Gardister ved Akershus festning 8. mai 2019. Foto: Heiko Junge/Scanpix
Mens Sverige har fortiet sin krigshistorie, har Norge forfalsket sin. Det verste er at fenomenene vedvarer. For å forså den svenske situasjonen, anbefales boken «Mein lieber Reichskanzler» av Staffan Thorsell (den er oversatt til norsk). Den følgende gjennomgangen av Aftenposten for 8. mai er tilstrekkelig for å sette lys på det norske fenomenet. Det er i så måte bemerkelsesverdig at det er Klassekampen som i sin leder setter lys på dagens reelle utfordringer.
Aftenpostens leder hyller Sovjetunionens frigjøring av Finnmark, men unnlater å nevne hvilken avgjørende betydning USA, Storbritannia og de øvrige atlanterhavsallierte hadde for utfallet av krigen. Det kunne også med fordel ha vært referert til Atlanterhavserklæringen av 1941, og dens betydning helt inn i vår tid. Så fortsetter lederen i kjent stil med å unnlate å nevne at det er USA og NATO som har sikret freden gjennom hele etterkrigstiden, og som gjør det fremdeles. Aftenposten tillegger EU og globaliseringen æren for både freden og takling av dagens globale utfordringer. Lederen avsluttes naturligvis med et originalt håndslag til folkestyret.
Så fortsetter avisens kommentator Halvor Hegtun med en belæring om forskjellene mellom 8. og 17. mai. Belæringens hensikt er å gjøre 8. mai til en europeisk festdag uten nasjonalisme, mens 17. mai skal forbli norsk (enn så lenge?). Han avslutter med et fromt håp om fred og fremgang.
Så følger litt utmerket fakta-stoff. Aasmund Willersrud skriver interessant om hvordan det norske folk fikk høre om freden. Oskar Eriksen Gilje og Signe Dons følger opp i samme spor om barns erindringer fra fredsdagen og den påfølgende feiring av 17. mai. Så følger nye interessante sider med tekst og bilder (Gunnar Kagge og Kjetil Hanssen), en utmerket artikkel av Ingrid Brekke om Tyskland og til sist en flott historie om en av våre krigshelter fra Afghanistan, orlogskaptein/marinejeger Jostein Mattingsdal.
Harald Stanghelle skriver en utmerket artikkel i hvilken han maner til at vi i fremtiden ikke må tømme frigjøringsdagen for innhold. Hans hovedbudskap fra den annen verdenskrigs svik, gru og redsler er at det ikke må skje igjen. I den forbindelse viser han til de farer som representeres ved den usunne nasjonalisme – og de autoritære regimer han ser vokse frem i Europa, og de motsetninger og den brutalitet som følger i kjølvannet. Han bruker liten tid denne gang på å analysere hvilke underliggende forhold som bringer denne form for holdninger og politikk til overflaten. I forbindelse med hans hovedbudskap har han ellers ikke nevnt hvilken elendige kampberedskap Forsvaret av 1940 befant seg i. Han nevnte heller ikke hvilken elendige kampberedskap Forvaret av 2020 befinner seg i, og hvilken katastrofale Langtidsplan for Forsvaret som regjeringen har lagt frem for stortingsbehandling før sommeren. Det er vel da også naturlig at han ikke nevner vår avhengighet av USA og NATO: Et nordatlantisk fellesskap som vi må hegne om, sikkerhetspolitisk, næringspolitisk og militært.
I artikkelen «Da freden slapp løs» skriver Guri Hjeltnes, direktør ved HL-senteret, utmerket og morsomt om mange fredsopplevelser. En pussighet av pressehistorisk betydning: «Den 7. mai, samme dag som Aftenpostens kveldsutgave trykket en nekrolog over Adolf Hitler skrevet av Knut Hamsun, dukket de første improviserte barnetogene opp rundt om i landet». Guri Hjeltnes lar også betydningen av den enorme krigsinnsats som ble utvist av USA, Storbritannia og deres allierte (Atlanterhavspakten av 1941) drukne i nesegrus (og for all del velfortjent) hyllest til Sovjetunionen for frigjøringen av Finnmark. Men hun skal ha en vakker blomst for å ha nevnt at halvparten av de 10.000 nordmenn som døde under krigen, var det 5.000 falne fa Marinen og Handelsflåten. De som ikke falt kom for sent hjem til å delta i fredsfesten.
Den beste artikkelen er skrevet av Kaare Dyvik, tidsvitne, overlevende fra Sachsenhausen og Neuengamme, og Ellen Kathrine Dyvik, 2. generasjon, styreleder i redaktør Olav Dyviks og stud.philol. Oddvar Dyviks Minnefond. Artikkelens tittel er «Åtte lærdommer for 8. mai 2020». Artikkelen burde være obligatorisk lesning for alle nordmenn. Dens viktigste budskap for fremtiden: Hold kruttet tørt og vær en lojal NATO-alliert.
Norske myndigheters ansvar for at 738 jøder ble drept i tyske utryddelses-leire skal aldri glemmes. I den siste 8. mai artikkelen skriver Heidi Borud artikkelen «50 år etter frigjøringen begynte moren å snakke om 32 døde familiemedlemmer.» Som vanlig: Sterk kost!
Så langt Aftenposten.
EU, euroen, globaliseringen og troen på/mistroen til et knirkefritt internasjonalt marked vil være sentrale spørsmål i samfunnsdebatten når koronatåken letter.
EUs fire friheter er betegnelsen på markedets frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. De fire frihetene danner grunnlaget for EU-samarbeidet. Dette er en del av globaliseringen og klippetroen på et knirkefritt internasjonalt marked. Koronakrisen har vist at troen på EU, euroen (tiltroen til begge vaklet før pandemien), globaliseringen og et knirkefritt internasjonalt marked hviler på gyngende grunn. I Europa (Vesten) er det kun Sveits og Finland som holder seg med adekvate beredskapslagre. Da nasjonene fikk knapphet på helseutstyr og andre fornødenheter, oppstod det også straks en knapphet på solidaritet mellom nasjonene. Dette kom sterkest til uttrykk i EU. Der brast også de økonomiske båndene mellom de fattige landene i syd og de rikere, særlig Tyskland, i nord. Troen på globaliseringens velsignelser og et knirkefritt internasjonalt marked rakner.
Når dette verdensbilde rulles opp er det lett å glemme at troen på EU, euroen, globaliseringen og et knirkefritt internasjonalt marked har religiøse overtoner. De troende slår ring om dogmene. For dem har globaliseringen en økonomisk side og en politisk. Den politiske drømmen er å gjøre FN til Verdens regjering, med lovgivende, utøvende og dømmende makt. Slik FN har utviklet seg er det ikke umulig å se for seg at en slik overnasjonal regjering vil bli dominert av Kina (ref. WHO). Det at regjeringen i disse viktige mai-dagene har valgt å bære et FN-symbol på kjole – og jakkeslag til fortrengsel for det norske flagg, demonstrer på hvilken kurs regjeringen har lagt seg.
Klassekampens leder for den 9. mai er skrevet av avisens ansvarlige redaktør Mari Skurdal. Hun setter lyset på at de troende nå danner KRINGVERN om sine dogmer. Hun viser til at næringsminister Iselin Nybø (V) advarer mot «å undergrave tilliten til det internasjonale handelssystemet», og at AP-leder Jonas Gahr Støre (en av arkitektene bak EU-tapet og EØS-avtalen) hyller internasjonal handel, mens han vil ta et oppgjør med «dem som nå sier farvel til et globalt samarbeid». Han advarer mot at pandemien skal bringe «nasjonalistiske og autoritære krefter» frem i lyset. Mari Skurdal advarer de som har dannet KRINGVERN mot å jukse i kortene, og minner dem om at de som argumenterer for nasjonale beredskapslagre (som i Sveits og Finland) ikke er autoritære nasjonalister, at ingen politiske partier i Norge er mot internasjonal handel og at de som påpeker at et ørlite virus stopper globaliseringsmaskineriet ikke deler tankegods med Nasjonal Samling.
KRINGVERNET må med andre ord (mine) ikke bli slik innrettet at det representerer en fare for rikets sikkerhet.
Etterord:
Hjemmefronten utførte sin første væpnede aksjon mot okkupasjonsmakten i august 1944. Helt fra juli 1941 hadde de norske kommunistiske sabotasjegruppene konfrontert okkupasjonsmakten gjennom kamp og sabotasjeaksjoner. Det hadde også norske spesialstyrker under engelsk kommando gjort (Norwegian Company nr. 1/Kompani Linge fra 1945). Fremstillingen av hjemmefrontens innsats under krigen har aldri vært beskrevet slik. Det er først gjennom de senere år at ivrige lesere av artikler om krigen har fått øynene opp for nyansene. Et annet navn på fenomenet er historieforfalskning.
Mens Hjemmefronten er besunget ved enhver anledning som har bydd seg, finner man lite og ingenting om Utefronten (Marinen, Flyvåpenet og Handelsflåten). Fortielsen er ikke tilfeldig. Den er villet. Jeg minnes at en av våre store krigshelter fra Hjemmefronten (død) ofte sa – når det var marine – og/eller flyoffiserer til stede – at den største krigsinnsatsen ble levert av Handelsflåten. Denne lille vrien er faktisk vanlig. Gjennom dette helt korrekte postulatet slapp han å nevne Marinen og Flyvåpenet. Et annet navn på fenomenet er historieforfalskning.
En utfordring: Den 8. mai 2021 bør Aftenposten trykke tre omfattende artikler om Utefronten; en om Marinen, en om Flyvåpenet og en om Handelsflåten. Forfatterne bør ha begge føttene godt plantet i de miljøene de skriver om: For å unngå historieforfalskning!
