Statsbygg presenterer kandidatene til det nye Regjeringskvartalet i sine lokaler i sentrum. Vinneren av løsningsforslag for det nye regjeringskvartalet. Adapt fra arkitektteamet Team Urbis ble vinnerene.  Foto: Mariam Butt / NTB scanpix

Når inntektene reduseres, blir folk flest nødt til å se på sitt forbruk. Familiene blir nødt til å sette tæring etter næring, som det heter i et gammelt ordtak.

Slik er det ikke i offentlig sektor. Staten har utstyrt seg med ubegrenset rett til å forsyne seg fra andres lommebøker. Dessuten har Stortinget gitt seg selv adgang til å tære på folkets pensjonskapital – Oljefondet – til oppgaver milevidt fra fondets formål.

I koronakrisens tid har hundretusener av nordmenn med inntekt fra privat sektor måttet snu mer bevisst på skillingen. NAV-ytelsene dekker ikke et tilvant levesett, men få lider åpen nød av den grunn. Folk får dekket det grunnleggende.

Helt annerledes er det i offentlig sektor. Ingen med staten, fylkeskommunen eller kommunen som arbeidsgiver er oss bekjent blitt permittert. For mange er arbeidsoppgaver satt på vent, men setevarmende byråkrater sitter som før. Permitteringer rammer bare dem som skaper de verdene offentlig sektor lever av.

Det er få tegn på at det offentlige utsetter mindre viktige oppgaver i håp om bedre tider. Offentlig sektor kjører på som om koronakrisen ikke eksisterer.

Arbeidet med nytt regjeringskvartal er et godt eksempel på statens manglende sans for andres penger. Med støtte fra Arbeiderpartiet, som ikke evner å bedrive selvstendig tenkning på dette området heller, skal det gjennomføres et prosjekt uten prislapp. Vi har sett antydninger om at sluttsummen blir på 20-30 milliarder kroner. 

Striden har stått om en bestemt blokk i regjeringskvartalet skal rives eller bestå, mens de færreste stiller spørsmål ved forestillingen om hvorfor alle regjeringskontorer skal samles i ett kvartal. I vår tid skjer kommunikasjon mer og mer digitalt og fungerer godt uten fysisk nærvær. Alle departementer later i dag til å funke greit der de befinner seg på ulike steder i hovedstaden, men Regjeringen vil samle dem. Resultatet blir en bygningsørken midt i Oslo, død og livløs etter kontortid med uhyggelige utfordringer for sikkerheten og krenkende overvåking av borgerne.

Midt i koronaens skadevirkninger kunne tiden være inne til å sette nytt regjeringskvartal på vent. Det ville vært hyggelig for statskassen og tydelig signal om at også staten må vise måtehold – når folket må gjøre det. Men måtehold er noe politikerne må ty til fremmedordboken for å finne – selv aner de knapt hva måtehold er.

Kommunenes Sentralforbund har beregnet koronaeffekten til 20 milliarder kroner i minus. LO mener dette må «kompenseres fullt ut» fra statens side.

Det bør staten ikke gjøre. Kommuner flest har mye å gå på – uten at det berører en kjerneoppgave som eldreomsorg. Kommunene må ikke få anledning til å skyve eldre og pleietrengende foran seg som gisler i maset om enda mer penger.

La oss se på to kommuner som trygt kan barbere sine utgifter og likevel opprettholde basistjenestene. Oslo skal bruke 682 millioner til et nytt badeanlegg, har råd til å kjøpe en velfungerende privat barnehage for 65 millioner, bruker en kvart milliard på ytterligere sponsing av kollektivreisende og 118 millioner på fest og moro for å markere seg som «europeisk miljøhovedstad». Oslo kommune har over 150 informasjonsmedarbeidere og et femtitall yrkespolitikere. Det er store sparemuligheter.

Bodø kommune innfører gratis skolemat, fritidskort og noe som kalles helhetskultur. 250 millioner brukes til festivaler for å feire seg selv som «Europeisk kulturhovedstad». Det meste må kommunekassen dekke. Det er mye å spare i Bodø.

Når revidert nasjonalbudsjett legges frem om noen dager, vil det nok bli litt ekstra til kommunene, men milevidt unna kommunenes egne forventninger.

Kommunene har stort sett nok penger – det gjelder bare å bruke dem riktig.

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!