For de av oss som både har familie og arbeidsoppgaver i to land, og er vant til å reise mellom dem omtrent slik andre reiser mellom fylker eller kommuner, har epidemien uunngåelig gjort tilværelsen adskillig mer stasjonær enn normalt. Yours truly hadde da også planlagt å forbli pal i sin italienske residens helt til en slags normalitet ville bli gjenopprettet. Men ting går ikke alltid som planlagt, og plutselig fant skjebnen det for godt å gi meg en presserende profesjonell grunn til å reise nokså raskt til Norge, og få timer etterpå en ditto privat grunn.

Helt umulig har det aldri vært å reise ut av Italia de siste månedene. Men man trenger det som ifølge regjeringsdekretet er gode grunner, man må formulere dem i en egenerklæring, og hvis politiet skulle tvile på opplysningene, er det også best å ha med seg dokumentasjon på at alt man sier som kan trekkes i tvil, er sant. De noenlunde behagelige reisene som kan bestilles på kort varsel, er dessuten tilbøyelige til å ha en avskrekkende høy kostnad. Alt dette til sammen er mer enn nok til å fjerne enhver lyst på turisme hos andre enn harde masochister. Men grunnene mine er litt for gode. Etter noen timers arbeid har jeg uansett sørget for alle nødvendige papirer, og sydd sammen en reise av to døgns varighet som ikke graver altfor dypt i lommeboken.

Reisen er uvanlig helt fra starten av. Ambisjonene for dag 1 begrenser seg til å bevege seg fra min søritalienske metropol til Roma. Det går langt færre tog enn normalt, og radikalt færre fly, så det viser seg umulig å ta tog til den evige stad og fly utenlands fra den på samme dag. Men det går ett lyntog den dagen, mot normalt seks. Bestillingsprosessen på togselskapets hjemmesider tyder på at vognene på 2. klasse er nesten fulle, mens 1. klasse ser ut til å være noe over halvfull. Jeg prioriterer lavest mulig smitterisiko, og betaler 1/3 ekstra.

Jernbanestasjonen i byen hvor jeg holder til mesteparten av året, har normalt tre innganger til sporene. Men nå er det bare én. Hovedinngangen foran billettlukene er åpen, men det er sperrebånd foran korridoren ut til spor 1, hvor det også er trapper og heis for den som skal til andre spor. Jeg snur og prøver inngangen til høyre, men uten å legge merke til pilene på gulvet som forkynner at denne korridoren bare er for dem som skal ut av stasjonen. En politimann stanser meg, peker og sier at jeg må bruke inngangen til venstre for hovedinngangen. Min bedre halvdel, som venter i bilen utenfor helt til hun får beskjed om at jeg er avgårde, ser nok pekefingeren og lurer kanskje på om turen går i vasken.

Men som sagt, så gjort. Vel oppe på spor 4 et kvarter før avgang er andre politifolk i gang med å undersøke dokumentene til de få personene som venter på Roma-toget. Noen får forklaringsproblemer og blir avvist, andre slipper ombord etter et lite forhør. Selv blir jeg vinket ombord så snart egenerklæringen min er lest. De fleste som har bestilt må ha gitt avkall på reisen, for i vognen min er det bare to personer fra før, og ingen andre stiger ombord før ankomst Roma. Vi har alle tre det obligatoriske munnbindet på.

Togreisen forløper uten begivenheter, men ved avstigning på Termini-stasjonen i Roma er det ny politikontroll ved den ene utgangen, mot normalt en håndfull, som nå er åpen fra sonen ved sporene. En tjenesteperson fra sivilforsvaret sjekker temperaturen på de avstigende passasjerene. Denne gangen tar politikontrollen litt lengre tid. Den unge betjenten blir usikker og passerer egenerklæringen min til en eldre kollega i et glassbur. Etter to minutters lesning får jeg passere. Tankene går til den ene turen jeg hadde bak jernteppet før det falt, men dette politiet er unektelig endel hyggeligere. Klokken er kvart på åtte om kvelden, og det er knapt folk på stasjonen. Ikke desto mindre er gangtrafikken ut og inn kanalisert med sperrebånd og delt inn slik at det bare skal være enveistrafikk. Resultatet er en stor omvei for å komme ut av stasjonsbygningen. I Via Marsala og på Piazza Cinquecento, hvor det normalt myldrer, er det nesten ikke folk.

Flyet ut av Roma går neste ettermiddag. Hotellet mitt er to kvartaler fra Termini. Etter noen mislykkede forsøk hadde jeg opprinnelig fått bestilt rom på et enkelt to-stjerners hotell hvor jeg hadde bodd noen ganger før på gjennomreise. I siste liten viste det seg at dette hotellet måtte holde stengt. Innehaversken husket meg, og spurte om jeg trengte hjelp til å finne alternativ innkvartering. En garanti mot flere forgjeves forsøk var uimotståelig, så jeg takket ja. Via en kompis av seg som arbeider på et fire-stjernes hotell rett i nærheten, skaffet hun meg et rom til samme pris. Så kursen settes dit fra stasjonsbygningen. To politimenn utenfor lurer på hvor jeg skal med to kofferter. Jeg forklarer saken, og får gå videre.

Det er nesten ikke folk å se i det som normalt er et travelt område med mange reisende. De aller færreste virksomhetene langs gatene er åpne. Det er nok greiest å spise aftens i hotellrestauranten. Halvparten av bordradene der er fjernet for at gjestene skal holde avstand. Men vi er kun tre personer der inne. Også de to andre er menn omtrent på min alder – begge med alvorlige uttrykk i ansiktet. Ser jeg sånn ut selv også? Ingen reiser for moro skyld i disse dager, men det hele er ikke uten komikk. Scenen er lett absurd. Vi virker nesten som offiserer i en krigsfilm som har trukket til krigsområdets eneste serveringssted for å drukne dystre tanker i alkohol. Kelneren, som ikke desto mindre er glad for de gjestene som finnes, ser kanskje det samme, og smører oss med bonus-prosecco og -limoncello mens han slår av en prat. Det er trolig en god investering, som gir oss lyst til å returnere i bedre tider, skjønt min takknemlighetsgjeld mest går til henne som skaffet meg rommet uten at jeg trengte å bruke masse tid på å finne et annet.

Det første flyet mitt skal etter planen dra til Frankfurt klokken 18 neste dag. Etter frokost på dag 2 spør jeg resepsjonisten, han har munnbindet hengende i halsen som om det var til pynt der han står bak en smitteforebyggende glassvegg, når jeg må forlate rommet. Når du vil, lyder det hjertelige svaret. Det kommer ingen nye gjester til det samme rommet dagen etter. Resultatet blir en så sjelden luksus som en lang frokostlur. Halv ett går jeg de to kvartalene tilbake til Termini. Det er litt mer folk og kjøretøyer i gatene nå, og en og annen virksomhet er åpen, men fremdeles langt mindre enn normalt, og folk som har munnbindet på utendørs også, minner en uansett om unntakstilstanden. Flytoget går ikke for tiden, så for å komme seg til Fiumicino-flyplassen uten å ta drosje, må man først ta et lokaltog til Trastevere eller Ostiense, og deretter et nytt lokaltog til flyplassen fra en av disse stasjonene. Kostnaden er en fjerdedel av drosjen, og jeg har all verdens tid. Nok en gang er det politikontroll for å komme ut til sporene. Dette er rutine nå. Slutter å telle dem. Egenerklæringen begynner å bli litt slitt i kantene. Jeg tar bilde av den med telefonen for alle tilfellers skyld.

Turen fra Termini tar nesten halvannen time, mot normalt en halvtime. Det er nesten ingen mennesker på de to togene, og vi er fem personer som stiger av på flyplassens jernbanestasjon. Alt er stengt. På vei over broen til innsjekkingsområdet ser jeg avgangstavlen for resten av dagen. Alle avgangene får god plass på mindre enn én skjermkolonne. Kun terminal 3 er i drift, og kun ett serveringssted er åpent. De få bordene står spredt. Innsjekkingen begynner om en snau time. Det passer å spise lunsj, også fordi det er deilig for en stakket stund å ha et formelt gyldig påskudd for å ta av munnbindet, som er obligatorisk innendørs. Det er ikke bare at det etter noen timer blir fuktig i ansiktet fra all pusten, men snorene rundt ørene begynner også å gnage etter en tid.

Det viser seg at den strengeste kontrollen av dokumenter finner sted ved innsjekking. For første gang må jeg vise frem noe av dokumentasjonen som hører til egenerklæringen. Etter et lite forhør står jeg med to boardingkort i hånden. En annen reisende i skranken ved siden av havner i vanskeligheter. Han er ute av stand til å dokumentere en detalj i sin forklaring på behovet for å reise til Tyskland. Han forlater skranken, ringer desperat og høylytt til sin arbeidsgiver i Hamburg og ber vedkommende sende en kopi av arbeidskontrakten på e-post litt faderlig fort.

Han har nok lyktes i sitt ærend til slutt, for jeg drar kjensel på ham ved utgangen noe senere. I mellomtiden har vi passert en siste kontroll fra grensepolitiets side etter sikkerhetskontrollen. De stiller bare korte spørsmål og vurderer reaksjonen, vel vitende om at flyselskapet har gjort grundig arbeid først. I venteområdet ved utgangene er annenhver sitteplass påført sperrebånd, slik at sosial distanse skal kunne garanteres. Tiltaket er helt unødvendig denne kvelden. De noe over hundre passasjerene – nesten ingen familier, og en klar overvekt av menn i arbeidsfør alder – sprer seg tynt over venteområdet etter hvert som de siger til, om de ikke er på et av toalettene for å vaske hender for sikkerhets skyld. Butikkene er ikke åpne, og bare noen få serveringssteder.

Frankfurt-flyet er det siste fra pir B den dagen. Ombord er nesten alle midtsetene tomme. Jeg er den eneste på min side av raden. Det er ikke noe alkoholservering eller varesalg i Lufthansa-maskinen. Kabinpersonalet gir uoppfordret en vannflaske og et stusslig smørbrød til alle ombord. Igjen et påskudd til å frigjøre ansiktet fra sitt tøyfengsel. En buss, nei: tre busser som garanterer armslag, tar oss til terminalen etter landing. For første gang opplever jeg at det er politikontroll også på dette punktet, hva enten man skal til transittsonen eller ut av flyplassen. Flyet til Oslo går tidlig neste morgen, så planen er å ta inn på et hotell rett utenfor terminalen. Etter den ekstraordinære kontrollen ved dette veiskillet stiller jeg meg i køen for regulær grensekontroll. Men fremme ved skranken vil ikke grensevakten slippe meg inn i Tyskland. Jeg må jo erkjenne at det ikke er der jeg har et viktig ærend. Ferden går til transitthotellet i terminalen, som dessverre er fullt. Jeg skulle nok ha gått dit med én gang, men jeg er forberedt på dette utfallet, og har både pledd og oppblåsbar madrass i trolley-kofferten. Det er ikke vanskelig å finne en usjenert hvileplass i de kjempestore terminalområdene, som også har sperrebånd på annethvert sete.

Noen soveøl fra fat er ikke å oppdrive noe sted, men en enslig kiosk har i det minste øl på boks. Jeg ligger forsåvidt komfortabelt nok fra jeg inntar horisontalen ved midnatt til jeg står opp klokken fem da det er ordentlig kaffe å få kjøpt. Men duren fra rulletrapper som ikke stanser om natten, forhindrer jo at søvnen blir særlig dyp. Jeg tar meg i å lure på om ungene ville ha hatet denne reisen dypt og inderlig, eller sett på den som en sjelden opplevelse. Om noen skulle ha prøvd å gå aktivt inn for å fjerne enhver kos og hygge ved det å reise, kunne de vanskelig ha gjort en bedre jobb enn denne pandemien. Men køer av betydning utenom politikontrollene er det ikke. Og smittefaren underveis virker neglisjerbar, det må sies.

Oslo-flyet på dag 3 er også halvfullt, og såvel klientellet som servicen er omtrent som dagen før. Begynner å bli lei av det tildekkede ansiktet nå. Vel fremme på Gardermoen, hvor passasjerene får utdelt et ark med karanteneregler, er det tre køer for passkontroll. Jeg velger den automatiske. Passet scannes og en port åpner seg til en sluse. Jeg blir først stående og vente på at port nummer to skal åpne seg, innen jeg legger merke til at ansiktet skal fotograferes automatisk først. Skjermen viser bare et timeglass. Algoritmen for ansiktsgjenkjenning er nok gått i vranglås på grunn av munnbindet. Så snart jeg tar det av, går porten opp. En politikvinne som ser ut til å ha bivånet scenen fra en stol i nærheten, drar på smilebåndet. Det er slett ingen dårlig velkomst til ens eget land.

Skjermen i bagasjehallen viser kun denne ene flyvningen. Den innsjekkede kofferten er kommet på båndet før jeg er fremme ved det, enda jeg ikke har vært innom taxfree-butikken – vil jo holde smittefaren på et minimum. Ved togsporet venter ti personer. Toget er litt fullere her enn i Italia, men ingen bruker munnbind. Etter en håndfull stasjoner stiger jeg av. En nesten 48 timers reise avløses av ti dagers karantene. Returen blir trolig noe mer komfortabel, men man spør seg uvegerlig om den mobiliteten europeere hadde vent seg til de siste tiårene, noen gang igjen blir helt som før. Jeg tviler.

Kjøp Peder Jensens bok her!