Dagsavisens Arild Asnes

Politi og militært personell (HV, Heimevernet) passer på ved grensen mellom Norge og Sverige på Svinesund. En grensepassering i koronaens tid får politisk redaktør i Dagsavisen til å «forstå» hvordan det er å være flyktning. Illustrasjonsfoto: Vidar Ruud / NTB Scanpix

Politisk redaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsen, drar på hyttetur og ender opp som «flyktning».

På kommentarplass i egen avis beskriver redaktøren hvordan han opplevde å bli stoppet på svenskegrensa av bevæpnet politi. Samtidig må han godgjøre at formålet med grenseoverskridelsen var strengt nødvendig tilsyn med huset han eier på den andre siden. Han har ikke vært på hytta siden oktober. På vei mot grenseovergangen stiger nervøsiteten.

Ville de tro på han; det frie, litt uordentlige 70-tallsmennesket, som hadde rasket sammen det han kunne finne av dokumentasjon på fast eiendoms rettsforhold?

Å kjenne på en mangel på trygghet, på at noen norske politifolk skulle kryssforhøre meg på grensa på vei tilbake var nesten en ute av kroppen-opplevelse. Å legge sammen – og stole på – en bunke fillete ark og en utdatert ligning sammen med passet mitt, var en ydmykende erfaring.

Derfra er veien kort til millionvis av erfaringer i den store, vide og utrygge verden som ikke (ennå) har fått oppleve skandinavisk sosialdemokrati på sitt beste:

Uten sammenligning for øvrig, men tenk hvor mange millioner som har gjort dette en gang i tida, rasket sammen det de har hatt av papirer og reist av gårde uten garantier om annet enn håp om at noen i uniform vil tro deg på din historie og akseptere de fillete arkene dine. Og slippe deg videre, inn i tryggheten. Eller tilbake til farene. Tenk hvor mange som gjør det hver også i dag, på flukt et sted i verden.

Ikke overraskende foretrekker redaktøren det sosialdemokratiske alternativet. Som han sier:

Kjedelig, trygt og udramatisk liv er undervurdert.

Det er lett å trekke på smilebåndet av måten redaktør West Johnsen iscenesetter seg selv som representant for hvordan vi alle bør tenke at flyktningene har det, om hva de møter av farer og håpløshet. Men det interessante med dette ligger egentlig et annet sted. For en slik måte å forstå verden på er ikke noe som er særegent for Dagsavisens ansatte. Tvert imot kan den kalles typisk norsk, den går på tvers av partipolitiske sympatier og antipatier.

Historikeren Terje Tvedt omtaler den som et humanitær-politisk kompleks i boken «Det internasjonale gjennombruddet». Bokens hovedpoeng er at vi etter hvert har opparbeidet oss en lang tradisjon for å forstå resten av verden og «de andre» i vårt eget bilde. Tenkemåten gjennomsyrer vår felles politiske historie, mener Tvedt, en mentalitet som alle politiske partier og politikere i praksis har sluttet opp om.

Ingen slipper unna. I dag handler det om alt fra måten vi lærer å «være snill» på i barnehagen og til den toppolitiske tanke om at det er lurt å sette FNs bærekraft-pin på jakkeslaget, i stedet for det norske flagget, samt donere noen milliarder til WHO.

Tvedt har tidligere introdusert en tankefigur for å illustrere problemet med å forstå resten av verden ut fra sine egne erfaringer og bilder. Det er romankarakteren Arild Asnes, som vi møter i Dag Solstads bok med samme navn. For Arild Asnes holdt det med en divan i Jens Bjelkes gate. Der kan han legge seg ned, lukke øynene og se for seg Det virkelige Kina.

Det minner om Dagsavisens politiske redaktør. Han setter seg i bilen, kjører inn til en idyllisk rødmalt liten stue et sted i Sverige og plutselig forstår han hvordan det egentlig er å være flyktning i verden.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!