Metallarbeider på jobb. Når staten stenger ned arbeidslivet og internasjonal økonomi stopper opp, er en sveiser svært utsatt for permittering eller arbeidsledighet. Offentlige ansatte derimot sitter trygt, og vil i mange tilfeller bare få roligere dager. Det kan svekke samholdet. Illustrasjonsfoto: Jan Haas / NTB Scanpix
Når krisen rammer økonomien, rammer den alle yrkesaktive på samme vis? Sitter virkelig alle arbeidstakere i Norge i samme båt nå om dagen? Eller er det systematiske forskjeller på om man jobber i privat eller offentlig sektor?
Skjalg Fjellheim er en profilert politisk redaktør i Nord-Norges viktigste avis, Nordlys. I en kommentar som tar utgangspunkt i lokale forhold i Tromsø, løfter han blikket og viser hvor ulikt nedstengningen av samfunnet rammer ansatte i det private næringslivet sammenlignet med offentlige ansatte:
– Det vi ser er en klassisk reaksjon fra den stadig mer dominerende gruppen i Tromsø, middelklassen som lever av eller i offentlig sektor. Mange som tilhører denne klassen – ikke minst de yngre og middelaldrende – har levd hele sitt liv i sikker distanse fra nesten alle økonomiske bekymringer. Mange av dem mangler referanser og erfaring fra private og markedsutsatte virksomheter.
Kanskje omgås de også helst hverandre, slik at de ikke har noen av de 4.750 i Tromsø som ifølge SSB nå er helt arbeidsledige i byen, i sin omgangskrets?
(…)
Avstanden i virkelighetsforståelse mellom mange i den voksende offentlige klassen, og folk i privat sektor i Tromsø, er i ferd med å bli farlig stor.
Samtidig kunne man nylig lese i Aftenposten om kulturgründere og professorer i hovedstaden som tenker høyt om korona-krisen. De tror den kan få oss til å sette mer søkelys på livskvalitet, og mindre på levestandard.
Det er ingen tvil om at det private næringslivet trenger en effektiv offentlig sektor for å være produktiv – gode skoler, ukorrupt forvaltning og rettshåndhevelse, infrastruktur, sosiale sikkerhetsnett og helsevesen. Men det er like innlysende at offentlig sektor er helt avhengig av verdiskapningen i det private næringslivet.
Og størrelsen på offentlig sektor bestemmes av det det økonomiske overskuddet i samfunnet. Her har store overskudd fra den såkalte grunnrenten i olje- og gassnæringen gjort det mulig for Norges offentlige sektor å ese ut i alle retninger.
Men nedstengningen av økonomien og fallende oljepris vil medføre redusert verdiskaping og mindre handlingsrom, det er alle økonomer enig om. Hva skjer da? Vil det også komme kutt i skjermet sektor? Vil også kunsthistorikere, sosialantropologer og kjønnsforskere ved våre universiteter og høyskoler, miljøarbeidere, integrerings- og informasjonskonsulenter og landbruks- og miljøbyråkrater miste jobbene sine?
Og slår koronakrisen så ulikt ut allerede at ansatte i privat sektor nærmest ønsker at offentlige ansatte også skal få svi?
Skjalg Fjellheim antyder at det kan komme til å skje:
Det finnes de som ser frem til at de offentlige kassene i Norge blir så tomme at også kulturmennesker i offentlig sektor kan forstå bare litt av det privat næringsliv nå går gjennom. Men så onde vil jo helst ingen være.
Det nasjonale samholdet krever at vi lytter til og tar hensyn til hverandre, på tvers av sektorer og samfunnslag.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
