– Europa må velge mellom USA og Kina

USAs president Donald Trump og Kinas president Xi Jinping under et bilateralt møte i forbindelse med G20 i Osaka den 29. juni 2019. Foto: Kevin Lamarque / Reuters / Scanpix.

Europa liker å tenke på seg selv som en blokk mellom de to supermaktene USA og Kina. Men det er ikke mulig å være bestevenn med begge to – man må velge, og det valget bør være lett, mener Mathias Döpfner, sjefen for det tyske mediekonsernet Axel Springer.

Skal vi være venner med et demokrati eller et diktatur? Det handler om mer enn penger, nemlig friheten og menneskeverdet, og dermed burde svaret gi seg selv, fastslår Döpfner i Welt am Sonntag den 3. mai.

Koronakrisen setter dilemmaet som ikke burde være et dilemma, høyt på dagsorden, skriver Springer-sjefen, for nå begynner Vesten å oppdage hva slags pris den betaler for å ha sluppet Kina inn i Verdens Handelsorganisasjon for snart tjue år siden.

Den store feilen med hele konseptet var å utsette demokratiske markedsøkonomier for en udemokratisk statskapitalisme som dro fordel av bedre handels- og konkurransebetingelser, men uten å adlyde de samme reglene. Det ble et program for asymmetri istedenfor gjensidighet.

Döpfner unnlater å sette poenget på spissen: Hvordan kunne vestlige rettsstater som behandler land og folk ordentlig, kunne konkurrere på like vilkår med et diktatur som i praksis har drevet med forskjellige former for ofring av menneskeliv, menneskerettigheter, natur og miljø? Kanskje vi må bli litt mer kinesiske selv? Pussig nok er akkurat det i ferd med å skje: Offentligheten er blitt mer autoritær, og driver selv subtile former for adferds- og meningskontroll, også via statsstøttet propaganda.

Mathias Döpfner under en pressekonferanse i Berlin den 8. mars 2018. Foto: Hannibal Hanschke / Reuters / Scanpix.

Springer-sjefen gjør imidlertid én skarp observasjon: Vesten trodde at handel ville gjøre Kina mer vestlig, men det motsatte er skjedd:

Festtalenes besvergelser om «forvandling gjennom handel» fant ganske riktig sted, men på en annen måte enn man hadde forestilt seg i Vesten: Kina er blitt økonomisk sterkere og enda mer autoritært, og Vesten svakere.

Amerikanerne har skjønt det, europeerne har det ikke. Men europeerne må få øynene opp for at Beijing er i ferd med å undergrave stadig mer av Europas frihet, mener Döpfner.

Rivaliseringen mellom USA og Kina er kommet til overflaten under Trump, men dette handler ikke om Trump, fastslår han: Også demokratene stiller seg bak den amerikanske presidentens Kina-politikk, og det betyr at et maktskifte ikke ville forandre noe på det punktet,

Nancy Pelosi, den demokratiske speaker i Representantenes hus, gir ikke ved dørene til den amerikanske presidenten, og hun innledet også riksrettssaken mot ham. Men under sikkerhetskonferansen i München svarte hun overraskene og uten å nøle «ja» da jeg spurte om i hovedsak av enig med Trumps Kina-politikk.

Det er mange både i forretningslivet og i europeisk politikk som håper på en annen linje fra USAs side etter Trump. Men slike forhåpninger er forgjeves: USA anser nå Kina som en strategisk trussel. Dette kan ikke Tyskland ignorere, analyserer Döpfner: Den som vil være venn med USAs fiende, vil raskt miste anseelse hos USA. Dermed er det selve NATO-alliansen som står på spill

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

En slik risiko er uakseptabel for Europa, mener Döpfner: Svakere bånd til USA ville ramme oss hardt økonomisk og sikkerhetsmessig, sier han.

Kina kan fremstå som en farlig fristende partner, ikke minst på grunn av koronakrisen, konstaterer artikkelforfatteren. Men et sterkere partnerskap enn det Europa har i øyeblikket, ville langsomt gjøre vår verdensdel til noe i retning av en kinesisk koloni: Kina har tatt seg til rette i Afrika, og vil kunne gjøre det samme i Europa.

Skal vi i tiden etter koronaen tilby Kina bedriftene våre til en depresjonsbestemt spottpris? Eller skal vi endelig sette grenser?

Döpfner siterer Henry Kissinger: «If America and Europe cannot be restored to a community of interests, America will become a big island. And the EU is an appendix of Eurasia.»

USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger. Foto: Marsha Miller / Wikimedia.

Europa innbiller seg imidlertid at det kan utgjøre en tredje blokk mellom de to supermaktene. Verdensdelen tror sågar at denne opportunismen handler om uavhengighet og mot, observerer Döpfner.

I denne situasjonen finnes det to alliansealternativer for europeerne. De kan styrke det tradisjonelle transatlantiske bådet til tross for Trump, med et uttrykkelig tettere samarbeid med England etter brexit, foruten land som Canada, Australia, Sveits og den demokratiske delen av Asia. Eller de kan velge tettere økonomiske forbindelser til Kina, som alltid er politiske bånd i tillegg.

Da våkner man kanskje opp en dag og ser at man lever i et skummelt samfunn, advarer Döpfner.

Økonomiske bånd til Kina kan virke harmløse, sier Springer-sjefen, men de ville raskt føre til politisk avhengighet, og dermed slutten for det frie Europa, konkluderer han.

Döpfners anbefaling er klar:

Sammen med USA bør Tyskland og Europa bestemme seg for en konsistent frikopling fra Kina.

Dette kommer riktignok til en viss kostnad, påpeker han:

Tyskland har for eksempel en samhandel på rundt 200 milliarder euro med Kina (import og eksport). Med et totalt handelsvolum på 2433 milliarder euro, ville virkningene bli massive, men ikke utålelige.

Men alternativet er mye verre: å miste seg selv.

Det handler om mer enn penger. Det handler om vår frihet, og om paragraf 1 i grunnloven, som inneholder det vakreste ordet som noengang har stått i en lovtekst: menneskeverdet.

Under sikkerhetskonferansen i München sa Norges statsminister Erna Solberg at «vi andre» får innta en «mellomstilling» mellom USA og Kina. Om Kina sa hun at «vi må dra dem inn på alle områdene som vi kan».

Foto: Andreas Gebert / Reuters / Scanpix.

Som andre i den europeiske makteliten drømmer hun om å få både i pose og sekk: Gratis sikkerhet fra USA og økonomisk suksess uten moralsk kostnad fra Kina.

Tiden for dette usle dobbeltspillet bør være forbi.