barna til «den nye lære», for «å hjelpe oss alle gjennom globallistenes store globale transformasjon», som det heter.

Dette har svære konsekvenser både privat- og samfunnsøkonomisk – uten at vi kjenner prisen. Vi ser det allerede med de kostbare el-ferjene på Vestlandet og den store økningen av ferjetakstene. Men poenget er: Det norske folk er ikke spurt om det vil være med på «transformasjonen»!

Erna er en politiker som lar seg programmere. Hun suger lite av eget bryst. Det skjønner en når vi hører at hun må omgi seg med 8 statssekretærer og 1 rådgiver (rekord?). Gud vet hva disse putter inn i hodet hennes. Derfor er hun en farlig statsminister for det norske demokratiet.

Vi er en del, også i Norge, som mener president Trump entret verdensarenaen i grevens tid for å kunne redde oss fra dette globale vanviddet, og snu agendaen for verdenspolitikken. Får han fire nye år i Det hvite hus vil han kunne «filleriste» bærekraftsmålene og rette opp mye – spesielt etter koronaen.

Jeg tror han, som dr. Stockmann, vil holde fast kurs og kjempe for sannheten, uansett pris.