Ungdom fra klankultur inntar norske fengsler. En soningsplass ved ungdomsfengselet koster drøye 7,2 millioner årlig, men om behandlingsopplegget har effekt vet ingen. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix

Ungdomsfengslene fylles av gjengmedlemmer, mens det statsansatte behandlingsapparatet later som om de ikke vet at årsaken er foreldresvikt og klankultur. En soningsplass ved ungdomsfengselet koster drøye 7,2 millioner årlig.

I artikkelen Gutter fra Oslo fyller opp ungdomsfengslene har Aftenposten fulgt «Hamza», som Document har skrevet om i artiklene Barn og helvete i rettssalen og Integreringssvikten er en kostbar tragedie. Han er en av ungdommene som soner ved Bjørgvin fengsel i Bergen. Ungdomsfengselet huser Norges farligste ungdommer; ungdom med blant annet drap, ran og voldtekter på samvittigheten. Men det er ikke  det at de kommer fra Oslo som gjør at det er disse guttene som fyller opp ungdomsfengslene, det er at de kommer fra klankultur.

Nå soner 15 år gamle «Hamza» her, en av Oslos tyngste ungdomskriminelle. Den siste tiden er fengselet i stadig større grad blitt dominert av unge gutter fra Oslo. Mange av dem har gjengbakgrunn.

Hamza (15) og Ahmed (16) er politianmeldt 136 ganger. Mange er redde for dem. Ingen har klart å stoppe dem.

11 av de 35 personene som er satt i varetekt eller har sonet dommen sin ved landets to ungdomsenheter i 2019, kommer fra Oslo. Det viser tall fra Kriminalomsorgen. Det er like mange som fra Viken, Vestfold og Telemark til sammen.

Tverrfaglig fallitt

At plassene ved ungdomsenheten koster 20 000 kroner døgnet er ikke rart. Det er høykvalifisert bemanning med ulik fagbakgrunn ved enheten. I tillegg til fengselsbetjenter, har enheten ansatt miljøterapeuter, lærere, jurister, en rådgiver fra Bufetat og to psykologspesialister. Overvekten av de ansatte har sosialfaglig bakgrunn. Forklaringene de ansatte gir Aftenposten bærer preg av dette:

Psykologspesialist Kari Eriksen Øverland påpeker at ungdom med gjengbakgrunn ofte har flere år med negativ utvikling bak seg. Det vanskeliggjør behandlingen.

– Vi har ikke hatt ungdommer som kommer fra en så hard gjengkultur tidligere. Det er vel også første gang vi nesten utelukkende har hatt ungdom som har vokst opp i kriminelle miljøer, sier psykologspesialist Kari Eriksen Øverland til avisen.

Psykologspesialisten får støtte av kollega Øyvind Heen Ottesen fra Helse Bergen, som forteller at ungdom med gjengbakgrunn er utfordrende å behandle:

– Fra de var veldig unge har de vært en del av et kriminelt miljø som har hatt en negativ påvirkning, sier Ottesen.

Det er selvsagt vanskelig å være uenig i at kriminelle miljøer har negativ påvirkning på barn og unge. Men å ta utgangspunkt i at gjengene i seg selv er årsaken til innvandrerungdommenes voldelige, kriminelle adferd, er direkte misvisende og ikke minst kontraproduktivt når det gjelder å få få bukt med kriminaliteten.

Det korrekte spørsmålet å stille er hvorfor barna ble gjengmedlemmer i utgangspunktet. Det er ikke tilfeldig at det er innvandrerbarna som rekrutteres til disse miljøene før de kommer i stemmeskiftet, og at gjengene i all hovedsak består av innvandrere. Det har noe med hjemmeforhold å gjøre når barn velger en kriminell løpebane i så ung alder, og det er det bred sosialfaglig enighet om. Når det ikke nevnes, er det grunnet den selektive tolkningsrammen som tildeles innvandrere fra klansamfunn. Late-som-leken der ingenting skal handle om kultur påfører samfunnet enorme kostnader i behandling av hyperkriminelle barn og ungdom.  Det er et pengesluk uten særlig effekt for ungdommene, men verre; klankulturen får opprettholde sin destruktive produksjon av nye kriminelle barn og unge, uten å stilles til ansvar.

Klankultur

I Norge har det vært stor interesse for å forklare overrepresentasjon av spesielt alvorlig voldskriminalitet, men også annen kriminell adferd, med dårlig økonomi og trangboddhet. Det er gjennomgående manglende politisk og sosialfaglig vilje til å se at dårlig økonomi er en effekt av å være ressursfattig; det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer.

Når en betydelig gruppe mennesker med samme herkomst har manglende evne til å fullføre utdanning, har manglende kunnskaper, er overrepresentert på all statistikk over voldshandlinger og annen kriminell adferd, kan det koples til klankultur. I oppvekst i klankulturen er det en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som predikerer høy voldsberedskap; dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene.

Når Norge tar imot innvandrere fra landgruppe 3, er det mennesker som kommer fra en kultur der ulike former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrolleres med påførsel av skam. Seksuell utfoldelse er et område av livet som underlegges streng kontroll og massivt tabu. Diskriminerende kvinnesyn, homofobi og seksuell undertrykkelse er gjennomgående. Dette er kultur preget av frykt, trusler og vold for å opprettholde familiens ære. Ved behov kan den som vanærer klanen drepes, den individuelle friheten og verdien finnes ikke.  Slik skapes empatiløse voldtektsmenn, ranere og voldsutøvere.

Barndommen har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, den har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte svært voldelig. Barn som vokser opp i slik gjennomgående vold, påføres tilknytningsskader, slik at de blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Den som tror seg berettiget handler utfra en overbevisning om at det han gjør er riktig, og ofte også viktig.

Mennesker som vokser opp i klankultur, er ekstremt krenkbare som et resultat av barndom med mange krenkelser, samtidig som de mangler sperrer for å grovt krenke andre. Klankulturen kjennetegnes av at det er den sterkestes rett som gjelder, og at kvinner har lavere verdi enn menn, uavhengig av mannens alder. Sønner har høyere verdi i hierarkiet enn egen mor, samtidig som barn ikke har annen verdi enn å være bærere av familiens ære. Dette er kulturelle kjennetegn som ikke fjernes ved sosialfaglige tilnærmingsmodeller basert på empatisk innlevelse i den kriminelles såre følelser eller andre populære former for kultursensitiv tilnærming.

Erkjennelsen av at oppvekst i klankultur medfører at barna frarøves evnen til empati gjennom vold og ydmykelser, uteblir fra behandlingsoppleggene. Dermed kan de heller ikke ha noen varig effekt.

I klankulturer har individene verdi i den grad de bidrar til å styrke eller opprettholde familiens, storfamiliens eller klanens makt og ære – om nødvendig med midler som ikke er akseptable i rettsstater, for lojaliteten til familie og klan er viktigst. Den indre justisen er da også knallhard, noe omverdenen ikke merker så mye til, men i kriminalomsorg spesielt, og i instanser som møter barn og familier generelt, er det en forutsetning å ha kjennskap til klankulturer for å forstå at norsk mentalitet er diametralt ulik den klankulturelle mentaliteten.

De ansatte i fengselet opplever at de nye gjengkriminelle er mer utfordrende enn før.

– De har ingen respekt for autoriteter og tar ikke imot beskjeder, sier fengselsbetjent Kjartan Vassenden.

Det påvirker fengselet.

– Vi har aldri tillatt så mye når det kommer til språkbruk og sånne ting som med den gjengen vi har her nå, sier han til Aftenposten.

Det er forståelig at det er utfordrende å jobbe miljøterapeutisk med disse ungdommene, men fengselsbetjenten kan finne svarene på hvorfor tilnærmingen ikke fungerer i sine egne uttalelser. Dersom ungdom ikke har respekt for autoriteter, er det fordi de ikke opplever fengselsbetjenten som noen autoritet i det hele tatt. Dersom man er oppvokst med å bli sanksjonert med vold og hard straff, vil ikke myke stemmer virke som noe annet enn stakkarslig og underkastende. At personalet tillater språkbruk de ellers ikke ville godtatt, indikerer det samme. Det er som Norges møte med klankultur i miniatyr. Fredens og frihetens mentalitet står mot voldens og underkastelsens mentalitet. Det er langt enklere å spre sistnevnte enn førstnevnte, ganske enkelt fordi den fungerer på alle – noe førstnevnte mentalitet ikke gjør.

Psykologspesialisten skulle ønske fengslene fikk mer informasjon fra politiet og andre som jobber opp mot gjengmiljøene, for bedre å kunne forstå bakgrunnen for kriminaliteten ungdommene begår.

Ingen sanksjonsmidler

At selv en psykologspesialist stiller seg uforstående til kriminalitetens årsaker, tegner et dystert bilde av profesjonsutdannelsen. Dersom man selv som psykologspesialist ikke evner å forstå annen psykologi enn den som er helt lik ens egen, står man på bar bakke faglig sett i møte med psykologi som er helt annerledes.

Dette er sammenfallende med sosialpsykologiens kupp av hele sosial- og utdanningssektoren. Vi skal tilbake til før 68-erne for å finne evne til reelt lederskap og bruk av maktmidler i møte med adferd vi ikke liker. I sosialpsykologien er makt et skjellsord, og integrering og utdanning handler mer om myke stemmer og klamme hender enn om krav til innsats og sanksjoner ved brudd på normer og regler. Makt indikerer hierarkisk struktur, og passer dårlig til likeverdstanken. Dette er en logisk feilslutning.

Som et resultat er «de sårbare» gitt den reelle makten. Tidligere barneombud Trond Waage og psykolog Jan Mossige skrev godt om dette allerede i 2002, noen år før krenkelseshysteriet tok enhver vilje til skarpe formuleringer ut av akademia. I artikkelen Hva i all verden er mobbing? (Presentert som artikkel i temanummer om mobbing, Skolepsykologi, nr. 5, 2002), beskriver de to hvordan grupper av elever kan «kastrere» læreren som reell leder i klasserommet, ganske enkelt fordi læreren er fratatt alle sanksjonsmuligheter i klasserommet.

Påstanden står seg godt også overfor minoritetsmiljøer som motsetter seg fellesskapets tillitsbaserte verdisystem. Selv ikke ved utbredt sosial kontroll i form av overvåking, tvang og vold, har samfunnet andre maktmidler enn dialog. Tvang fra den formelle makthaveren er uhyrlig og intolerant i henhold til sosialpsykologiske prinsipper, og klankulturene kan dermed ta den reelle makten.

Slik læringsmiljøer er ødelagte, ødelegges også lokalsamfunn når sanksjoner uteblir og den sterkestes makt gjelder.

Avslutningen av artikkelen fra Aftenpostens besøk i ungdomsfengselet peker på norsk håndtering av ungdomskriminelles skolegang. I fengselet får de ofte en-til-en-undervisning, mens det er vanskelig for dem å holde seg i ro i alminnelige utdanningssituasjoner. Aftenposten har intervjuet Magnus Rokne:

Han er lærer og rådgiver ved Åsane videregående skole i Bergen og har ansvaret for tilrettelegging og oppfølging av elever ved ungdomsenheten. Blant annet bistår han når de innsatte skal søke seg inn på videregående skoler. For å hjelpe innsatte fra Oslo har han for første gang måttet google hvor skolene ligger.

For å hjelpe innsatte fra Oslo har han for første gang måttet google hvor skolene ligger.

– Det handler om å finne skoler hvor de får være i fred. Skolen skal være en alternativ identitet, sier Rokne.

Strategien er altså å sette de tyngste kriminelle inn i normalfungerende klasserom, slik at «de får være i fred». Det synes nesten parodisk å ta et slikt hensyn til voldtektsmenn og ranere. Når skal det komme på plass sanksjonsmidler som gjør at ofrene får være i fred? Blir volden bedre av at den spres til alle miljøer?

Bare i løpet av de to siste årene har Hamza og broren kostet samfunnet over 20 millioner kroner. Hamzas sanksjonsløse fengselsplass koster 20 000 i døgnet. Hva totalkostnaden for samfunnet blir ved å fortsette det sosialpsykologiske eksperimentet der farlige individer fra klankultur tar reelt lederskap der det formelle mangler, er umulig å forutsi.